Månelandingen har inspirert mange ... (Illustrasjon: Columbia Records, Wikimedia Commons)

50 år etter månelandingen

Jeg var nesten 12 år gammel da de landet på månen i juli 1969. Foreldrene mine hadde tenkt å dra på hytta, men jeg insisterte på at vi skulle være hjemme for å se månelandingen på TV.

Selve landingen husker jeg egentlig ikke noe av. Det jeg derimot husker, er at jeg pga middagen gikk glipp av deler av det innledende programmet om romfartens historie. Vel, romfarten og dens historie har det blitt mer av etter hvert. Når jeg holder foredrag, så pleier jeg å starte med å si at jeg representerer romalderen – jeg ble nemlig skutt ut samme høsten som den første satellitten ble skutt opp.

"Armstrong, Aldrin and Collins were launched away in space

Millions of hearts were lifted, proud of the human race

Space control at Houston, radio command

The team below that gave the go they had God's helping hand"

The Byrds: "Armstrong, Aldrin and Collins" (1969)

Etter matematikk hovedfag og militærtjeneste i Ingeniørvåpenet og på FFI, så var det satellitter som ble den røde tråden i yrkeslivet mitt. Og det er bare å innrømme at etter hvert som årene har gått, så har jeg blitt stadig mer opptatt av vår egen klode, og mindre og mindre opptatt av månen. Men det skal sies – vitenskapen har de to siste tiårene frambrakt ny info om månen. For da astronautene vendte tilbake, var konklusjonen at månen var et særdeles tørt sted. Nå vet vi at det finnes is i noen av kratrene nær månens sydpol. Big difference!

10 år etter

For nesten ti år siden begynte jeg som blogger her på forskning.no. Hovedtemaet var hva satellittenes målinger kunne fortelle oss om klimautviklingen her på kloden vår. Innledningsvis hadde jeg betydelig sympati med de som sa at FNs klimapanel (IPCC4) overdrev, og at solas innvirkning var undervurdert. Men innen et år var gått, med grundig lesing av mye faglitteratur rundt CO2 og global oppvarming, konkluderte jeg med at CO2-effekten var høyst reell. Ikke alle leserne her likte det. Men sånn er det å drive med folkeopplysning.

Men gjennom de ni påfølgende årene med dokumentasjon av den globale oppvarmingen gjennom et utall blogg-innlegg, så tror jeg aldri at jeg har gitt uttrykk for dyp bekymring eller fortvilelse her på bloggen. Trolig skyldes det at jeg er teknologi-optimist. Noe som sikkert kan spores tilbake til månelandingen i 1969.

Kloden vår i juni. (Bilde: Copernicus Climate Service)

Rekord-juni

Tre av de seriene (ECMWF, JMA, GISS) som hver måned rapporterer om global temperatur, har meldt at årets juni-måned er den varmeste de har notert så langt. Det kan tilføyes at sjøisens utbredelse globalt har vært rekordlav de siste månedene, og at det smelter heftig på Grønland om dagen. Samtidig opplever vi den svakeste solsyklusen på hundre år. Det er ingen tvil om at kloden har feber, og at temperaturen – i klimatisk forstand – trolig kommer til å stige ytterligere i mange tiår framover. Men vi kommer til å finne på noe smart å gjøre med det. Tross alt klarte vi jo å lande på månen i 1969!

Det ble en rekordvarm juni for global temperatur. (Bilde: JMA)

"The rivers are getting dirty / The wind is getting bad

War and hate are killing off / The only earth we have

But the world all stopped to watch it / On that July afternoon

To watch a man named Armstrong / Walk upon the moon"

...

"And I wonder if a long time ago / Somewhere in the universe

They watched a man named Adam / Walk upon the earth"

John Stewart: "Armstrong" (1973)

Fortsatt god sommer til leserne!

Powered by Labrador CMS