Det finnes omlag 210 millioner landbruks-husholdninger i Kina, og de har ennå ikke fått del i Kinas økonomiske eventyr. De fleste større protestaksjoner i Kina skjer da også på grunn av konflikter om jord og land.

Nå har Folkekongressen vedtatt innføring av en begrenset privat eiendomsrett fra 1. oktober. Bøndene får større rettigheter til jorda, men uten å kunne pantsette den eller la den gå i arv.

Innspill fra UiO og UMB

Invitert av Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) ved Universitetet i Oslo, var seks kinesiske forskere på Norges-besøk forut for Folkekongressen. Anledningen var en workshop om rettigheter til land sett fra et menneskerettighets-perspektiv.

For et bredere blikk på problematikken kom de også til Universitetet for miljø - og biovitenskap (UMB) og møtte representanter for tre institutter.

- UMB har en allsidig erfaring med landspørsmål fra Norge, Afrika og Asia som kan være relevante for de kinesiske utfordringene, mener førsteamanuensis Poul Wisborg fra instituttet Noragric, som var vert for møtet med kineserne.

Viktig menneskerettighetsproblem

- Å forandre eiendomsrett til land er komplekse og krevende prosesser, sosialt og politisk, understreker Wisborg. Hans nylig avsluttede doktorgradsarbeide tok for seg eiendomsrett og jordreformer i Sør-Afrika, sett som menneskerettighets-spørsmål.

- Svært mange av de kinesiske akademikerne vi arbeider med fremhever landrettigheter som et viktig menneskerettighetsproblem i Kina, sier Maria Henoch, ansvarlig for det kinesiske besøket til Norsk senter for menneskerettigheter.

- Problemet gjelder spesielt for de fattigere provinsene vest i landet, for eksempel ved tvangsflyttinger og kvinners rett til land ved skilsmisse, fortsetter hun.

Truer sosial stabilitet

Det norske eiendomssystemet er i hovedsak velfungerende og effektivt, påpekte UMB-professor Hans Sevatdal under det kinesiske besøket.

Det er også veldig forskjellig fra det kinesiske. Det viste advokat Zhu Keliangs innføring i kinesiske landspørsmål:

Kinesiske bønder har mye mindre land å boltre seg på enn deres kolleger i USA og Europa. På begynnelsen av 80-tallet var det allikevel tilnærmet likhet i inntekt mellom by og land i Kina.

Nå tjener byfolk tre ganger så mye som folk på bygda, en utvikling som skyldes den raske industriveksten.

- Slik ulikhet og fattigdom truer den sosiale stabiliteten. Den økonomiske veksten kan heller ikke fortsette hvis 65 prosent av befolkningen forblir fattige, understreket Zhu Keliang.

Staten eier alt

Ifølge Keliang var årene med individuelt eierskap til gårder en suksess i årene 1940-56. Tvangskollektiviseringen mellom 1956 og 1970 ble derimot en katastrofe. Deretter prøvde man et system der husholdningene hadde økte bruksrettigheter.

Det fungerte bra til å begynne med. Keliang slo allikevel fast:
- Privat eierskap eksisterer ikke i Kina.

Staten eier all grunn. I byer kan firmaer eller individer allikevel feste tomter i 50 eller 70 år. På landet forvaltes jorden formelt av landbrukskollektiver. Landbruks-familier kan ha bruksrettigheter i opptil 30 år, husdyrbrukere noe lenger.

40 millioner fratatt land

Ifølge de kinesiske gjestene skjer nå urbaniseringen raskt i Kina. 40 millioner gårdbrukere har blitt fratatt sin jord siden 1990, og både i byer og på bygda skjer de fleste større protestaksjoner som følge av om konflikter om jord og land.

Mange tror det kinesiske lederskapets videre suksess med vekst under stabile forhold hviler på evnen til å løse disse spørsmålene. Loven som trer i kraft fra 1. oktober er omstridt og har lenge vært utsatt.

- Det er fortsatt uklart hvordan den kinesiske loven om eiendomsrettigheter vil bli anvendt overfor bønder og husdyrholdere, påpeker Poul Wisborg.

- Levekår og menneskerettigheter står på spill, og forandringene vil utvilsomt by på både konflikter og fremskritt i Kina, avslutter han.