Noen liker seg godt på sykehus, for der får de pleie og oppmerksomhet. (Foto: Colourbox)
Noen liker seg godt på sykehus, for der får de pleie og oppmerksomhet. (Foto: Colourbox)

Spiller syk for å få omsorg

De hevder å ha kreft og forgifter seg selv. Hvorfor skader noen seg med vilje og viser det fram til andre?

Published

Pasienten hadde vært på flere sykehus. Hun var alvorlig syk, med bakterier i blodet. Den unge tobarnsmoren sto i fare for å dø. Likevel fant ingen leger ut hva som feilte henne.

Sakte bredte mistanken seg om at det hele var en løgn. Da legene omsider søkte gjennom rommet hennes, fant de sprøyter og en petriskål med levende bakterier. Kvinnen hadde selv sprøytet bakteriene inn i kroppen.

Da hun ble konfrontert, brast hun i gråt. Hun innrømmet å ha bakterier i veska, men nektet for injisering og sa at hun ville at legene skulle fortsette å lete etter årsaken til problemene hennes.

Historien er fra et amerikansk legesenter, som deler flere erfaringer i en artikkel om det mystiske Münchausens syndrom.

En annen amerikaner, Jenny, er nevnt i boka Patient or pretender. Hun sa at hun var rammet av brystkreft, og meldte seg inn i en støttegruppe for dem som var i samme situasjon. De syntes hun var så tapper.

Men det viste seg at Jenny slett ikke kjempet seg gjennom kreftsykdommen, slik venner, familie og medlemmene i støttegruppa trodde. Hun barberte bort håret for å simulere bruk av cellegift og sultet seg for å framstå som syk og utmagret. Jenny lurte alle.

Vil bli tatt vare på

Noen er villige til å gå langt for å få andres sympati. Det er en sjelden psykisk forstyrrelse, trangen til å skade seg selv eller finne på symptomer for å kunne spille rollen som syk.

Det er mange grunner til at folk skader seg. Noen gjør det for å overdøve psykisk smerte med en mer konkret, fysisk smerte. Det kan lindre på et vis. Selvskadere skjuler ofte arrene.

Men de som lider av Münchausens syndrom føler det ikke på samme måte. De er drevet av noe annet: Behovet for oppmerksomhet.

Disse personene ønsker nærhet og å bli sett, men de klarer ikke å be om det på vanlige måter. Når de havner i helsevesenet, finner de støtten de sårt trenger.

Fantasifull forfalskning

Avføringsmidler som skaper diaré, blødninger og vekttap. Forgiftning. Kirurgiske inngrep. Det er bare noe av det de utsetter seg for for å komme under helsevesenets omsorg. De kan også late som om de har smerter, er deprimerte, eller gi inntrykk av at faktisk sykdom er verre enn den egentlig er. Forfalske en legejournal, tilsette blod i urinen.

– Fantasifullheten er stor. De går til dramatiske steg for å framstå som syke, slik at de kan få dekket sine behov for støtte og omsorg fra helsepersonell, sier Anne-Kari Torgalsbøen.

Hun er førsteamanuensis i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo og har interessert seg for denne typen psykisk forstyrrelse.

– Målet er ikke å bli frisk, snarere tvert imot. Her gjelder det å produsere stadig nye tilfeller.

Slik viljestyrt produksjon eller simulering av symptomer kalles også patomimi eller Münchausens syndrom.

For å få diagnosen kan ikke målet være en ytre belønning som penger eller det å slippe å jobbe. Motivasjonen er følelsesstyrt. Disse er heller ikke hypokondere som faktisk tror de er syke. Det er et bevisst bedrageri, selv om de ofte ikke selv skjønner hvorfor de gjør det.

Løgnaktig baron

Skrønemakeren Hieronimus Karl Friedrich, Freiherr von Münchhausen fikk et syndrom oppkalt etter seg fordi han skrøt av umulige bragder på sine mange reiser. Men det er ingen tegn på at baronen simulerte sykdom for å få oppmerksomhet. (Foto: (Illustrasjon: G. Bruckner/Wikimedia Commons))
Skrønemakeren Hieronimus Karl Friedrich, Freiherr von Münchhausen fikk et syndrom oppkalt etter seg fordi han skrøt av umulige bragder på sine mange reiser. Men det er ingen tegn på at baronen simulerte sykdom for å få oppmerksomhet. (Foto: (Illustrasjon: G. Bruckner/Wikimedia Commons))

De oppsøker ikke bare leger, men kan være ute etter medlidenhet fra folk flest. «Munchausen by Internet» kaller psykiateren Marc Feldman det når personer melder seg på diverse støttegrupper på nettet og lyver på seg alt fra kreft til dødsfall i nær familie.

Den psykiske forstyrrelsen fikk i 1951 navn etter tyske Baron von Münchausen, en skrønemaker som levde på 1700-tallet. Han serverte den ene anekdoten mer fantastisk enn den andre fra sine eventyrlige reiser rundt omkring i verden.

Baronen smurte riktignok så tjukt på at det var vanskelig å ta fortellingene på alvor – som at han red på en halv hest eller reiste gjennom jordas indre. Men kjendis ble han. Anekdotene ble gitt ut i bokform, og det er laget både statuer, teaterstykker og filmer om ham.

Slik avslutter han historien om en tur til Månen, der han møtte folk som bar hodet under armen:

«Jeg medgir gjerne, mine herrer, at alt dette må forekomme dere selsomt, men jeg ber enhver som tviler på sannheten av mine ord, om selv å begi seg avsted til stedet for å bli overbevist.»

Lurer legene

Det sitter imidlertid langt inne for leger å tvile på sannheten av en pasients ord.

En viktig del av det å stille en diagnose er å lytte til det pasienten forteller om egne symptomer.

Men hva om legene ikke finner noen forklaring på symptomene? Noen ganger er det fysiske årsaker de ikke oppdager, andre ganger kan psykiske problemer sette seg som smerter eller andre plager i kroppen. Noen mennesker er også redde for og føler selv en rekke fysiske symptomer. Men leger bør også spørre seg om pasienten kan ha funnet på sykdommen sin, mener fagfolk.

Anslagsvis én prosent av pasienter i USA kan ha Münchausens syndrom. Men tallene er høyst usikre. I Norge er det ingen som forsker på sykdommen. Fra andre land finnes det flere studier av enkelttilfeller, men lite systematisk forskning.

En undersøkelse av 751 pasienter i Italia viste at tre av pasientene hadde Münchausens syndrom. Det er flere enn forskerne trodde de ville finne. Mørketallene er sannsynligvis store.

Vanskelig å oppdage

Psykolog Anne-Kari Torgalsbøen tror det er mørketall; mange som lurer helsevesenet blir aldri oppdaget. (Foto: Hans Dalene Hval, Universitas)
Psykolog Anne-Kari Torgalsbøen tror det er mørketall; mange som lurer helsevesenet blir aldri oppdaget. (Foto: Hans Dalene Hval, Universitas)

For bedraget er svært vanskelig å oppdage. Det kan ta årevis før helsepersonell skjønner at de har blitt ført bak lyset.

– Det er så vanskelig å tenke seg at noen ønsker å påføre seg selv eller andre skader bevisst, for å lure oss, sier psykologen Anne-Kari Torgalsbøen.

En del av dem med Münchausens syndrom jobber selv i helsevesenet og har kunnskap om og tilgang til medisiner som gjør at de kan begå et mer sofistikert bedrag.

Slik blir legen, som helst vil hjelpe, en ufrivillig medsammensvoren i løgnen.

– De blir både sinte og fortvilede når de skjønner at de blir forført til å behandle noe som ikke eksisterer, sier Torgalsbøen.

For når legene setter i gang behandling og operasjoner, kan det gi komplikasjoner og gjøre enda mer skade enn den pasienten allerede har påført seg selv.

Det må ofte skjult videoovervåkning til for å avsløre de falske pasientene. Men det er etisk problematisk.

Dreper egne barn

Noen skader heller andre enn seg selv. Anne-Kari Torgalsbøen har vært sakkyndig i flere saker der omsorgspersoner er tiltalt for å ha skadet barna sine. Den mest alvorlige var mistanken om at en mor hadde forsøkt å drepe barnet sitt.

– Det var grunn til å tro at moren holdt en pute over barnets munn og nese til det nesten sluttet å puste. Så ble barnet i all hast fraktet til sykehuset. Mor framsto som svært bekymret for pusteproblemene, sier Torgalsbøen.

Hun mener vi oftere må undersøke om krybbedød skyldes slik mishandling.

– Det er tragisk nok for en voksen person om han påfører seg selv skade. Men denne typen mishandling av et forsvarsløst barn er en kriminell handling. Barnet kan i verste fall dø.

Denne typen forstyrrelse kalles Münchausen ved stedfortreder. Igjen er motivet oppmerksomhet. En person skader en annen, som regel et barn, for å skaffe seg sympati ved å ha et sykt barn.

Det er den tilsynelatende selvoppofrende moren som setter egne behov til side og vier seg til det syke barnet.

Torgalsbøen forteller om en mor som deltok i en sorggruppe for foreldre som hadde mistet et barn. I ettertid innrømmet moren at det var hun som hadde tatt livet av barnet sitt.

Hva får folk til å ty til slike ekstreme virkemidler for å oppnå litt anerkjennelse?

Store psykiske problemer

Det er lett å bli sint på disse personene, som framstår som svært manipulerende.

Men det ligger store psykiske problemer bak slike handlinger, forklarer Torgalsbøen.

– En psykisk frisk person vil ikke gjøre dette, sier hun.

Personer med denne psykiske forstyrrelsen føler at de må skade et barn eller andre for å få tilfredsstilt behovene sine.

– For foreldre som skader barna sine ligger det en slags tvang i å repetere overgrepene. De greier rett og slett ikke å la være, fordi behovet for støtte og sympati er så stort. Det blir en slags ventil, sier Torgalsbøen.

Hun understreker at det ikke er det samme som tvangshandlinger, der personen plages av angst dersom han ikke gjør visse handlinger. Avhengigheten har istedet flere likhetstrekk med rusmisbruk.

«Jeg føler en sånn inderlig følelse av å være syk hele tiden, være innlagt på sykehus, få omsorg (…) I forrige uke så helte jeg etsende syre på det ene øyet for å bli innlagt på sykehus. Og for et halvt år siden hoppet jeg ned et stup for å brekke foten og for å late som om jeg hadde fått hjernerystelse og dette er bare noen få av tingene jeg har drevet med. Jeg aner ikke hvorfor jeg handler slik jeg gjør (…). Det føles som narkotika, jeg må ha kontakt med helsevesenet hele tiden, late som jeg er syk. Jeg klarer ikke å la være», skriver en som ber om råd fra informasjonstjenesten ung.no, men som det slett ikke er sikkert at har Münchausens syndrom.

Ubevisste behov

Psykiatriprofessor Ulrik Malt synes synd på dem som må spille syk for å få omsorg. (Foto: (Foto : Øystein Horgmo, UiO))
Psykiatriprofessor Ulrik Malt synes synd på dem som må spille syk for å få omsorg. (Foto: (Foto : Øystein Horgmo, UiO))

Som oftest innrømmer ikke personer med Münchausens syndrom at de stadig lurer andre til å tro at de er syke. De erkjenner ikke at det er et rop om hjelp, forklarer Ulrik Fredrik Malt ved Universitetet i Oslo.

Han er professor i psykiatri og forfatter av flere lærebøker.

– Dette er personer som aldri har blitt sett som menneske i oppveksten, sier psykiateren.

– Tilknytningen til foreldre eller andre nære personer har vært dårlig. De har ikke fått trygghet, respekt eller anerkjennelse. Som voksne er de ofte ensomme, selv om de kan ha folk rundt seg.

Omsorgssvikt, foreldre som totalt overser barnet. Traumer. Seksuelle overgrep. Mishandling. Det kan være mange årsaker til forstyrrelsen. Men langt fra alle med disse erfaringene velger å skade seg selv eller andre som en løsning på problemene.

Et flertall med de Münchausens syndrom har utviklet personlighetsforstyrrelser.

Noen har en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og handler impulsivt uten tanke på konsekvensene. De kan ha intense følelsesutbrudd, som sinne eller dyp fortvilelse, men et overfladisk følelsesliv med dårlig tilknytning til andre mennesker.

Men årsaksforholdet er uklart her. Forskerne vet lite om viljestyrte forstyrrelser, er derfor det også uenighet om hvordan de oppstår.

Lærer å være syk

Det er trolig en kombinasjon av flere faktorer som spiller sammen.

Noen fagfolk tror at de med Münchausens syndrom lærer i barndommen at det lønner seg å være syk. Kanskje et søsken har vært mye syk og fått ekstra oppmerksomhet. Eller foreldre har vært svært opptatt av kroppslige tegn, og det å klage over vondt i kroppen har vært en måte for barnet å oppnå kontakt med dem på, forklarer Anne-Kari Torgalsbøen.

De kan også selv ha vært innlagt på sykehus og skjønner at de kan gjenoppleve omsorgen de fikk den gang.

Malt tilhører den psykoanalytiske tradisjonen som mener at sykdommen er et mer ubevisst resultat av behov som undertrykkes i barndommen.

– Det er en måte å lette et indre press på, å få den omsorgen som de ikke fikk. De har en opplevelse av smerte som de ikke klarer å sette ord på.

– Jeg får vondt av dem, sier Malt.

– Selv de som gjør vondt mot andre, er så hjelpeløse og forkomne. De har store problemer med å takle sine følelsesmessige behov.

Helte farlig væske i øyet

I løpet av 40 år som lege har han møtt to pasienter som han er sikker på at hadde Münchausens syndrom.

– Den ene var en mann som helte irriterende væske i øyet for stadig å komme inn på øyeavdelingen og få behandling. Legene skjønte lenge ikke årsaken til øyeskadene, men etter hvert forsto vi at han hadde påført dem selv, sier Malt.

Den andre var en kvinne som gikk fra sykehus til sykehus og klaget over ulike typer plager, blant annet i magen. Malt lyktes med å få tak i journalene fra de andre sykehusene og avslørte den falske sykdomshistorien.

I tillegg har han hatt mistanke til flere andre pasienter.

– Problemet er at de forsvinner til andre sykehus, så vi kan vanskelig følge dem opp.

De kalles «sykehushoppere» fordi de, i likhet med Baron von Münchausen, reiser mye rundt. Blir de ved samme sykehus, er risikoen for å bli avslørt større.

Viktig å beholde æren

Når legen mistenker at en pasient har Munchaüsens syndrom, er det viktig å konfrontere ham på en forsiktig måte, forteller Malt. De nekter som regel for alt.

Kvinnen ble takknemlig over en henvisning til psykiatrien. Legene røpet ikke at de mistenkte at symptomene var falske, men fortalte at de ikke fant noen sykdom. De sa at hun nok likevel kunne ha nytte av å snakke om ensomheten og fortvilelsen som hun opplevde på grunn av sykdomsplagene.

Det at legen forsikrer at pasienten fortsatt skal få hjelp fra helsevesenet, kan gjøre at pasienten endrer atferd i det stille.

– Om vi avslører dem, kan de oppleve at de taper ansikt, sier Malt.

– Til mannen sa jeg at det var to muligheter: Den ene er at det var noe som opprinnelig ga deg disse kroniske plagene, men at vi nå med sikkerhet kan si at det som muligens utløste symptomene ikke lenger er til stede. Dermed forventer vi at plagene dine vil forsvinne. Alternativet er at du, uten å være klar over motivene, selv framkaller plagene. Da vil symptomene fortsette.

– Slik kunne han rygge ut av det med æren i behold. Det er viktig å ta vare på selvfølelsen deres, for dette er mennesker som har det svært vondt.

Mannen benektet at det var han som hadde skapt symptomene, og forlot sykehuset. Legene så ham aldri igjen. Om han sluttet å påføre seg selv skader, vet de fremdeles ikke.

Referanser:

Adria C. Savino og John S. Fordtran: Factitious disease: clinical lessons from case studies at Baylor University Medical Center. Baylor University Medical Center Proceedings 2006; 19.

Anne-Kari Torgalsbøen: Når behovet for oppmerksomhet og sympati overgår morsfølelsen: En litteraturgjennomgang av Münchausen syndrome by proxy. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, vol 45, nr 4, 2008.

Marc D. Feldman og Charles V. Ford: Patient or pretender: Inside the strange world of factitious disorders. John Wiley and Sons Inc., New York 1994.

Muhammad R. Baig mfl: Factitious disorder (Munchausen’s syndrome) in oncology: case report and literature review. Psycho-Oncology, online 14. juli 2015. DOI: 10.1002/pon.3906. Sammendrag.

Ulrik Fredrik Malt mfl: Lærebok i psykiatri, kapittel 26. Oslo, Gyldendal akademiske forlag 2014.

Wikipedia: Baron Munchausen

Les om diagnosen hos Helsedirektoratet:

F68.1 Viljestyrt produksjon eller simulering av symptomer eller dysfunksjon, enten fysisk eller psykisk