Den unge kvinnen foran meg har vært taus lenge. Begynnelsen av samtalen gikk fint. Vi snakket om klatretreningen i går, og om julen som nærmer seg. Men nå har det stoppet opp, og oppmerksomheten hennes er et annet sted.

Jeg spør om hun hører stemmer, og hun nikker. Tidligere har hun fortalt meg at den ene stemmen, en mannsstemme, er hyggelig. Den kan minne henne på gode ting, for eksempel at hun har en familie som bryr seg om henne.

Den andre stemmen, en kvinnestemme, er verre. Den kritiserer nesten alt hun gjør, hver eneste våkne time, og er sjelden stille.

For et par uker siden ble vi enige om at hun skulle forsøke en antipsykotisk medisin for at stemmene forhåpentligvis skulle bli svakere og kanskje forsvinne helt. Det er mange ulike medisiner å velge mellom, og valget falt på medisinen amisulprid (salgsnavn: Solian). Dagene har gått, noen greie dager og noen ganske ille. Har hun det bedre? Det er vanskelig å si, vanskelig for henne å sette ord på hvordan det er.

Den siste tiden har det kommet kunnskap som viser at amisulprid, som er en forholdsvis ny antipsykotisk medisin, kan være noe mer effektiv enn andre typer antipsykotika når det gjelder å dempe symptomer som stemmehøring. Å begynne med denne medisinen har gått fint for den unge kvinnen, hun har ikke hatt plagsomme bivirkninger.

Men hvor lenge skal man vente for å slå fast om medisinen kan hjelpe henne eller ikke? Dette kan være en vanskelig vurdering. Skal man vente i flere uker, og risikere at hun må holde ut med stemmene unødig lenge? Eller skal man være rask med å forsøke et nytt medikament, med den risikoen det innebærer for nye bivirkninger i startfasen?

Dette har vært undersøkt i forbausende liten grad tidligere. Særlig gjelder dette mennesker som opplever sin første episode med psykose. Tidligere har det riktignok vært gjort noen få undersøkelser der den først forsøkte medisinen er blitt byttet ut etter noen ukers behandling. Ingen har imidlertid sammenliknet effekten av å skifte medisin med det å fortsette med den første medisinen.

Denne måneden kom det imidlertid resultater fra en internasjonal undersøkelse der nesten 500 personer har deltatt. Alle hadde psykose i tidlig fase, og startet behandling med amisulprid. Etter fire uker hadde 67 prosent av de som deltok i studien gjennom alle disse ukene, opplevd klar bedring av symptomer som for eksempel stemmehøring.

Det som er spesielt med denne undersøkelsen, er at de som ikke hadde blitt tydelig bedre etter fire uker med amisulprid, så ble delt inn i to grupper gjennom loddtrekning. Den ene gruppen fortsatte med amisulprid, mens den andre gruppen skiftet til medisinen olanzapin (Zyprexa).

Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over resultatene fra denne delen av studien. Før jeg leste resultatene, tenkte jeg at det ville være størst bedring hos de som hadde skiftet medisin. Men jeg tok feil, for like mange av deltakere i begge gruppene, omkring 45 prosent, opplevde bedring i løpet av de neste seks ukene.

Mange opplever at det tar litt tid før amisulprid fungerer, men det er nok ulikt hvor lenge det er vanlig å vente før man slår fast at en medisin trolig ikke er nyttig i behandlingen. Skal man vente to uker, fire uker? Den nye studien kan tyde på at en bør gi den første medisinen en velger lang tid til å virke før en går over til en annen medisin. Deltakerne som begynte på olanzapin, opplevde også langt flere bivirkninger enn de som fortsatte med amisulprid. Dette stemmer godt med at bivirkninger ofte er mest merkbare kort tid etter oppstart. Dersom det egentlig var unødvendig å skifte medisin, er det ekstra synd å måtte oppleve bivirkninger.

Selv om det er positivt at amisulprid viser seg som en nyttig medisin, er det mange usikkerhetsmomenter ved studien. I løpet av de første fire ukene, mens alle deltakerne brukte amisulprid, var det 17 prosent som falt ut av studien av ulike årsaker. Det var heller ikke alle som ikke hadde blitt bedre de første fire ukene, som ble med i den neste fasen i studien. Resultatene kunne blitt annerledes dersom alle deltok gjennom hele studien. Man kan heller ikke si at det samme ville gjelde oppstart med og bytte mellom andre medisiner enn amisulprid og olanzapin.

En skal være forsiktig med å la én enkelt undersøkelse få for stor innflytelse når en tar avgjørelser om å begynne eller slutte med medisin. Tall fra studier kan ikke erstatte samtaler mellom personen det gjelder, lege og andre hjelpere som står rundt. Likevel er denne typen funn svært viktige.

Den unge kvinnen har ikke lyst til å forsøke en ny medisin nå. Hun kan gi beskjed til de rundt seg når stemmene er ekstra plagsomme, og det hjelper henne med å få oppmerksomheten over på noe annet. Kunnskapen blant annet fra den nye undersøkelsen gjør meg tryggere på at det ikke vil være et uklokt valg å prøve samme behandling en stund til.

Referanse:

Kahn RS, Winter van Rossum I, Leucht S, et al. «Amisulpride and olanzapine followed by open-label treatment with clozapine in first-episode schizophrenia and schizophreniform disorder (OPTiMiSE): a three-phase switching study.» Lancet Psychiatry, 2018. doi: 10.1016/S2215-0366(18)30252-9