Så dramatisk er situasjonen, skriver Edward O Wilson i sin siste bok, “The Creation - An appeal to save life on Earth”. Artene dør nå ut, rundt regnet et sted mellom 50 og 500 ganger raskere enn de gjorde før Homo sapiens dukket opp på arenaen - og Wilson er sikker på at den vil øke til et sted mellom 1000 og 10 000.

En formidabel katastrofe, med andre ord, sammenliknbar med den som utryddet dinosaurene for 65 millioner år siden. Og for dem som trøster seg med at livet alltid overlever: Akkurat som etter dinosaurene, vil det også denne gang bli nokså trist og stille, en ti millioner års tid før alt er på skinner igjen.

Med mindre vi klarer å stanse toget nå - med en gang - før det sporer av.

Frelseren Wilson

Og her kommer altså Frelseren Wilson på banen - enda en gang. Desverre lever han denne gang litt for godt opp til sitt klengenavn. Men la oss ikke foregripe begivenhetenes gang:

I en tynn, lettlest og velskrevet bok legger den to ganger Pulitzer-prisede forfatteren, evolusjonsbiologen og insektforskeren fram klodens triste tilstand: I 2025 vil førti prosent av verdens befolkning leve i land med kronisk vannmangel. Og det er nettopp også i ferskvann flest arter dør ut.

I havene er det ikke mye bedre. Selv verdens best bevarte og beskyttede korallrev, Australias Great Barrier Reef, ble redusert med 50 prosent i perioden 1960 til 2000.

Og som trofaste lesere av forskning.no kanskje allerede har fått med seg: 32,5 prosent av verdens amfibier er truet med utryddelse, 23 prosent av fuglene, 23 prosent av pattedyrene og 12 prosent av reptilene.

Og så videre.

Nå eller aldri

Men, sier Wilson, alt er ikke tapt. Det er fremdeles mulig å redde store deler av naturen - men skal vi klare det, må vi handle nå. Det er vi som er i live i dag, våre generasjoner, som avgjør om verden om noen få århundrer skal være en øde, stille og livløs plass, eller om den skal være mye slik den er i dag. Om ikke bedre.

Vi kan velge. Og våre etterkommere skal dømme oss.

Så hvorfor bryr ikke folk seg? Hvorfor forblir så mange smarte folk helt passive, samtidig som livsviktige deler av naturen dør rundt oss?, spør Wilson.

Hvorfor er vi nødt til å fortelle dem hvorfor de skal vi bry seg?

Hvorfor bry seg?

På den mer kyniske siden, kan vi ta med et poeng vi har en tendens til å glemme: Naturen gir oss tjenester - gratis - som i verdi grovt regnet tilsvarer verdens samlede BNP - rent vann, tømmer, medisin osv.

Vi bør heller ikke glemme at sivilisasjoner har en tendens til å kollapse, når de ødelegger miljøet, legger han til, før han beveger seg over i det han egentlig er opptatt av, nemlig det han i tidligere bøker har kalt “biofili” - vår medfødte kjærlighet til natur.

Folk bryr seg om naturen, men de vet ikke hvorfor - og derfor vet de heller ikke hvorfor de skal føle ansvar for den.

Hvis vi tenker etter, erfarer vi det hele tiden.

Biofili

Hvorfor, for eksempel, er eiendommer med utsikt de mest verdifulle og ettertraktede? Hvorfor vil de fleste, hvis de får velge, foretrekke et hus beliggende på en høyde, med utsikt over et vann og spredt vegetasjon?

Hvorfor er det slik at pasienter kommer seg raskere etter en operasjon, dersom de blir lagt på rom med utsikt til trær?, fortsetter han. Og hvorfor blir innsatte med utsikt fra cella mindre syke enn andre innsatte?

Eksemplene er mange, ett av dem bør jeg kanskje ikke nevne for min kunstnerkone: 15 års studier av psykiatriske pasienters hærverk på institusjonskunst viste at alle angrepene ble rettet mot abstrakt kunst. Ingen naturbilder ble noensinne skadet?

Forklaringen, mener Wilson, er at vi har utviklet oss i naturen, med naturen - og vi kan ikke eksistere uten.

Men løsningen?

Lite fokusert

Edward O Wilson er en av mine store idoler, en av verdens beste populærvitenskapelige forfattere. Men som jeg antydet over, uansett om budskapet er det viktigste, er jeg ikke helt fornøyd denne gang. Dertil er boka for dårlig fokusert.

Wilson har vært mer konstruktiv tidligere. Både i “The Future of Life” fra 2002 (se “Foregående artikkel”) og i “The Diversity of Life” (1992) var han inne på mange mulige tiltak som kan redde verdens regnskoger.

I “The Creation” finner vi lite av dette, utover budskapet om at vi må elske naturen.

Men hvis vi er midt i en katastrofe, da trenger vi klare beskjeder og klare strategier fra den ene mannen som på verdensbasis kanskje vet mest om dette, og har størst innflytelse - Edward O Wilson.

Så hvorfor får vi det ikke?

Vel, Wilson går ett skritt av gangen. Han har gitt oss løsninger tidligere, og målet med “The Creation” er muligens et annet? Svaret er at Wilson nå forsøker å øke sin innflytelse, utvide sitt nedslagsfelt for å nå et segment han av en eller annen grunn mener er spesielt godt representert blant dem som “ikke bryr seg” - de troende.

Det er mulig dette er et spesielt amerikansk problem. En stor del av USAs troende mener verden går under i løpet av vår levetid, sier Wilson, så hvorfor bry oss - dette får Gud ta seg av.

Et hvitt flagg

Men uansett, vi kan vel forsøke, og bokas tittel, “The Creation - An appeal to save life on Earth” var følgelig og definitivt ikke tilfeldig valgt. Ateisten Wilson er ute for å frelse de kristne. Dette er en appell, et hvitt flagg, en forsoningstale fra en ateistisk evolusjonsbiolog til verdens kristne: “Jeg foreslår at vi legger til side våre ulike syn - dere kan tro og mene hva dere vil om Darwin og intelligente designere - la oss snakke om det som virkelig teller”.

Boka er formet som et brev til en baptistprest: “Dear Pastor - Jeg er forundret over at så mange religiøse ledere, som åndelig representerer det store flertall av verdens befolkning, ikke går sterkere inn for å beskytte skaperverket (the Creation) - her er hvorfor dere må bry dere”. Hvorpå boka følger. Med det ene “Dear Pastor” etterfulgt av det andre, og tredje og fjerde, og ufattelige mengder respekt og ydmykhet.

Det er mulig en slik bok kan bety noe. Det er kanskje verdt forsøket? Personlig tror jeg ikke troende er mindre opptatt av vår felles skjebne enn andre gruperinger - men all støtte kan kanskje komme til nytte, og alle taler kan ha en effekt?

Likevel. Boka må vurderes som lesestoff, og for undertegnede blir den i overkant “følsom”. Her er få nyheter, få konkrete, nye eksempler - og veldig mye “respekt”.

Og om ikke språket er “følsomt” nok. Den sukkersøte forsida fikk meg til å rødme da jeg hentet den fram på toget. Sitter mannen der og New age-bøker?

The Creation - An Appeal to save Life on Earth
Av Edward O. Wilson
W.W. Norton, 2006
175 sider