Nye råd for hjelp til mulig traumatiserte

Rådene for hvilken støtte man skal gi til mennesker etter potensielt traumatiserende hendelser, er modne for en oppdatering fra forskningsfeltet.

Published

Med bakgrunn i håndteringen av krisestøtte etter 22. juli 2011, har Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) gjennomgått senere års forskning på hvordan samfunnet bør respondere ved kriser, ulykker og katastrofer.

– Basisen for støtte til overlevede etter potensielt traumatiske hendelser handler først om fremst om å få dekket basale behov og å gi informasjon om hendelsen og om normale reaksjoner, sier krisepsykiater og forsker ved NKVTS, Per-Olof Michel.

– Deretter bør hver enkelt følges opp for å fange opp dem som har behov for annen støtte eller som kan utvikle vedvarende symptomer, sier Michel. 

Klarer seg godt

Han understreker at det er viktig å huske på at hoveddelen av mennesker som er involvert i traumatiske hendelser klarer seg godt, uten profesjonell hjelp.

Det finnes heller ikke mulighet for å behandle alle involverte etter en katastrofe, for kapasiteten i behandlingsapparatet er ikke høy nok.

 (Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

– Derfor må vi prioritere dem vi tror trenger det mest.

– Risikofaktorer og motstandskraft identifisert gjennom forskning, gjelder på gruppenivå og ikke nødvendigvis for her enkelt person. Man må derfor vurdere hver enkelts behov for hjelp og støtte, individuelt, sier Michel.

Sosial støtte

Michel sier at den viktigste motstandskraften personer utsatt for traumatiske opplevelser kan ha, er sosial støtte.

– For de fleste er det naturlig først og fremst å få støtte fra sine nærmeste etter alvorlige hendelser, og tidligere studier har vist at dette fører til en lavere grad av psykiatrisk sykelighet. Er den sosial støtten utilfredsstillende, må den kompenseres av hjelpeapparatet.

Støtte til overlevende bør ifølge forskningen baseres på følgende fem prinsipper:

  • Styrke følelsen av sikkerhet
  • Styrke tilliten til egen og samfunnets evne til å håndtere vanskeligheter
  • Styrke samhørigheten
  • Berolig personer med uttalte reaksjoner
  • Styrke følelsen av håp

Den rammede vet best

Michel forteller at tidligere råd til psykososial oppfølging foreskrev tidlig bearbeiding og obligatorisk debrifing eller annen form for emosjonell bearbeiding til alle involverte direkte etter hendelsen.

– Nå vet vi fra forskning at dette kan vare belastende for enkelte. Støttepersonell må derfor være forsiktige med å være for påtrengende.

– Det å presse noen til å fortelle om opplevelser og reaksjoner i akuttfasen, kan i visse tilfeller bidra til å forsterke lagring av traumatiske minner, sier han.

Derfor bør støttepersonellet i den akutte fasen isteden primært fokusere på å bidra til å identifisere de rammedes unike behov. 

– Støttepersonell må være mer jevnbyrdig med de rammede og ikke komme å fortelle dem hva de trenger, sier Michel.

Støtte og behandling

Det er forskjell på støtte og behandling. Akuttfasen etter en traumatisk hendelse kan strekke seg opp til flere uker.

– I denne fasen bør man tilby støtte, men være forsiktig med hjelpetiltak som kan virke påtrengende, sier Michel.

Mange slags reaksjoner er naturlige og trenger ikke profesjonell behandling. Den enkelte og familier må få støtte etter behov. For barn kan skolen være en bra plass for støtte dersom mange barn har vært eksponert.

– Man kan gjerne vente et par uker eller en måned før man avgjør om noen trenger psykoterapeutisk behandling for stresslidelser. Først etter fire uker kan man sette diagnosen posttraumatisk stresslidelse.

– Frem til da må man forsøke å formidle den støtte som de rammede trenger, sier Michel.

Referanse:

Michel: Moderne krisestøtte. Oppsummering basert på internasjonal litteratur 2013 (pdf), Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, 2013.