Longyearbyen kirkegård. (Foto: Lise Ekern)

Når liket ikke er blitt skjelett

Oppleves det etisk problematisk å grave opp et lik som ligner mer et menneske enn et skjelett? Arkeologer og myndigheter på Svalbard må på grunn av klimaforhold ta stilling til andre utfordringer enn på fastlandet. 

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Alle graver på Svalbard er i utgangspunktet fredet, uavhengig av alder. Lista for å få tillatelse til arkeologiske undersøkelser ligger svært høyt.

Det er Riksantikvaren som er myndighet til å gi dispensasjon, men Sysselmannen skal gi en velbegrunnet tilrådning. Inntil nylig var det  Sysselmannen som forvaltet  de utgravde gjenstandene og skjelettene som blir konservert  og lagret i magasinet på Svalbard Museum.

– Fra 12. september i år er det kommet en ny ordning, forteller konservator Sander Solnes ved Svalbard museum.

– Nå er det altså blitt slik at det er Svalbard Museum som forvalter den kulturhistoriske samlingen, forklarer Solnes videre.

– Vi vil naturligvis følge etiske normer for behandling av kulturhistoriske gjenstander inkludert menneskelige levninger, og vi følger internasjonale museumsetiske regler: ICOM Code of Ethics for Museums. Og vi vil naturligvis søke råd hos Riksantikvaren, Forskningsetiske komiteer eller andre ved behov. Så langt har vi ikke fått den utfordringen, men den kommer nok, sier Solnes.

Få forskningsprosjekt

Irene Skauen Sandodden, som er kulturminnerådgiver hos Sysselmannen, sier at det ikke er ofte de får henvendelser om forskning på skjelett. Hun har vært i stillingen i kort tid, men kjenner til to prosjekt:

1) Prosjekt spanskesyken, Longyearbyen kirkegård, 1998
Høsten 1995 søkte dr. Kirsty Duncan fra Canada om å åpne graver på Longyearbyen kirkegård. Hun ønsket å ta prøver av lungevev for å finne ut hvorfor så mange døde av influensaen spanskesyken. Undersøkelsene ble gjort i 1998. Det viste seg at kistene lå grunnere enn antatt, slik at kroppene ikke var så godt bevart. Likevel ble det tatt ut prøver fra seks mennesker. 

2 ) Svenskehuset, Kapp Thordsen, fellesgrav, 2008
Sommeren 2008 undersøkte Tora Hultgren ved Svalbard Museum gravplassen ved Svenskehuset på Kapp Thordsen. Målet med undersøkelsene var å ta ut beinprøver for å kunne analysere eventuelt blyinnhold. Man antok at de kunne være gravlagt over permafrosten, noe som viste seg å være feil. Det ble derfor ikke tatt ut prøver. Dette prosjektet ble etisk vurdert i i Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning ved bruk av menneskelige levninger i forbindelse med at to forskere fra Universitetet i Tromsø ønsket å åpne graven. Utvalget tilrådet søknaden med kommentarer om et par vurderinger som burde gjøres. (omtalt i Forskningsetikk nr. 2, 2008).

I tillegg til dette kan konservatoren fra Svalbard Museum fortelle om levninger fra 1600-tallet som ble gravd opp i 1980–1981.

– Det ble utgravd 53 graver på Ytre Norskøyane. Gravene stammer fra den vesteuropeiske hvalfangsten på 1600-tallet.

Skjelettdeler det er tatt prøver av. (Foto: Svalbard Museum)

– En del av skjelettmaterialet i gravene ble tatt opp, noe ble lagt tilbake og gravd ned igjen. Målet med oppgravningen var forskning. Det ble tatt prøver av alle levningene. Resten av det innsamlede materialet er nå på Svalbard i samlingen vår, forklarer museumsforvalteren.

I 2007 ønsket en engelsk og en nederlansk forsker å ta prøver av disse skjelettdelene. Søknaden gikk den gang til Sysselmannen på Svalbard, som sendte den videre til Riksantikvaren.

– På grunnlag av at skjelettdelene var utgravd med tanke på forskning, og siden det allerede var tatt prøver av dem, ble det gitt tillatelse til å ta ytterligere nye prøver. På dette tidspunktet var ikke det forskningsetiske utvalget dannet, og den etiske vurderingen ble derfor gjort av de nevnte myndigheter,

Sakte nedbrytning

De klimatiske forhold på Svalbard gjør at lik i gravene blir bevart på en annen måte enn på sørligere breddegrader. Nedbrytningen skjer mye saktere. Det betyr at man kan risikere å finne levninger som ennå ikke er blitt skjelett.

– Gjør det noen etisk forskjell at selv gamle lik ikke ser ut som skjelett når man tar avgjørelser om for eksempel forskning?

– Når det gjelder det etiske knyttet til bevaring, vil det naturligvis kunne være noe mer problematisk å grave frem og forske på godt bevarte kropper enn skjeletter. Begge er likevel rester av døde mennesker, og levningene bør uavhengig av bevaringsgrad behandles med respekt. Det synes jeg er spesielt viktig å tenke på, sier Sandodden.

– Ved utgravning av graver behandler vi skjelettdeler på lik linje med andre gjenstander fra gravene. Alt havner i museumsmagasinene. Etikk er et tema som heldigvis har vært oppe til debatt i arkeologiske miljøer de siste årene, senest på Norsk Arkeologmøte i begynnelsen av november i år.

Nødgravning

Irene Skauen Sandodden. (Foto: Espen Stokke/Sysselmannen)

– På Svalbard har vi også dilemmaet med at i svært mange graver ligger skjelettene i dagen blant annet på grunn av frostspregning. Det vurderes fortløpende hvordan dette skal håndteres. Det har vært ulik praksis opp gjennom årene, sier Sandodden.

– Mange graver går tapt eller står i fare for å gå tapt fordi de ligger nær sjøen og raser ut pga erosjon. Sysselmannen vurderer i samråd med Riksantikvaren om det er grunn til å grave ut og sikre det arkeologiske kildematerialet før det går tapt og kanskje forsvinner i sjøen.  Det kalles nødgravning, forklarer rådgiveren.

– Det er svært sjelden man velger å grave. Det er etiske dilemmaer knyttet til dette, mener jeg.

– Er det mer hensynsfullt å la graven ligge i fred og respektere gravfreden, la naturen gå sin gang, enn å rote nede i gravene for å sikre seg et arkeologisk materiale og stable dette i hyller på et museum?

Kjente graver på Svalbard er yngre enn 400 år. I mange av gravene som undersøkes vet man hvem som ble gravlagt, eller med stor sannsynlighet hvem det kan ha vært.

– Det gjør det enda mer problematisk. Det er en utfordring arkeologer sjeldnere påtreffer på fastlandet. Vi må håndtere hver sak for seg og ta med oss respekten for det døde legeme, som den viktigste rettesnor, avslutter arkeologen.

Powered by Labrador CMS