Å finne spesifikke plantearter i et område, gjør det mulig for naturkartleggere å si hvilken naturtype det er der. En nattfiol, som forsker Heidrun Ullerud ser på, er en typisk art i norske slåtteenger. (Foto: Julie Kalveland, UiO)
Å finne spesifikke plantearter i et område, gjør det mulig for naturkartleggere å si hvilken naturtype det er der. En nattfiol, som forsker Heidrun Ullerud ser på, er en typisk art i norske slåtteenger. (Foto: Julie Kalveland, UiO)

Nå kan naturen kartlegges fra kontorstolen

I fjor var over hundre økologer ute og kartla naturen i Norge. De klarte bare å dekke én prosent av landet. Forsker mener vi må ta i bruk ny teknologi for å få oversikten over naturen i Norge.

Published

– Vi har holdt på med naturkartlegging siden 80-tallet, men vi har bare kartlagt litt over ti prosent av arealet i Norge så langt. Det er veldig lite, sier forsker Heidrun Asgeirsdatter Ullerud.

Hun er økolog og har forsket på hvordan vi kartlegger natur i Norge. Resultatene hennes viser at det er mulig å både senke kostnadene og øke kartleggingstempoet dersom man åpner opp for nye metoder.

Ullerud disputerte nylig med doktorgraden sin ved Naturhistorisk museum på UiO.

Lager kart over planters trivsel

Naturkartlegging foregår gjennom å lage kart over ulike naturtyper, slik at man får et kart over vegetasjonen i et bestemt område.

– Kartene sier noe om de grunnleggende forholdene: Hvilke planter som vokser i området og hva som kunne ha vokst der ellers, forklarer Ullerud.

Vegetasjonskartene beskriver for eksempel fuktighet og kalknivå, basert på hvilke planter som trives på stedet. Kartene sier også noe om hva slags påvirkning området har vært utsatt for.

– Hvis en eng har vært slått over lang tid, så gir det for eksempel en spesiell naturtype, forklarer hun.

Heidrun Ullerud ved slåtteenga som er anlagt i Botanisk hage ved Naturhistorisk museum i Oslo. Dette er en av naturtypene Ullerud og andre naturkartleggere ofte møter på i felt. (Foto: Julie Kalveland, UiO)
Heidrun Ullerud ved slåtteenga som er anlagt i Botanisk hage ved Naturhistorisk museum i Oslo. Dette er en av naturtypene Ullerud og andre naturkartleggere ofte møter på i felt. (Foto: Julie Kalveland, UiO)

– Enklere enn å lete etter arter

Å lage kart som viser naturtypen i et område, er både mindre ressurskrevende og en mer presis metode enn å kartlegge arter enkeltvis.

– Å finne ulike arter tar veldig lang tid og krever mye kunnskap. Det er bare en håndfull eksperter i Norge som kan skille ulike typer mose. Men det å gjenkjenne en naturtype, er enklere, sier Ullerud.

– Vi har mange ulike arter i Norge. Vi kan si at vi skal verne dem enkeltvis, eller så kan vi se på hvilke habitater de liker, hvor de trives, og ta vare på litt større enheter. Det er også ofte tilfeldig hvor plantene er. Du kan for eksempel finne rødlistede arter som er på en plass på grunn av tilfeldigheter og ikke kommer til å være der over lengre tid. Den generelle økologien som vi kartlegger, er ikke tilfeldig.

Kartlegger like godt inne

Problemet er bare at dagens metode for å lage vegetasjonskart, er dyr og treg.

– Selv om det går fortere å kartlegge økologi enn arter, så går det fortsatt sent. Miljødirektoratet hadde hundre kartleggere ute i felt i fjor. De kartla under en prosent av landet. Man bruker i dag ekstremt mye ressurser på veldig små områder, poengterer Ullerud.

Hun har forsket på hvordan teknologi kan bedre kartleggingen.

– Mine forsøk er blant de første som viser gode resultater av kartlegging på data. Forskningen viser at vi kan kartlegge en del naturtyper like bra inne som ute, sier forskeren.

Ser gress og busker på kontoret

Flybilder med svært god oppløsning, 3D-utstyr og datamodeller er forklaringen på hvorfor Ullerud kan kartlegge naturen uten å ha tatt på en plante.

– Det er nesten som om jeg flyr over landskapet mens jeg sitter på kontoret. Jeg kan se hvor det er høyere gress, lavere gress, busker og strukturer i skogen, sier Ullerud.

– Det blir til stadighet flere kartlag tilgjengelig. For eksempel bruker man LIDAR, en slags radar, til å måle opp en høydemodell for hele landet. Det gjør at jeg kan zoome inn på ei lita celle i kartet og vite nøyaktig høyden over havet og vegetasjonen. Om jeg i tillegg har noe som sier hvor fuktig det er der, kan jeg si hva slags naturtype det er i cella.

Mister ikke jobben

Likevel vil ikke feltkartleggerne miste jobben helt, påpeker Ullerud.

– For å kunne bruke mine modeller, trenger jeg noen eksempler på hva slags forhold som kan knyttes til de ulike naturtypene. Det får man kun gjennom feltdata, sier hun.

Men ved å legge inn dataene fra feltkartleggerne, vil det være mulig å trene opp modellen Ullerud bruker, og feltdataene vil kunne brukes på større områder.

– Det er også en del vi ikke finner ut med flybildetolkning eller datamodeller. Flybilder viser oss jo ikke vegetasjonen på bakken under trærne i en skog.

Kan bli raskere og billigere å utrede

Funnene fra forskningen bør nå få praktiske følger, mener Ullerud.

– Forskningen viser at hvis vi kombinerer forskjellige metoder, er det et potensial for å lage kart mye raskere enn vi gjør i dag og å kunne dekke en mye større andel av landet.

Dette vil også være en fordel for de som planlegger inngrep i naturen, påpeker hun.

– De aller fleste planleggingsprosesser er i dag pålagt konsekvensutredninger før man bygger en vei, bygger en bygning eller lager et jorde. Alt dette krever at man drar ut og kartlegger naturen. I dag må du planlegge, vente på feltsesongen om sommeren og hyre inn en feltarbeider som kan lage en rapport. Om man isteden hadde hatt et økologisk kart i utgangspunktet, kunne man bare brukt dette. De nye metodene betyr at planleggingsprosesser kan gå mye fortere enn i dag.

Artikkelen er oppdatert 08.11.18.