- På norsk og flere vesteuropeiske språk er vi helt avhengige av hjelpeverbet “å være”. Mens en rekke andre språk, blant dem flere indianske språk, rett og slett ikke har dette verbet, sier språkforsker Pål Eriksen.

Nylig avla han doktorgrad i språkvitenskap ved Universitetet i Oslo med avhandlingen On the Typology and the Semantics of Non-Verbal Predication. Her diskuterer han hvorfor “å være” er så viktig for enkelte språk, mens andre språk ikke har ordet.

Eriksens spesiale er lingvistisk typologi. Han sammenlikner mønstre over flere språk, og nylig var han på en stor konferanse i Indonesia hvor han presenterte sine funn.

130 forskjellige språk

Eriksen har fått servert en rekke dårlige vitser om det kjente Hamlet-sitatet “å være eller ikke være” og begynner å bli ganske lei dem.

- Selv om mange språk ikke har “å være”, så klarer de å uttrykke den samme meningen, forklarer han, og innrømmer at han aldri har brydd seg om å finne ut hvordan for eksempel filippinerne oversetter Shakespeare.

I avhandlingen har han sett på 130 forskjellige språk, fra albansk, kinesisk og russisk, til afrikanske stammespråk som !xu og det canadisk-indianske bella coola.

“Hun glader”

Men forskeren trekker ingen enhetlig konklusjon, hans poeng er å understreke de store variasjonene i det språklige fenomenet.

Et vanlig fellestrekk ved språk som ikke bruker “å være”, er at de har flere ordklasser som oppfører seg som verb. Men en rekke andre tilsynelatende tilfeldige faktorer spiller også inn.

- Kineserne sier “hun glader” når de mener “hun er glad”, mens flere indianske språk i tillegg sier “han manner” istedenfor “han er mann”. Russerne sier “jeg student”, men “jeg var student”. Adjektiv og substantiv får dermed tilsynelatende noen av de samme egenskapene som verb og likner på dem, men det forvandler dem ikke til verb, sier Eriksen..

Ingen språk avviker

Doktorgradsstipendiaten går dermed mot tradisjonell språkforskning, som har behandlet mangelen på “å være” som et enhetlig fenomen hvor adjektiv og substantiv blir til verb fordi de bøyes på samme måte som verb.

Han mener denne oppfatningen beror på at man har brukt europeiske språk som en slags standard, et “normalspråk” som andre språk avviker fra. Han mener det er feil tilnærming, og snur problemstillingen. Ingen språk er standarder eller avvik, de er varianter. Og han forklarer:

- Om vi ser den såkalte verbbøyningen uavhengig av ordklassene, oppdager vi at europeiske språk har blokkert tidsbøyningen til verbene. Andre språk benytter imidlertid bøyningsmåten på flere ordklasser for å skape meningsfulle ytringer, som “hun glader” eller “han manner”.

Den semantiske betydningsforskjellen mellom de handlende verbene og de beskrivende adjektivene og substantivene forsvinner imidlertid ikke.

“Å være” i tiden

Pål Eriksens forskning bygger videre på teoriene til den nederlandske forskeren Leon Stassen. Han har vist at forskjellene i bruken av “å være” avhenger av om språket har tidsbøyning i presens og preteritum. Futurum regnes ikke som tidsbøyning.

- Mange språk bøyer ikke verbene i tid, kun presens, og får frem nødvendige tidsaspekter ved hjelp av kontekst eller tidsadverb som “i går” eller “for lenge siden”. Kinesisk er et slikt språk, svært lite bøyes på kinesisk, sier Eriksen.

Språk uten tidsbøyning klarer seg i hovedsak uten hjelpeverbet “å være”. Den norske forskeren har gått lenger enn Stassen og lett etter en forklaring på hvorfor norsk og andre språk med tidsbøyning er så avhengig av “å være”. Stikkordet er nettopp tid.

Hjelpeverbet bygger bro

- Når vi på norsk sier “hun er glad” eller “han var student”, skapes en forbindelse mellom tidsaspektet (nåtid eller fortid) og tilstanden (glad, student) som er helt nødvendig for i det hele tatt å kunne bøye verbet i tid. Det er “å være” som sørger for dette, hjelpeverbet bygger en nødvendig bro mellom tidspunkt og tilstand, forklarer Eriksen.

Hvorfor noen språk er opptatt av tidsaspektet ved verb og andre ikke, har ikke språkforskeren noen god forklaring på, men avviser bestemt den populære oppfatningen at det kan knyttes til det avslappete forholdet til tid i enkelte kulturer.

- Finsk og samisk har ikke forskjell på “han” og “hun”, men det betyr jo ikke at de ikke vet forskjellen på mann og kvinne, understreker Pål Eriksen.

Les mer om doktoravhandlingen