Silhuettgruppe av Niels Andreas Vibe med hustru, Margery Kierulff, og deres barn i Mortmanns hage (1811) (Eier: Norsk folkemuseum)
Silhuettgruppe av Niels Andreas Vibe med hustru, Margery Kierulff, og deres barn i Mortmanns hage (1811) (Eier: Norsk folkemuseum)

Silhuetter - 1700-tallets «foto» for de med en mer vanlig lommebok

Kameraet kom først på 1840-tallet. Før det var det silhuetter som var den raske, og relativt billige, måten folk kunne få bilder av seg selv eller sine kjære.

Vi har brukt silhuetter for å «befolke» den digitale verdenen Oslo havn 1798. Litt som på 1700-tallet fungerte silhuettene som en rask og billig måte å få til bilder av mennesker i 3d-modellen, og silhuettene erstattet den tidkrevende og dyrere prosessen det ville vært å 3d-designe folk.

Oppsett av en silhuettramme. (Illustrasjon: Johann Rudolph Schellenberg (1740–1806), Wikimedia Commons, Wellcome Trust, Copyrighted work available under Creative Commons Attribution only licence CC BY 4.0)
Oppsett av en silhuettramme. (Illustrasjon: Johann Rudolph Schellenberg (1740–1806), Wikimedia Commons, Wellcome Trust, Copyrighted work available under Creative Commons Attribution only licence CC BY 4.0)

Vi har hentet alle silhuettene fra samlinger i norske museer, de fleste er fra vår samarbeidspartner Norsk folkemuseum. På sett og vis kan vi si at de gamle silhuettene har fått nytt liv i den digitale rekonstruksjonen av deres verden. Vi har hentet silhuettene fra Digitalt museum.no.

Hva er silhuetter?

Silhuetter er utklipte papirfigurer i profil, ofte i svart papir, og lagt på en hvit/ lys bakgrunn. De kunne lages for hånd, men i siste halvdel av 1700-tallet kom det til redskap som forenklet produksjonen slik at silhuetter kunne lages av folk med lite eller ingen kunstutdanning.

For å lage silhuetter etter på den nye metoden trengte man en ramme med glassplate. På denne var det festet et ark. På litt avstand satte man et vokslys. Mellom glassplaten og lyset satte man personen. Skyggens kontur var nå enkel å tegne på arket. Så farvet man alt inni konturen svart. [1] Silhuetten var nå i «hodestørrelse». Ville man ha små versjoner av den brukte man en «pantograf». Det var en innretning som tegnet linjer parallelt med at man fulgte streken. Tegnet man av silhuetten på en liten tinnplate, og så klippet den ut, fikk man også en trykkplate som man så kunne bruke til å lage flere kopier. Det var så enkelt at «every woman who can make silhouettes can practice it as well as the best artist»[2]

(vil du lese mer om teknikken? Se her.)

Med silhuettrammen og pantografen ble det mulig å produsere mange silhuetter raskt, og til lav pris. En dreven silhuettmaker brukte ofte ikke mer enn 6 minutter fra start til slutt.

Silhuetter på 1700- og tidlig 1800-tallet

Profiler av mennesker var populære på slutten av 1700-tallet og i første del av 1800-tallet. Sammenlignet med portrettmaleri der det å sitte modell tok tid, og man måtte ha en dyktig maler til å gjøre det, var silhuettene både raske å lage. Det krevde heller ingen særlige forkunnskaper, og ble raskt en populær aktivitet i dagligstuen til borgerhjem omkring i Europa, trolig også i Norge.

Skipsreder Christen Lorentz Sørensen og hustru Kirsten Margrethe f. Grøn, samt deres døtre. (Påskrift: En Borgerfamilie i Sandefjord fra Aaret 1813 m.m.) (Eier: Norsk folkemuseum)
Skipsreder Christen Lorentz Sørensen og hustru Kirsten Margrethe f. Grøn, samt deres døtre. (Påskrift: En Borgerfamilie i Sandefjord fra Aaret 1813 m.m.) (Eier: Norsk folkemuseum)

Det var mulig å kjøpe utstyr til å lage silhuetter i Oslo på slutten av 1700-tallet og tidlig 1800-tall. I Christianiaavisen Norske Intelligenssedler annonserte Hanse Ernst Kinck i 1789 at han ikke bare tilbød tegnetimer om ettermiddagene fra kl 1 til kl 3, men også at han var «forsynet med Engelske Silhuet Rammer».[3]

Avisanonse fra Hanse Ernst Kinck om salg av silhuettrammer. (Fra Nasjonalbibiloteket)
Avisanonse fra Hanse Ernst Kinck om salg av silhuettrammer. (Fra Nasjonalbibiloteket)

Om han bare solgte disse, eller om han også underviste i bruken av dem, vites ikke. 15 år senere forteller en annonse i samme avis at man kunne kjøpe silhuettrammer hos kremmeren Johan Antoni Zincke.[4]

Silhuettmaking var ikke begrenset til borgerskapets stuer. I England og Amerika var det bl.a. silhuettmakere som tilbød tjenestene sine på vertshus.[5] Om det også var tilfellet i Norge vet vi ikke, men det er ikke usannsynlig.

Motivene

En silhuett kunne være en silhuettgruppe, da ofte av flere familiemedlemmer, men også bare av en enkelt person. Fra silhuettene kan vi få et inntrykk av livene til menneskene, eller i hvert fall hvordan de ønsket at andre skulle se dem.

Silhuettgruppene med familier inkluderer gjerne omgivelser som trær, hage eller møbler som gav inntrykk av et dannet borgerhjem. Noen ganger var de også satt inn i blyanttegninger av rom, noen ganger også farvelagt. I mange tilfeller var menneskene i aktivitet. Barn spiller instrumenter, plukker blomster eller leker med hunder, sommerfuglhover eller badmintonrekkerter. Far leser høyt for familien, eller røyker en lang pipe. Mor strikker.

Familiebilde: Noen silhuetter ble også lagt oppå tegnede bakgrunner. Slik fikk man vist også familiens stue og hjem (Eier: Norsk folkemuseum)
Familiebilde: Noen silhuetter ble også lagt oppå tegnede bakgrunner. Slik fikk man vist også familiens stue og hjem (Eier: Norsk folkemuseum)

Selv om noen bærer silkebånd eller hatt forteller enkeltsilhuettene, ofte bare av hodet, mindre om menneskene. Disse var likevel mer mobile bilder, slike man lettere kunne ta med seg på reise. En silhuett av barnet sitt ville dermed ha vært enkel å ta med seg for en far som skulle på reise. Og for to forelskede som måte skilles ville silhuettene kanskje vært det eneste visuelle minnet av den andre.

Silhuettens død

Da kameraet og fotografiet kom på 1840-tallet betydde det døden for silhuetten. Den svarte profilen klarte ikke konkurrere med detaljene, selv i ett svart/hvitt foto. Silhuettene ble henlagt til museer og samlinger som kuriosa fra en svunnen tid.

(Foto: privat)
(Foto: privat)

Da er det litt godt å kunne hente silhuettene frem og igjen gi dem liv, og ikke minst, la dem skape liv, i den digitale verdene Oslo havn 1798

Vil du lage silhuetter på 1798-vis?

Finn ett gammelt vindu eller gjennomsiktig plate og en lommelykt. Fest lommelykten på veggen. Plasser glasset i rett linje fra lyset. Ca 1 meter fra hverandre. Finn en måte å støtte opp vinduet i god arbeidshøyde. Slå av lyset i rommet og slå på lommelykten. Plasser personen mellom lommelyktlyset og vinduet. Teip ett ark på glasset. Nå ser du silhuetten av personen. Juster avstand mellom glass, person og lys så du får profilen skarp. Tegn av med blyant. Ta av arket. Gjenta til du har noen kopier. Så farvelegger du inni silhuetten og klipper ut.

Jeg brukte pleksiglass teipet fast til køyesengstigen. Lommelykten festet jeg i veggen bak. Det var umulig å justere på avstanden. Siden modellen var 4 ½ år og ikke klarte å sitte stille hadde det i praksis ikke så mye betydning. Det var greiere å bruke lekeponnyen som modell for å vise dere. Har man litt eldre barn, eventuelt barn uten «maur i rompa» vil dette være en veldig bra aktivitet å gjøre med barn.

(Foto: privat)
(Foto: privat)

[1] Salomonsen, C. L. Medisinske silhuetter, Levin & Muncksgaard, Kbh, 1921. S. 7-9.

[2] Jacson, E.; The history of silhuettes, London, The Connoisseur, 1911, s. 42 (https://archive.org/details/historyofsilhoue00jack )

[3] Norske intligenssedler 1789.12.16: https://www.nb.no/nbsok/nb/df16aa010c7c2b3fd067089968028b31?index=1#6

[4] Norske inteligenssedler, 1804.12.04:https://www.nb.no/nbsok/nb/e7518aa71189a41d972672fa2384a901?index=3#2

(Foto: privat)
(Foto: privat)

[5] ART: How Cut-Paper Silhuettes Ensured Portraiture Wasn´t Just for the Rich: https://www.artsy.net/article/artsy-editorial-cut-paper-silhouettes-ensured-portraiture-rich?utm_medium=email&utm_source=13309655-newsletter-editorial-daily-05-22-18&utm_campaign=editorial&utm_content=st-S