Da den nye naturmangfoldloven ble rettskraftig i 2009, var det store forventinger til at både artene og deres leveområder skulle få en bedre beskyttelse. Dette er dessverre ikke tilfelle for salamanderne.

Jeg har det siste året mottatt en rekke bekymringsmeldinger om tørrlagte yngledammer, spesielt i kulturlandskapet.

Naturmangfoldloven og storsalamanderen

Lovverket som skal beskytte salamanderne ser ved første øyekast ut til å være godt. Naturmangfoldlovens formålsparagraf sier at målet er (§ 5) «at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av».

Naturmangfoldloven innførte også et generelt aktsomhetsprisnipp (§ 6); «Enhver skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med målene i §§ 4 og 5».

Videre heter det i loven at (§ 15) «Høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås». Det står også i denne paragrafen at «Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i §6».

Naturmangfoldloven har også en hjemmel til å gi arter som storsalamanderen en ekstra beskyttelse som prioritert art (§ 23).

Bestemmelsene i naturmangfoldloven skulle i utgangspunktet gi en god beskyttelse av salamandernes leveområde. Problemet er landbrukets mulighet til unntak fra paragraf 15. Dette har blitt tolket som at man f eks. ikke trenger å ta hensyn til salamanderne hvis landbruket ønsker å bruke vannet i en yngledam til vanning, noe som har blitt svært aktuelt under årets tropesommer.

Lahelldammen et skrekkens eksempel

Saken jeg ønsker å bruke som et eksempel på en konflikt mellom landbruk og bevaring av biologisk mangfold, er Lahelldammen i Lier kommune i Buskerud.

Lahelldammen er 6 000 m2 og nesten 5 meter dyp på det dypeste. Dammen er opprinnelig trolig naturlig, men har blitt utvidet en rekke ganger. Første gang på 1800-tallet. Lier kommune kjøpte dammen og grunnen rundt dammen på 70-tallet for å bygge ut boliger. Tidligere grunneier beholdt retten til å bruke vannet i dammen til vanning. I 2012 ble jordene leid ut til et firma som produserer salat.

Bruksendringen på naboeiendommen har ført til et vesentlig større vanningsbehov enn tidligere. Dammen har ved tre anledninger blitt nesten helt tømt for vann. Uttaket av vann har ofte vært ekstra stort samtidig med at salamanderne legger sine egg. Det har ført til at eggene har havnet på tørt land.

Resultatet har ikke latt vente på seg. Gjennom min forskning har jeg dokumentert at for tre av de siste årene er det nesten ikke produsert ei salamander-larve. Voksenbestanden av storsalamander er redusert med rundt 70 prosent fra 2012 til 2018. Uttaket av vann har ført til at dammen er i ferd med å gro helt igjen av elvesnelle. Kvaliteten på dammen som yngledam for storsalamander er betydelig redusert, både pga. av manglende vann og gjengroing.

Tiltaksplan for Lahelldammen

I 2014 ble jeg engasjert til å lage en tiltaksplan for Lahelldammen, hvor både hensynet til amfibiene og landbruksproduksjonen skulle ivaretas. Planen fikk økonomisk støtte fra Miljødirektoratet og Lier kommune var oppdragsgiver.

I planen, som ble ferdigstilt høsten 2015, foreslo jeg tre ulike alternativer med ulikt kostnadsnivå og ulike endringer i tilgang vann til vanning. Løsningen som ble valgt ga landbruket tilgang til like mye vann som før, men eier (kommunen) skulle bekoste å dele bassenget inn i to deler og etablere en grunnvannsbrønn.

For å gjøre en lang historie kort, så har kommunen brukt lang tid på å få finansiering på plass, fatte vedtak og finne en løsning som landbruket kunne akseptere. Naturforvaltningen har ikke funnet tilstrekkelig grunnlag i naturmangfoldloven til at de vil gripe inn og stoppe ødeleggelsene av salamandernes habitat. Landbruket har fortsatt med uttaket av vann som før, uten hensyn til salamandernes situasjon. Til tross for en egen tiltaksplan og en rekke telefoner og e-poster med varsler om situasjonen, er saken ikke løst etter snart seks år. I år er dammen på nytt tømt, og svært få larver kommer til å gå på land. Bestanden er ferd med å utraderes helt.

Ett års tørke ingen krise

Salamanderne er avhengig av stabilt vann i nærmere tre måneder i vår- og sommerhalvåret for å kunne yngle. Normalt er ikke ett dårlig år en krise for en salamanderbestand. En storsalamander lever i opptil 12-14 år og legger inntil 300 egg årlig fra de er 3-5 år. Riktignok har storsalamanderen en medfødt genfeil slik at halvparten av larvene dør før eggene klekkes. Et storsalamander hunn kan i teorien bli foreldre til hele 1 300 salamanderunger i løpet av sin levetid.

I enkelte år, som i årets tørkesommer, er det naturlig at svært få vokser opp. Det takler en salamanderbestand vanligvis godt. Over tid blir er en salamanderbestand normalt relativt stabil. Antallet voksne individer varierer ikke med mer enn pluss minus 30 prosent. Problemet oppstår når bestanden påvirkes negativt flere år på rad.

· Les mer om hvordan årets tørkesommer påvirker salamanderen og andre amfibier.

Storsalamanderen og vanning

Storsalamanderen er opprinnelig en skogsart. Den trives aller best i fuktige og gamle urskoger. Da man på 60- og 70-tallet gravde ut mange dammer i kulturlandskapet, ofte for å møte landbrukets vannbehov, var den imidlertid ikke sein med å ta disse nye leveområdene i bruk. Vanningsdammene ble raskt et viktig leveområde for salamanderne, og i dag er det omtrent like mange salamanderdammer i kulturlandskapet som i skogsområdene.

Utover på 2000-tallet har mange av dammene falt ut av bruk. Bøndene har fått laget vanningsanlegg som dekker deres behov for vann. Et behov som i dag ofte er langt større enn det de mange små dammene kan levere. Problemet oppstår når en bonde prøver å dekke det økte vanningsbehovet fra en dam som i utgangspunktet har alt for liten kapasitet. Det fører til at dammen tømmes flere år på rad. Dette kan landbruket gjøre uten å bli straffet fordi deres virksomhet har unntak i naturmangfoldloven.

Framtiden til storsalamanderen

Status for storsalamanderen i Norge er et årlig tap av lokaliteter på en prosent. Det betyr et tap av antall forekomster på 50 prosent i løpet av de neste 50 år. Et tap som vårt samfunn har internasjonale forpliktelser til å stoppe.

Det var Landbruksorganisasjonene som stoppet storsalamanderen fra å bli en prioritert art med egen forskrift for å gi leveområdene ekstra beskyttelse. Deres viktigste argument var at naturmangfoldlovens generelle bestemmelser var gode nok. Erfaringer fra bl.a. Lier og andre bekymringsmeldinger jeg har fått, viser at det ikke er tilfelle. Naturmangfoldloven gir ikke tilstrekkelig beskyttelse og det er for liten vilje til å ta nok hensyn til naturmangfoldet.

Salamanderne lever vanligvis godt sammen med landbruksvirksomhet. Det er de nærmere 50 andre salamanderdammene i kulturlandskapet i Lier et godt bevis på. Tiltaksplanen for Lahelldammen viser at salatproduksjon og salamanderen kan sameksistere. Det er imidlertid viktig at samfunnet har et lovverk som gjør det mulig å reagere når viljen til hensyn ikke er tilstede.