Vassdragsbyråkratiet bidro til selvstendig Norge

Tømmer var en svært viktig handelsvare for Norge før 1814. Byråkratiet som ble bygd opp rundt det grønne gullet kan knyttes til toppsjiktet i statsledelsen og dermed Norges selvstendighet, mener forsker.

Den kraftfulle innsatsen for å gjøre vassdragene farbare allerede fra 1500-tallet, må forstås ut fra betydningen av det norske tømmeret. Norsk tømmer ble viktig for mange europeiske byer i årene før 1814, påpeker Tove Nedrelid fra NVE. (Foto: Scanpix)

Vassdragene - eller vannveiene - var imidlertid viktige av andre grunner enn i dag. De måtte forvaltes og gjøres farbare for at det grønne gullet, tømmeret, kunne fraktes ut fra skogene.

- At dette var en viktig oppgave ser vi blant annet når embetet som Canal- og Havne-Inspectaur for det Søndenfjeldske Norge skulle bekles i 1813. Søkerne var kjente menn av sin tid, og det var selveste kongen som bestemte at det var Capitain Frederik Christopher Gedde som fikk embetet, forklarer Tove Nedrelid fra NVEs museumsordning.

Hun har i anledning Grunnlovsjubileet 2014 skrevet heftet Kanalforvaltningen 1814.  

- Arkivene har gitt oss innsikt i hvordan vassdragsforvaltningen arbeidet rundt grunnlovsåret, og vi ser en viss likhet med dagens vassdragstekniske saksgang.  Det ble foretatt vannføringsmålinger over tid, og også andre data ble innhentet før planene ble nøye vurdert av flere instanser. Deretter kunne de settes ut i livet, dersom de kunne finansieres, sier Nedrelid.

Viktig tømmervirksomhet

Tove Nedrelid fra NVEs Museumsordning Foto: NVE

Hun sier at den etter hvert kraftfulle innsatsen for å gjøre vassdragene farbare, må forstås ut fra betydningen av det norske tømmeret.

Da vannsagene ble tatt i bruk på 1500-tallet, ble det oppsving i sagbruksdriften og dermed også i tømmerfløtingen. Men fremføringen på vassdragene bød på mange problemer. Fysiske hindre i elvene eller på elvebankene stanset tømmerflyten og forårsaket at det bygde seg opp store tømmervaser. Opprenskinger, utvidelser av trange elveløp, skådammer og lenser måtte til.

Allerede Christian 5. lov av 15. april 1687 inneholder et detaljert regelverk for rettigheter og plikter for ordning av tømmertransporten med lensing, opprenskninger og elvekorreksjoner, i tillegg til arbeider i forbindelse med skader på jord og eiendommer forårsaket ved elvenes graving osv. 

Behovet for en slik lov speiler den store virksomheten som fant sted i vassdragene.

Europeiske byer bygd på norsk tømmer

Tømmerhandelen var rett og slett en av de sikreste kildene til rikdom i Norge. Tømmeret var ”det grønne gullet”, og ved begynnelsen av 1800- tallet trengte Europa trelast mer enn noen gang tidligere på grunn av alle ødeleggelsene i forbindelse med Napoleonskrigene.

Frederik Christopher Geddes embetsed fra 1813. Riksarkivet, Oslo. Foto: Tove Nedrelid, NVE

I tillegg kom gjenoppbyggingen etter mange omfattende bybranner gjennom århundrene. For eksempel ble London etter bybrannen i 1666 bygget opp igjen ved hjelp av norsk gran.Da overtok England som den største trelastkunden.

Fra 1500-tallet heter det seg at ”Amsterdam står på Norge”. Byen hviler på kraftige tømmerstokker som ble hamret ned i gjørme og sand. Bare rådhuset på Damplassen er bygget på 13659 pæler.  Også Venezia hviler på norsk tømmer, fløtet ned Nidelva og utskipet fra Arendal.

Viktig med tilgjengelige havner

I tidsperioden frem mot 1814 var det seks store prosjekter i østlandsområdet som opptok kanalforvaltningen. 

Prosjektene i tiden var – i arkivenes språkstil: Nit-Elven til Biørvigen, Miøsen til Vormen, Glommens Correctioner, Rands-, Thyri-, Steens- og Holz- Fiordenes foreening med Drammens-Fiord, Moss Bye – Værle Sand, Steenen eller Piren (Tønsberg).

Det er trolig bare de to sistnevnte det ble bevilget midler til utførelse av i perioden, uten at de dermed ble ferdigstilt. De er begge saltvannskanaler og hadde betydning for skipsfarten, og dermed marinens manøvreringsmuligheter. Når skip kunne gå inn til Tønsberg fra øst, og mellom Jeløya og Moss, sparte det lange seilaser og bidro til sikkerheten, men ga også to utganger fra havnene i en kinkig situasjon. I krig og ufred kunne dette bli avgjørende.

I 1813 fikk Norge sin første embetsmann med tittelen Canal- og Havne-Inspecteur for det Søndenfjeldske Norge. Da var begivenhetene som ledet fram mot avslutningen på Napoleonskrigene og Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll for lengst i full gang.

Selv om disse hendelsene og oppbyggingen av en norsk forvaltning ikke kan sies å ha noen umiddelbar sammenheng før 1814, er det rimelig å betrakte hver forvaltningsbit som ble lagt til Norge som en stein på selvstendighetens byggverk.

Etter grunnlovsåret

Vannføringsskjema, påført No.2, en ukjent signatur og årstallet 1808 til venstre. Øverst til h er trykt Aar 180-, klar til utfylling av siste siffer. Skjemaet heter Maanedstabel over Vandets Stand. Foto: Tove Nedrelid, NVE

Fra 1. april 1815 ble embetsdistriktet utvidet til å omfatte det nordenfjelske Norge.

Fra 1. januar 1819 ble Kanal- og havnevesenet flyttet under Marinedepartementet – dog ble saker vedrørende strømrensing og elvers farbargjørelse behandlet av Finansdepartementet. Dette varte helt til 1847, da Kanalvæsenet ble opprettet under Departementet for det indre.

Mange endringer ble gjort gjennom tidene før etaten ble til Norges vassdrags- energidirektorat i 1998.

- Arbeidet mot en selvstendig stat vil dra store fordeler av en godt arbeidende administrasjon som løser sakene på alle samfunnsområder til riktig omkostningsnivå. Ansettelsen av den første kanal- og havneinspektøren i Norge var et løft i denne forvaltningen, avslutter Tove Nedrelid.

Referanse:

Hele heftet: Kanalforvaltningen rundt 1814 – del av en fungerende statsadministrasjon for det norske selvstendighetsprosjektet

NVEs historie

Powered by Labrador CMS