(Foto: Nicholas Kamm / AFP / NTB Scanpix. Illustrasjon: Jon Vegard Hugaas)

«Rævholene rundt meg»
– en teori til underholdning og nytte

En bekjent av meg med godt anlegg for hverdagsfilosofi sa en gang på spøk at hvis han noensinne skulle skrive en bok så skulle den ha tittelen «Rævholene rundt meg». Jeg antar at han hadde i tankene en bok som i sitt innhold ikke ville ligge så langt unna det en finner i en del bygdebøker, med subjektiv og partisk ufordelaktig utlevering av konkrete personer og slekter. Det er nok mange blant oss som i gitte stunder kan ruge på lignende ideer til bokprosjekt, for «rævhol» finnes som kjent over alt og en opplisting kan om ikke annet, være av stor mentalhygienisk verdi for forfatteren. Men spøk til side, for omtrent fem år siden kom det ut en bok i USA som faktisk tok opp dette temaet, og ikke overraskende ble Aaron James’ Assholes – A Theory (2014) straks en nasjonal bestselger. James satte ord på noe som mange var opptatt av, for som han sier: «Assholes can be found […] almost anywhere – at work; in our chosen club, sport, school, religious group, or circle of friends; and even, for the truly unlucky, in the home or immediate family.»

Blant de mange «rævholene» boken identifiserer finner vi ikke overaskende USAs 45. president, Donald Trump, som i våre dager kanskje fremstår som et paradigmatisk eksempel på hva det vil si å være et «rævhol». Det er imidlertid ikke denne sporadiske identifikasjonen av konkrete «rævhol» som gjør boken interessant. Verdien ligger derimot i det faktum at forfatteren, som er en faglig meritert professor i filosofi med sitt spesialfelt innen moralfilosofi og politisk filosofi, prøver å gi et mer prinsipielt svar på spørsmålet: Hva gjør en person til et «rævhol»? Forfatteren bruker altså eksemplene i et forsøk på å identifisere kriteriene for å være et «rævhol», og det kan jo være en øvelse som ikke bare er morsom, men også har stor nytteverdi. På det teoretiske plan kan det gi oss en dypere forståelse av allmennmoralen og det sosiale liv. I praksis kan det gjøre oss bedre rustet til å håndtere «rævholene» i våre liv.

Men la oss begynne med det basale. Går vi til Det norske akademis ordbok, finner vi at «rævhol» der forklares som et dialektalt, vulgært ord for endetarmsåpningen. Bokstavelig talt er dette en funksjon som sprer dritt og det er nok denne funksjonen som utgjør kjernen i uttrykkets overførte betydning. Alle mennesker produserer dritt, men hvis denne dritten spres overalt og til enhver tid, kan det få ubehagelige konsekvenser for omgivelsene. Noen mennesker fungerer imidlertid slik at de stort sett sprer «dritt», og de omtales derfor gjerne som «rævhol». Deres påvirkning på miljøet er ikke bare et spørsmål om behag eller ubehag – i verste fall handler det også om livskvalitet og helse. James sier derfor at «rævholet» ikke bare er en irriterende person, men også en dypt plagsom og potensielt skadelig person som trigger følelser av maktesløshet, frykt og sinne.

Hva gjør et menneske til et «rævhol»? Aaron James mener at dette har med moral å gjøre. Å være et «rævhol» handler ikke først og fremst om psykopatologi eller sosiopati. «Rævholet» kan selvfølgelig være en mentalt syk eller forstyrret person, men det er ikke her James forankrer kriteriene. «Rævholet» er for James en moralsk og sosialetisk kategori: «[A] person counts as an asshole when, and only when, he systematically allows himself to enjoy special advantages in interpersonal relations out of an entrenched sense of entitlement that immunizes him against the complaints of other people.» I denne definisjonen skal vi merke oss at det er tre ledd: (1) «Rævholet» gir som regel seg selv spesielle vilkår, og gjør som regel unntak for seg selv; (2) «rævholet» gjør dette ut fra en følelse av å være berettiget; og (3) denne følelsen av berettigelse gjør «rævholet» immun mot kritikk eller klager fra omgivelsene.

Det er verdt å merke seg at «rævholet» etter James sin definisjon ikke lider av en rent kognitiv eller erkjennelsesmessig svikt. Han eller hun har ikke først og fremst problemer med å erkjenne prinsippene for hva som er rett og hva som er galt. «Rævholet» kan således ha høy moralsk bevissthet og til og med ofte være mer moralistisk enn hva som er vanlig i sin livstolkning. Videre skal en også merke seg at «rævholet» heller ikke representerer en alternativ moralkodeks som står i motsetning til den allmenmoralske. Han eller hun anerkjenner som regel de samme substansielle prinsippene og reglene for samhandling som fellesskapet har gitt sin tilslutning til.

Hva er det da som er det spesielle ved «rævholet» slik James ser det? Svaret knyttes nettopp til dette lille ordet «spesiell»: «The asshole acts out of a firm sense that he is special, that the normal rules of conduct do not apply to him.» Her vil jeg anføre for egen regning at dette ikke trenger å være et allment prinsipp som «rævholet» gir sin eksplisitte og bevisste tilslutning til. Det vil gjerne heller være snakk om en underliggende maksime som kan sluttes implisitt fra «rævholets» modus operandi, dvs. fra hans eller hennes mange enkeltstående handlinger i konkrete situasjoner over tid. I gitte situasjoner vil «rævholet» alltid tenke at det er spesielle aspekter ved ham eller hans situasjon som rettferdiggjør et unntak fra den allmenne regelen. Rævholet» er derfor blind for den eksistensielle og moralske ironien i det folkelige uttrykket «Alle tenker på seg. Bare jeg tenker på meg!» Samtidig vil «rævholet» gjerne være blant de første til å appellere til allmenne moralregler når det kommer til vurderingen av eller forventningene til andres atferd.

Problemet med «rævholet» er altså knyttet til hans eller hennes egen situasjonsforståelse og selvforståelse. Trekker vi inn rettferdighetsbegrepet her, kan vi si at «rævholet» tyner det klassiske aristoteliske rettferdighetsprinsippet til det ekstreme. Prinsippet sier at rettferdighet er at like tilfeller behandles likt og ulike tilfeller behandles ulikt. Rettferdig likebehandling er da likebehandling begrunnet i moralsk relevante likheter, mens rettferdig forskjellsbehandling er forskjellsbehandling begrunnet i moralsk relevante forskjeller. Siden «rævholet» alltid oppfatter sin egen situasjon og person som spesiell (kriterium 1), føler han eller hun seg alltid moralsk berettiget til fordelaktig forskjellsbehandling (kriterium 2), og er derfor immun for kritikk (kriterium 3). «Rævholet» finner altså alltid eller svært ofte at trekk ved dets egen situasjon utgjør en moralsk relevant forskjell som kan begrunne et unntak fra regelen. Typisk vil «rævholet» mislike og kritisere moralen i at folk kommer for sent til avtaler, men selv alltid ha en god grunn for at han eller hun kommer for sent som gjør at han eller hun er berettiget til det, og følgelig immun mot kritikk.

Poenget her er ikke at alle som mener seg berettiget til unntak fra reglene eller spesialbehandling er «rævhol». Det hører med til livets kjensgjerninger at mennesker fra tid til annen, i større og mindre grad, kvalifiserer til rettmessig forskjellsbehandling. En er således for eksempel ikke automatisk et «rævhol» om en unntaksvis ber om å få forsere køen i sikkerhetskontrollen på flyplassen fordi en står i fare for å ikke rekke flyet. Heller ikke er den nødvendigvis et «rævhol» som tidlig på kvelden ber medstudenten på nabohybelen om å skru ned musikken fordi en har influensa med hodepine. Problemet med «rævholene» er derimot at de så ofte finner sin egen situasjon spesiell, og at dette ikke helt samsvarer med den alminnelige forståelsen av hva som konstituerer et unntak. Det har gått inflasjon i deres bruk av unntaksprinsippet til egen fordel, de har på sett og vis bursdag hver dag, mens de gjerne er svært tilbakeholden med å gi tilsvarende innrømmelser til andre, og dette er blitt et vesentlig trekk ved deres karakter.

Aaron James sin bok inneholder mange interessante betraktninger og tanker rundt «rævholene» i blant oss. I dette innlegget har jeg hovedsakelig fokusert på bokens første del viet til arbeidet med å analysere og definere «rævholet» og identifisere det moralske aspektet. I de øvrige delene av boken utvikler han en taksonomi over ulike typer «rævhol» relatert til ulike samfunnsmessige arenaer og kulturelle sfærer og en manual for hvordan relasjonen til disse skal håndteres. Stilen er populærvitenskapelig med lett humoristisk tilsnitt. Fra filosofisk synsvinkel er disse delene ikke like sterk som den første, men de er for all del lesverdige, og anbefales som sommerens ferielektyre.

Avslutningsvis vil jeg bruke noen ord til å relatere James’ definisjon av «rævhol» til noen svært relevante deler av Immanuel Kants moralfilosofi. James trekker selv inn Kants perspektiv noen steder i boken, men da med vekt på Kants begrep om «selvbedrag». Selv ønsker jeg å vise til Kants beskrivelse av opphavet til det onde i mennesket, fordi vi her finner et delvis overlapp mellom James sin definisjon og Kants beskrivelse. Dette vil styrke James sitt poeng at «rævholet» først og fremst er en moralsk kategori. Poenget er ikke å si at «rævholene» er spesielt onde mennesker. Kant bruker ikke begrepet ondskap slik det av og til forekommer som en benevnelse på en særskilt kategori av ekstra-ordinær umoral. Det onde hos Kant spenner derimot fra noe så uskyldig som en hvit løgn til det mest ekstreme overgrep. Innenfor dette spennet finner vi også den type handlinger som kjennetegner «rævholenes» modus operandi.

Fellesnevneren for all ondskap eller umoral slik Kant ser det er en manglende evne eller vilje til å handle slik at maksimene for våre handlinger samsvarer med moralloven slik denne kommer til uttrykk i det kategoriske imperativ. De mest kjente formuleringene av det kategoriske imperativ er det såkalte universaliseringsprinsippet og humanitetsprinsippet. Disse prinsippene utelukker moralske maksimer som innebærer at man opphøyer seg selv over andre eller gjør unntak for seg selv. Problemet med «rævholenes» væremåte, slik James beskriver dem, er imidlertid nettopp dette at de systematisk handler på et vis som impliserer disse maksimene som er uforenelige med moralloven, samtidig som de holder alle andre til den standard som de selv ikke vil oppfylle eller evner å oppfylle. «Rævholene» slik James definerer begrepet, blir dermed et paradigmatisk eksempel på det umoralske i mennesket.

Hvorfor da lese James og ikke bare Kant? En viktig grunn er at James knytter an til et folkelig begrep som gjennom sin hyppige bruk reflekterer en utbredt moralsk intuisjon. Han skriver lett og morsomt om viktige spørsmål, og bygger således en bro mellom tung moralfilosofi og hverdagens moralske språk. Gjennom analysen av et folkelig uttrykk hjelper han oss å se at semantikken og etikken i hverdagens moralske språk kanskje ikke ligger så langt fra den mer abstrakte moralfilosofi som mange har en tendens til å tenke. Dette var tross alt et hovedpoeng hos Kant. Han ønsket ikke å erstatte allmennmoralen, bare å gi den et filosofisk grunnlag.

Kilder:

James, A. (2014). Assholes. A Theory. Anchor Books. New York.

James, A. (2016). On the Philosophical Interest and Surprising Significance of the Asshole. The Harvard Review of Philosophy. Vol. 23, s. 41-52.

Powered by Labrador CMS