Radesyken var en forbannelse for ofrene, men ble en velsignelse for det moderne helsevesen. I følge forskerne kommer vi aldri til å finne ut hva slags sykdom radesyken egentlig var, selv om den herjet Sør-Norge i hele 100 år fra 1750.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Radesyken var skremmende, skammelig, uren og stygg. I 1745 sendte amtmannen i Stavanger, Benedix de Fine, en rapport til sine overordnede i København med sterke innslag av “byller, slemme sår, blindhet, lammelser, sår som spiser opp nese, munn og ansikt”. Pent var det ikke.
Midt på 1700-tallet var det mange oppfatninger av hva slags sykdom det dreide seg om. De fleste mente det måtte være en egen sykdom, og at den kom utenfra. Hundre år seinere var den begynt å forsvinne både som medisinsk kategori og som epidemi.
Kom, herjet og forsvant
"Noe godt kom det i det minste ut av radesyken: Den virket som katalysator for fremvekst av helsevesen og sykehus. Her; Haukeland sykehus."
Doktorstipendiat Anne Kveim Lie ved Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Oslo, skriver sin doktoravhandling om radesykens biografi.
- Jeg vil vise hvordan et vitenskapelig objekt oppstår og forsvinner igjen, sier hun.
Men noen forklaring av hva sykdommen var, kommer hun ikke til å gi. Da måtte man i så fall først konstruere en tidsmaskin, sier Kveim Lie og viser til at de samtidige forklaringene spriker i forskjellige retninger, og at de blir gitt ut fra tidens forutsetninger, ikke minst dens retorikk.
Selv heller hun til at begrepet omfattet flere lidelser. Da radesyken ble “avskaffet” av ledende medisinere mente man at det rett og slett dreide seg om syfilis.
Sykt og katalyserende
I det minste er man i dag enige om at lidelsen hadde stor betydning for fremveksten av et offentlig helsevesen. Den oppsto i en periode hvor medisinsk vitenskap var i sterk endring, og ble gitt navn av opplysningstidens leger.
Radesyken ble en katalysator for både etablering av sykehus, der formålet var å helbrede, ikke bare oppbevare, og for medisinsk forskning. Da Fredrik Holst forfattet den første norske doktoravhandling i 1817 var det nettopp radesyken han skrev om.
Forsker Ole Georg Moseng peker i tillegg på hvordan sykdommen ga støtet til det første nettverk av offentlige leger med ansvar for folkehelsa i norske landdistrikter.
- Ser vi disse elementene i sammenheng, er det her vi kan skimte de første sporene av et egentlig helsevesen, sier Moseng, en av forfatterne bak boka Det norske offentlige helsevesenets historie, som skal komme ut neste år.
Medisinske mysterier.
Det finnes også andre mystiske epidemier i norsk medisinsk historie. Den såkalte engelske svettsotten (English sweating sickness) dukket opp i siste halvdel av 1400-tallet og forsvant 40 år seinere, uten at noen har funnet ut hva slags sykdom det var. Også når det gjelder Spanskesyken fra forrige århundre (like etter første verdenskrig) gjenstår det ubesvarte spørsmål.
