Smertefulle brudd

Brudd fra en religiøs gruppe kan være vanskelig. Man må ofte forkaste dype følelser knyttet til identitet og sosiale relasjoner. I lang tid etterpå kan det kjennes smertefullt og kreve en grunnleggende nyorientering.

Published

Institutt for Sjelesorg (IFS)

Har tilbud om samtaler, veiledning og kursvirksomhet for enkeltpersoner og grupper fra kirker og organisasjonsliv.

IFS er i økende grad blitt kjent som et sted der en kan ta opp spørsmål om religiøse grupper og avhopperproblematikk.

IFS er knyttet til Modum Bad som også driver en psykiatrisk klinikk. www.sjelesorg.no

I løpet av 10 år er IFS blitt oppsøkt av rundt 250 tidligere medlemmer av religiøse grupper.

IFS har hatt personlig kontakt med 63 tidligere gruppemedlemmer. 50 av disse har hatt individualsamtaler og 13 har gått i gruppesamtale.

Trossamfunn i Norge

I Norge tilhører 86 prosent av befolkningen statskirken.

Kristne trossamfunn utenfor statskirken:
225 500 registrerte medlemmer (Av disse er de største Den katolske kirke med 51 408 medlemmer og Pinsemenigheten med 40 398 medlemmer)

Muslimske trossamfunn: 79 000 medlemmer

Human-Etisk forbund: 79 000 medlemmer

Flere av de internasjonalt kontroversielle ny-religiøse gruppene er representert i Norge, som Unification Church (også kjent som Moon-bevegelsen), Hare Krishna og Trosbevegelsen (herunder Oslo Kristne Senter).

I de sistnevnte vektlegges den følelsesmessige personlige kristendommen, blant annet gjennom karismatiske taler, tungetale og åndelig kamp mot demoner.

Dette forteller prosjektleder Inger-Lise Lien fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Forskere ved NKVTS har samarbeidet med Institutt for sjelesorg ved Modum Bad om hvordan bruddprosessen oppleves for de som går ut av religiøse grupper.

- Det er store forskjeller på de religiøse gruppene vi har i Norge. For mange medlemmmer utgjør gruppene et godt sted å være. Det gjelder spesielt dersom medlemmene føler at de passer inn med sine verdier og sitt livssyn.

- Noen grupper kan imidlertid være så isolerte fra samfunnet forøvrig at det blir en smertefull prosess å forlate dem, sier Lien.

- Hvilke grupper sikter du til?

- I rapporten har vi beskrevet grupper som flere omtaler som “sekter”. Det er små miljøer. Enkelte vokste frem på 60 og 70 tallet, andre har eksistert over flere generasjoner. Vi presenterer litteratur som beskriver The Family (tidl. Children av God), Moon-bevegelsen, Hari Krishna, Jehovas Vitne og Trossamfunnet for å nevne noen.

- Hvorfor velger noen å bryte?

- Noen opplever å komme i en erkjennelseskrise når de som unge begynner å stille spørsmål ved dogmene. I et religiøst miljø hvor dogmene forteller deg at dette er den eneste riktige kristendommen, kan en utmeldelse forbindes med angst for fortapelse eller helvete selv om man fremdeles er kristen.

- Det ble fortalt om manglende rom til å stille spørsmål, om skadelidende familieliv på grunn av stor misjonsaktivitet, om stor avstand mellom menigheten og samfunnet utenfor. Frykten for helvete ble nevnt som et hinder for å forlate menigheten, sier Lien.

- De som har valgt å gå ut av en religiøs gruppe er selvfølgelig mer negativ til gruppen enn de som er innenfor og har valgt å være der. Når en tar det store skrittet å bryte, er det en grunn til det, men prosessen med å gå ut og ensomheten som oppleves underveis kan være vanskelig å takle.

Stridstema

Inger-Lise Lien, NKVTS. (Foto: Britta Martens)
Inger-Lise Lien, NKVTS. (Foto: Britta Martens)

Kjønnsroller er et stridstema i mange menigheter.

- En del velger å gå ut fordi de ikke møter aksept for sin seksuelle legning. Det gjelder for homofili, sier Lien.

- Det er strenge regler for seksualitet, i enkelte menigheter, i andre ikke. Noen menigheter krever at de unge skal begrense valg av kjærester til personer innenfor.

- Dersom man forelsker seg utenfor, føler man seg nødt til å bryte, eller blir tvunget til å bryte. En del velger derfor å gå ut fordi de får kjærester utenfor. I tillegg kan misjonering være slitsomt.

Barn og unge sårbare

Flere av informantene har som barn opplevd å måtte konkurrere med det religiøse miljøet om foreldrenes oppmerksomhet og tid.

Barna tilpasset seg foreldrenes livsmønster og levde i større grad foreldrenes liv enn sitt eget, ble det sagt.

- Noen fikk ikke lov til å se barne-tv; det ble ikke ansett som åndelig nok. Noen ble nektet å gå i fødselsdagsselskaper. Livet utenfor menigheten ble av enkelte betraktet som demonisk. Noen var skeptiske til utdannelse og til medisin. Og de opplevde konflikt mellom foreldrene når den ene forlot gruppen.

- Informantene våre pekte videre på at barn og unge som vokser opp i enkelte religiøse grupper kan oppleve en vanskelig balansegang mellom den religiøse identiteten og en sekulær identitet når de beveger seg mellom ulike sosiale sfærer, forteller Lien.

Unge som har vært medlemmer av lukkede trossamfunn er særlig sårbare i tenårene.

- Dårlig nettverk og vansker med å knytte nære relasjoner med mennesker utenfor menigheten, gjør at flere føler seg innestengt. Det kan bli vanskelig å finne sin plass i storsamfunnet.

- Enkelte unge som har vært medlemmer bruker tid for å finne en plass i storsamfunnet når de bryter. De kan mangle kompetanse om storsamfunnets kultur, kleskoder og humor. Det blir som å måtte lære seg en helt ny kultur, sier Lien.

- Hvordan kan hjelpeapparatet møte disse?

- Flere av informatene har hatt kontakt med hjelpeapparatet. De var opptatt av at hjelpeapparatet måtte vise forståelse og ikke fordømme religiøse grupper, sier Lien.

Noen hadde opplevd at psykologer hadde liten forståelse for deres åndelige behov, og ikke ville snakke om Gud. Andre har opplevd psykologer som en stor støtte.

- Flere etterlyste et hjelpetilbud som kombinerer det psykologiske med det religiøse; en større forståelse av religion og hva det vil si å leve innen en religiøs forståelse av verden.

- Mange har søkt mellom ulike menigheter etter at de er kommet ut av en gruppe. Flere av informantene har vært til sjelesorg. Det kan være vanskelig for lærere og hjelpepersonell å nå fram til disse fordi det kan oppleves som om de prøver å få dem bort fra troen, sier Lien.

Religiøse avhoppere - hjelpetiltak

- Vi fant at både familievernkontorer, psykisk helsevern, barnevernet og kirken får henvendelser fra utmeldte fra trossamfunn eller har støtt på problematikken. Men apparatet definerer ikke avhoppere som en egen klientgruppe, sier Lien.

- Hva gjør hjelpeapparatet for a hjelpe avhopperne idag?

- Enkelte kommuner har sendt ansatte på kurs for å øke kompetansen. Det synes imidlertid som om interessen om temaet har dempet seg i det siste. De institusjonene som har erfaringer med temaet og har inntatt en hjelpefunksjon er Redd Barna, Institutt for Sjelesorg og familievernkontorene.

- Hva anbefaler dere av tiltak?

- Vi trenger å utarbeide oversikter over personer og miljøer som kan gi hjelp til utmeldte. Så må kompetansen om religiøse miljøer og avhopperproblematikk i det ordinære hjelpeapparatet økes. Det bør også finnes et fast tilbud om rådgivning og terapi.

- I tillegg må dialogarbeidet overfor trossamfunn utvides for å dempe konfliktnivå og polarisering. Det blir stadig mer behov for å utvikle tiltak også for mennesker som bryter med ikke-kristne trossamfunn, som muslimer, sikher og buddhister.

- Vi kan tenke oss at det opprettes en institusjon som samler kunnskap om forskning på religiøse grupper, bidrar med informasjon til hjelpeapparatet – altså et kunnskapssenter om religion. Og så trenger vi videre forskning – særlig på barns oppvekst i religiøse grupper, avslutter Lien.

Referanse:

Audhild Skoglund, Arne Tord Sveinall, Majken Paulsen og Inger-Lise Lien: “Religiøse grupper og bruddprosesser”, rapport nr.: 3/2008 Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress www.nkvts.no er gjort på oppdrag for Barne- og likestillingsdepartementet.