Forskerne i en ny studie fant sammenheng mellom å være spenningssøkende og støtte til en ekstrem dyrevernsorganisasjon som blant annet hadde brent biler. (Illustrasjonsbilde: deepspace / Shutterstock / NTB scanpix)
Forskerne i en ny studie fant sammenheng mellom å være spenningssøkende og støtte til en ekstrem dyrevernsorganisasjon som blant annet hadde brent biler. (Illustrasjonsbilde: deepspace / Shutterstock / NTB scanpix)

Tror spenningsjakt er en viktig drivkraft bak støtte til politisk vold

Amerikanske forskere mener en personlig jakt etter eventyr og mening har noe si for støtte til politisk vold. – Det blir for enkelt, sier norsk psykolog.

Published

Er grunnen til at folk radikaliseres at ekstreme organisasjoner virker kule og stimulerende for «spenningssøkere»? Ja, det er en viktig faktor, mener amerikanske forskere som står bak en ny studie.

Ikke alle er enige.

– Men det blir for enkelt, sier psykolog Cathrine Moestue til forskning.no.

I en ny studie har amerikanske forskere forsøkt å kaste lys over psykologiske faktorer som kan lede til radikalisering. Hva har det å si at man er på jakt etter spenning i livet?

I psykologien er spenningssøken definert som ønsket om variert, ny og kompleks stimulering og erfaring, og villigheten til å ta fysisk og sosial risiko for å oppnå disse.

- Ifølge vår teori så utløser for eksempel ydmykelse eller en personlig krise søken etter ny mening i livet. Det motiverer folk til å se etter nye, spennende opplevelser i et forsøk på å gjennomprette en følelse av å bety noe, skriver forskerne.

Radikalisering

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) definerer radikalisering som en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål.

Sportssko eller ditt bidrag til menneskeheten

I syv forsøk rekrutterte forskerne først 460 spanske deltakere som ble intervjuet ansikt-til-ansikt. Deltakerne skulle svare på spørsmål som fortalte noe om:

Deres følelse av å ha en mening med livet, hvor spenningssøkende de var, om de var villige til å ofre seg selv for en sak og om de mente det var greit å ty til vold for å nå et politisk mål

De som lette etter en mening med livet var mer spenningssøkende, mer villige til å ofre seg og støttet i høyere grad politisk vold. Disse funnene kom frem i flere andre forsøk.

Deretter ville forskerne se på hva som skjedde om de manipulerte en gruppe deltakeres følelse av mening. Halve gruppen ble bedt om å skrive om noe så lite fascinerende om skotøy, mens den andre halvdelen skulle skrive om deres bidrag til menneskeheten, og hva de ønsket å etterlate seg i denne verden.

Gruppen som skulle skrive om bidrag til verden scoret i etterkant høyere på følelse av mening, og dermed lavere på spenningssøken og støtte til politisk vold.

Voldelig vs. kul dyrevernorganisasjon

Forskerne rekrutterte også en stor gruppe dyrevernere for flere forsøk. Også blant disse var det sammenheng mellom å være på utkikk etter mening, jakt på spenning og støtte til en ekstrem dyreaktivistgruppe som blant annet hadde truet folk på livet, sprengt biler og spredt frykt.

– Vi tenkte at relasjonen mellom spenningssøken og positiv evaluering av den voldelige aktivistgruppen kunne forklares med at personene så på denne gruppen som «spennende», skriver forskerne.

Dette ble bekreftet av et nytt forsøk.

Men, når en ny gruppe dyrevernere ble presentert for et kult og engasjerende alternativ til den ekstreme organisasjonen, scoret spenningssøkerne lavere på støtte til politisk vold.

– Spenningsjakten er ikke dømt til å lede til et fiendtlig trossystem, skriver forskerne.

De oppsummerer med at en følelse av å være betydningsløs og spenningssøken er drivende faktorer bak interesse for ekstreme organisasjoner. Forskerne har på bakgrunn av studien liten tro på å mane til moderasjon, da det er det motsatte av hva disse personene ønsker seg.

Forskerne anbefaler to tiltak for å forebygge politisk vold og ekstremisme blant unge:

  • Å guide dem til å reflektere over hva de ønsker å bli husket for og hva som er, og kan bli meningsfylt med livene deres.
  • Å vise frem interessante men fredelige organisasjoner som tilfredsstiller behovet deres for spenning og mening.

- Mer komplekst enn som så

Cathrine Moestue er psykolog og ekspert på radikalisering. Hun sier til forskning.no at det er flere briller man kan ta på seg for å forklare ekstremisme. De ulike synene dreier seg om det er personlighet og fri vilje som driver radikaliseringen fram, eller om personen i hovedsak blir utsatt for indoktrinering, manipulasjon og rekrutering.

– Her virker det som forskerne legger hele ansvaret på de unge, de snakker om at disse personene «søker seg» mot politisk vold og diskuterer faktorer uten å sette det inn i en kontekst med makt og kontroll, sier Moestue.

Tre hovedmodeller

I boken Radikalisering – fenomen og forebygging beskriver Cathrine Moestue tre modeller som fagfolk jobber med i forskning på radikalisering.

1. Den frivillige modellen: hva en person tenker om en gruppe. Denne modellen er ofte favorisert av sosiologer og religionsforskere.

2. Den psykodynamiske modellen: hva en gruppe gjør for en person, spesielt når det gjelder å møte psykologiske behov som han/hun kan ha begrenset bevissthet til. Denne modellen er ofte favorisert av psykodynamiskorienterte forskere.

3. Indoktrineringsmodellen: hva en gruppe gjør mot en person – den sosialpsykologiske dynamikken til påvirkning og kontroll. Denne modellen er ofte favorisert av kognitive og sosialpsykologiske forskere.

- Mitt ståsted ligger på modell 2 og 3, men jeg synes fremdeles det er interessant å se på individ. Ingen av de tre modellene har svaret alene, sier Moestue.

Hun understreker at veien inn i et ekstremistisk tankesett er kompleks og at historien er ulik fra person til person.

– I denne studien ser forskerne bort i fra den manipuleringen og indoktrineringen en person kan møte som leder til endret tankesett og oppførsel.

Videre sier hun at vi alle er usikre i overgangsfaser i livet, og at det er helt normalt å søke etter ny mening og spenning. Det er ikke dermed sagt man blir ekstremist.

– Mange faktorer spiller inn, hvilke predisponerte sårbarheter hadde du med deg, hva var de situasjonelle, hva dyttet og trakk?

Moestue tror forskerne er inne på noe, men at spenningssøken bare er en liten del av bildet. Likevel synes hun godt om konklusjonen.

- Den synes jeg er veldig bra, vi trenger forslag på hvordan vi kan hjelpe unge finne større mening med sin tilværelse. Det er mange som strever med å høre til å finne sin plass i samfunnet. For dem kan kravet om å seg en jobb, villa, volvo og vov-vov, virke ganske firkantet og «meningsløst», spesielt hvis de kjenner på sterk ensomhet.

En prosess

Moestue gir et eksempel på en radikaliseringsprosess med en sekt-studie fra 1965 av Lofland og Stark som fremdeles står seg nokså godt. De laget en modell om hvorfor noen plutselig vil «redde verden». Denne modellen viser hvordan både sårbarhet, livssituasjon og gruppepress kan virke sammen. Som oftest er det ikke kun personlig «søken» som leder til ekstremisme.

– Det begynner med at du er i en overgangsfase og trenger å løse et problem. Du føler en spenning som leder deg til å definere deg selv som en som søker sannhet. Du ser en ideologisk eller religiøs strategi som løsning på problemet, sier psykologen.

Etter det møter du det ekstremistiske perspektivet til en gruppe, og du må skape tilknytning til ett eller flere medlemmer av denne gruppen. Sakte må også andre tilknytninger du har til det som finnes utenfor gruppen nøytraliseres, ifølge Moestue.

– Etterpå kommer det frem ting som du er litt uenig i eller blir redd for. Men da ser du ikke noen utvei.

Sakte men sikkert er du kanskje blitt fanatiker uten å være helt klar over det.

– Ingen vil frivillig gå inn i en så begrenset mental tilværelse. Men at man i utgangspunktet kanskje hadde et problem man ønsket en løsning på, det tror jeg nok er riktig, så var man litt uheldig og traff feil folk.

Det kan hende at gruppen så kul ut i starten, men i grupper der alle tenker likt, så tenker ingen særlig mye, mener Moestue. Det er det motsatte av "kult" som ofte blir konsekvensen.

– Et mentor-følger-forhold kan utvikle seg fra et «tilfeldig» møte på nett til et komplekst samspill med ideologien som den eneste sannheten. Forskere som studerer destruktiv ledelse og deres følgere, kaller dette trekantforholdet for det giftige triangel.

Referanse:

Birga M. Schumpe m.fl: The Role of Sensation Seeking in Political Violence: An Extension of the Significance Quest Theory. Journal of Personality and Social Psychology. Sammendrag