- Flere asylbarn må bli hørt

Utlendingsnemda må endre måten de jobber på hvis barn i asylsaker skal bli hørt og opplyst som de har rett til, mener forskerne bak en ny rapport.

Publisert

Rapporten

Rapporten bygger på en kvalitativ intervjuundersøkelse med saksbehandlere og nemndmedlemmer i UNE og UDI, deltakende observasjon av et nemndmøte samt gjennomgang av 18 saker som er avgjort etter Utlendingsloven av 2008, og med tilhørende saksdokumenter.

– Etter FNs barnekonvensjon har alle barn en rett til å bli hørt i saker som angår dem. Dette gjennomføres ikke godt nok i dag, sier prosjektleder Elisabeth Gording Stang, ved NOVA.

Hun har sammen med Hilde Lidén ved Institutt for samfunnsforskning gjennomført en evaluering og kartlegging av hvordan barns situasjon blir belyst i Utlendingsnemdas saksbehandling.

Sommeren 2012 la Regjeringen Stoltenberg II fram en stortingsmelding om barn på flukt.

Regjeringen ville ha en samlet gjennomgang av sentrale problemstillinger på feltet. I meldingen presenteres en rekke tiltak. Lieng og Stangs forskningsprosjekt er ett av tiltakene i meldingen.

Klageinnstans

Det er UNE som behandler klager på Utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak etter reglene i utlendingsloven og utlendingsforskriften.

Forskernes hovedinntrykk er at det gjøres mye bra arbeid for å belyse barns situasjon i UNE, og at mange ansatte både har høy bevissthet om, og stor interesse for, barns situasjon.

Blant annet pågår det en større prosess internt i UNE, som har som mål å bedre UNEs barnefaglige kompetanse.

– Samtidig viser vår studie at dagens praksis fører til at mange barn ikke får anledning til å fortelle sin historie, forteller Lidén. 

Barnesamtalen som UDI gjennomfører ved starten av asylprosessen, får ofte ikke fram tilstrekkelig informasjon om barnet som er relevante for klagebehandlingen i UNE.

Får ikke tilbud om barnesamtale

Evalueringen viser at asylintervjuet til barn som kommer alene – enslige mindreårige asylsøkere – gir et godt grunnlag også for klagebehandlingen.

Når det gjelder barn som kommer i følge med omsorgspersoner – medfølgende barn – er det i praksis bare barn over sju år som i dag får tilbud om barnesamtale.

– Det vil si at barn under sju år i hovedsak ikke blir hørt i UDI, understreker Stang.

Foreldrene til barn under sju år anses i praksis som representanter for barnet og som egnet til å formidle barnets synspunkter og situasjon. Det vil foreldre noen ganger være godt i stand til, andre ganger ikke, mener forskerne.

– Noen foreldre kan ha motstridende interesser med sine barn, og andre har kanskje ikke den kontakten med barnet sitt som gjør at de kan formidle informasjon sett fra barnets ståsted. Det vil derfor bero på en konkret vurdering hvorvidt foreldrene kan opptre som gode representanter for barnet i saken, sier Stang.

Forskerne mener at praksis derfor ikke bør baseres på at foreldrene representerer barnet. Når barnet senere fyller sju år, blir han eller hun heller ikke nødvendigvis hørt i UNE når vedtaket påklages eller begjæres omgjort.

Dette vil ifølge forskerne kunne innebære at en gruppe barn utelates fra muligheten til å bli hørt, noe som er i strid med barnekonvensjonens artikkel 12.

Ikke mest vekt på å høre barnet 

Forskerne finner videre at når UNE vurderer hvorvidt et barn skal høres, er det hovedsakelig ut fra hensynet til sakens opplysning, og ikke alene ut fra barnets individuelle rett til å bli hørt.

Dette til tross for at interne retningslinjer understreker retten til å bli hørt etter barnekonvensjonen.

– Dersom det foreligger mye dokumentasjon om barnet i saken fra før, er det vårt inntrykk at UNE som regel ikke velger å innkalle barnet til nemndmøte med mindre det forventes at barnet kommer med opplysninger av avgjørende betydning for utfallet, forteller Lidén.

Hun legger til at dette også gjelder i saker der barnet tidligere ikke har vært hørt.

Tilbud om samtale bør være rutine

Bare én av saksbehandlerne i intervju-undersøkelsen oppga at vedkommende rutinemessig tilbød en samtale til de barna som ikke var blitt hørt i UDI.

Forskerne mener at dette bør inn som et obligatorisk tilbud.

Forskerne anbefaler videre at UNE gjennomfører et forsøksprosjekt om høring av barn. Prosjektet bør omfatte alle barn som ikke tidligere er blitt hørt i saken, samt barn i saker hvor det har gått lang tid siden barnet uttalte seg for UDI.

Barn i saker der opplysninger som har kommet fram tyder på at barnet har eget asylgrunnlag, og barn i saker der det har skjedd vesentlige endringer i barnets situasjon bør innarbeides generelt.

Referanse:

Barn i asylsaker. Evaluering og kartlegging av hvordan barns situasjon blir belyst i Utlendingsnemndas saksbehandling, herunder høring av barn. NOVA/Rapport 1/14. Av Elisabeth Gording Stang & Hilde Lidén