• Les også: Del 1 av ‘Sjøørretens vandringer’

Det er mye som står på spill. Hver lyttestasjon har en prislapp på nærmere tretti tusen kroner, og enda viktigere er dataene de har samlet i løpet av året som har gått. Dataene er nemlig avgjørende for forskningsprosjektet som har pågått siden 2015.

Heldigvis er jeg ikke alene, men på lag med ørret-forskerne Jacques, Mathew, phd-studenten Lucie fra INRA og David fra logistikkavdelingen til Fransk Polarinstitutt. Og for dette oppdraget står dessuten forskningsfartøyet La Curieuse med mannskap på åtte klar til innsats. Med et «skattekart» med GPS-koordinater og beskrivelser laget av forskerne som merket sjøørret og satte ut lyttebøyene for et år siden, ligger alt til rette for et vellykket oppdrag.

Forviklinger i tareskogen

Etter en kort natt på FF La Curieuse står vi opp klokka 4 på morgenen, og setter RIB-en på vannet klokka fem. Jacques, Mathew og David settes i land for å finne lyttestasjoner i elvene, mens jeg og Lucie blir igjen i lettbåten for å hente opp lyttestasjonene som er plassert på havbunnen. Dette gjøres ved bruk av elektronisk utstyr, som via høyfrekvente lydsignaler kan kommunisere med lyttestasjonen. Ved hjelp av dette utstyret får jeg vite avstand til lyttestasjonen og hvor dypt den står i vannet. Jeg bruker utstyret til å gi lyttestasjonen beskjed om å slippe ankeret og komme til overflaten. I løpet av knappe 45 minutter har vi berget de fire første lyttestasjonene i sjøen, og den første i elva. Alt ser ut til å gå som planlagt.

Etter hvert som vi beveger oss vestover i studieområdet blir det mer og mer tareskog langs de grunne fjordene. Ved Port Kirk opplever vi de første problemene med lyttestasjonene i sjøen. Den ene lyttestasjonen slipper ankeret og begynner å stige mot overflaten, men stopper opp midt i vannmassene. Den har satt seg fast i tareskogen! Vi prøver å fiske den opp med tau og dregg, men må etter hvert innse at det er tilnærmet umulig med all taren som dreggen setter seg fast i. Vi har ikke tid til å bruke hele dagen på å berge en lyttestasjon, for vi vet ikke hvilke problemer som venter oss i resten av studieområdet. Det er frustrerende å vite hvor lyttestasjonen er, men måtte fortsette ferden videre. Det samme skjer med de to neste lyttestasjonene, men den ene kommer seg så vidt til overflaten. Jeg tenker for meg selv at vi risikerer å miste en mange lyttestasjoner om det er like mye tare i resten av studieområdet. Heldigvis viser det seg å ikke være tilfellet.

Gode tiders innsjø

Midt i studieområdet ligger Lac Bontemps, som kan oversettes fra fransk til «gode tiders innsjø». Det var i elveosen til dette vassdraget forskerne fra Frankrike og Canada merket 50 sjøørret med elektroniske merker for et år siden. Etter å ha berget lyttestasjonene i nærheten, prøver vi å fiske med stang i elveosen for å se om vi klarer å gjenfange noen disse fiskene. På kort tid får vi 10 sjøørret på 1-3 kg. Dessverre er ingen av merket, men de er i det minste et godt bidrag til kjøkkenet på forskningsfartøyet.

En lyttestasjon er plassert i innløpselva til innsjøen, halvannen times gange hver vei fra sjøen. Heldigvis er både været og landskapet praktfullt. En ekstra motivasjon for turen rundt innsjøen er dessuten den varme kilden som befinner seg knappe 500 meter fra lyttestasjonen.

Bilde 5:

Et vellykket oppdrag Etter to lange arbeidsdager er nesten alle lyttestasjonene om bord på La Curieuse og klargjort for å sendes tilbake til Canada og Ocean Tracking Network. I tillegg til de to lyttestasjonene som sitter fast i tareskogen, er en lyttestasjon i det ene vassdraget og en lyttestasjon i sjøen sporløst forsvunnet.

Vi bruker dag tre til å prøve og redde de siste lyttestasjonene i sjøen. Heller ikke denne dagen er det spor å finne etter den forvunnede lyttestasjonen. Den første av lyttestasjonene har kommet nærmere overflaten, og vi klarer å få den opp i løpet av få minutter. Når jeg prøver å kommunisere med den siste lyttestasjonen får jeg ingen respons. I løpet av de to dagene som har gått har den løsnet fra tareskogen, og sannsynligvis drevet langt til havs. Vi tar likevel en runde langs kysten i nærområdet for å se om den tilfeldigvis har drevet i land, og gleden er stor når vi plutselig får øye på en trålkule i overflaten.

I løpet av tre dager har vi berget 50 av 52 lyttestasjoner. At vi mister noen få lyttestasjoner i løpet av et år i det tøffe miljøet i vassdrag og langs kysten av Kerguelen er ikke annet enn å forvente. Og med over to millioner registeringer av de femti merkede sjøørretene, har vi fått mengder av spennende data å analysere når vi kommer hjem.