Sterkt traumatiserte mennesker med god evne til å se verden slik andre ser den, har bedre livskvalitet enn traumatiserte som ikke klarer å tolke omgivelsene riktig.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress(NKVTS)
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Noen traumatiserte flyktninger ser ut til å ha nytte av terapi, mens en del ikke blir vesentlig bedre.
– Forskningen har til nå ikke funnet noen systematisk grunn til at det går bedre med noen, og ikke med andre, sier Marianne Opaas ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
I sitt doktorgradsarbeid ville hun finne sammenhenger som kan belyse hvorfor det er slik.
– Kanskje bør terapien rettes mot å hjelpe pasientene til bedre realitetsorientering, vel så mye som å søke å behandle symptomene på posttraumatisk stresslidelse, sier Opaas.
Studien hennes er en del av forskningsprosjektet «Behandling og rehabilitering av traumatiserte flyktninger».
Her søker forskerne blant annet å finne ut mer om virkninger av ekstrem traumatisering hos personer med flyktningebakgrunn.
Personlighetstester
Opaas ønsket å undersøke om det kan være ulikheter ved personligheten som avgjør utbyttet av traumebehandling. 51 multitraumatiserte psykiatriske pasienter med flyktningebakgrunn ble rekruttert fra behandlingssteder i Oslo-området.
Før de startet i behandling, undersøkte Opaas dem med ulike typer personlighetstester, intervjuer og spørreskjema, og sammenliknet senere resultatene med hverandre.
To forhold ved personligheten til flyktningene viste seg å ha spesiell betydning.
– Den ene faktoren, som jeg kaller traumerespons, har å gjøre med hvordan de reagerer på de traumatiske minnene eller assosiasjonene. Øverst på den skalaen finner vi dem som er overveldet av det de har opplevd.
– De har vansker med affektreguleringen, er stadig på vakt, tenker på det traumatiske hele tiden. De er engstelige og klarer ikke holde minnene unna, sier Opaas.
I andre enden av skalaen er de kontrollerte og unngående. De unngår situasjoner som minner dem om det de har opplevd. De unngår også å tenke på eller snakke om det de har opplevd, og å slippe til følelser.
Dette begrenser tanken og hemmer følelsesliv og livsutfoldelse. De lever innskrenket, men til en viss grad beskyttet. Når de søker behandling, har det ofte vært tilleggsbelastninger som har gjort at denne beskyttelsen slår sprekker.
Virkelighetsoppfatning
Den andre faktoren Opaas fant, angir pasientenes evnen til å legge merke til og sjekke ut flere sider ved en situasjon. Å se verden slik de fleste andre ser den, det forskeren kaller pasientenes realitetstestende evner.
Hos mange langtidstraumatiserte er det en mangelfull evne til å oppfatte hele situasjonen. De feiloppfatter situasjonen og preges ofte av en årvåkenhet overfor mulige faresignaler som de ikke klarer å avlære seg.
Annonse
– De med gode realitetstestende evner kan også bli skremt, for eksempel av sirenene fra en sykebil, men de klarer å se at situasjonen er en annen nå enn da de ble traumatisert og forstår at de nå er trygge og at det ikke lenger er krig rundt dem, sier Opaas.
Bedre livskvalitet
Marianne Opaas. (Foto: Lars Sørlie)
Studien viser ingen tydelig sammenheng mellom hvordan personene reagerer på traumet, i form av å være overveldet eller unngående, og deres livskvalitet. Heller ikke mellom hvor overveldet de er eller hvor sterke symptomer de har på posttraumatisk stresslidelse (PTSD), og realitetstestende evne.
Derimot er det en tydelig sammenheng mellom realitetstestende evne og livskvalitet.
De med gode realitetstestende evner, har også bedre livskvalitet på Verdens helseorganisasjons livskvalitetsmål. De med dårlige realitetstestende evner har dårligere livskvalitet og mer angst.
– Dette viser hvor viktig det er å kunne tolke omgivelsene riktig. I terapeutisk sammenheng er man ofte opptatt av traumesymptomer og å bearbeide de traumatiske minnene. Men vi vet at PTSD ofte ikke endrer seg vesentlig ved behandling, sier Opaas.
– Kanskje bør vi ha økt fokus i terapien på å hjelpe flyktningpasienter til å oppfatte og forstå hverdagen i Norge og det som foregår i relasjon til andre mennesker på mer realistiske måter. Det kan ha effekt på livskvalitet.
– En kan forstå det slik at bedre evne til å forstå omgivelsene reduserer angst, som igjen kan «frigjøre hjernekapasitet» og gjøre så personen fungerer bedre kognitivt. Det bidrar til at personen får mere ressurser til å bearbeide traumene og mestre livet i eksil, sier Opaas.
51 voksne psykiatriske pasienter, 33 menn og 18 kvinner.
Bakgrunn i 15 ulike land, 57 prosent fra Midt Østen (31 prosent, 16 personer, var fra Irak), 18 prosent fra andre Asiatiske land, 18 prosent fra Balkan og 10 prosent fra Afrikanske land.
Gjennomsnittsalder 39 år.
Gjennomsnittlig botid i Norge 11 år.
67 prosent gift og 82 prosent hadde barn.
61 prosent hadde en periode vært i betalt arbeid i Norge, men under 1/3 hadde jobbet i løpet av de to siste årene før behandlingsstart.
Gjennomsnittlig utdannelse fra hjemlandet var 10 år. Kun to hadde fullført videre utdannelse i Norge.
Flesteparten hadde ikke fullført det obligatoriske introduksjonsprogrammet for innvandrere, med norsk språk og samfunnsfag.
53 prosent bekreftet å ha blitt torturert og 22 prosent å ha blitt voldtatt. Bortimot alle hadde opplevd militære angrep, drap på familie og venner, og vært nære ved selv å bli drept.
