Store mengder klær fra middelalderen ligger bortgjemt i de kulturhistoriske samlingene ved norske museer. Arkeolog og dr.art. Marianne Vedeler beskriver for første gang norsk draktmateriale fra 1050-1400 i sin doktoravhandling “Klær og formspråk i norsk middelalder” som hun presenterte den 16. mars ved Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier, Universitetet i Oslo.

- Jeg har studert overplagg og underplagg, og gått gjennom alle livplagg som er bevart og funnet innenfor Norgesveldets grenser. Få benklær er bevart, men det var vanlig at både kvinner og menn gikk med lange kjoleliknende plagg. Menn brukte også kortere kjortler, sier Vedeler, som har funnet flere snitt og tradisjon som har vært helt ukjent frem til nå.

Avviker fra bildene

Gjennom sin forskning har Vedeler også avdekket at klær avbildet på altertavler og skulpturer ikke viser hvordan folk faktisk gikk kledd i middelalderen.

- Disse bildene har ofte ukritisk vært brukt til rekonstruksjon. Men bilder av klær og virkelige klær var vidt forskjellige.

Vedeler mener det blant annet skyldes at intensjonen bak bildene i kirken var en helt annen enn intensjonen bak de virkelige klærne. Tradisjonene i produksjonen var også forskjellige. Da blir nødvendigvis formspråket annerledes.

Symmetri på øyemål

- Noe av det morsomste jeg har oppdaget er at middelalderklærne ofte var litt skjeve. En tilnærmet symmetri har i mange tilfeller vært viktig, men dette er en “øyemålets symmetri”
som skiller seg fra den typen symmetri vi er vant til i dag. Ermer på samme plagg var ikke like store, og mønstre var bare nesten symmetriske, sier arkeologen.

Klær som antakelig har tilhørt fattigfolk er derimot mer asymmetriske, og bærer i stedet preg av ønske om å utnytte det dyrebare stoffet best mulig. Hovedforskjellen på klærne til fattig og rik var imidlertid ikke snittet, men tekstilkvaliteten og etterbehandlingen av stoffet.

Plissering og avansert søm

Brorparten av plaggtypene Vedeler har funnet er laget av vevet stoff i ull og har mye søm. Tekstilkvaliteten varierte. De flotteste var laget av den beste ulla og var spunnet hardt til blanke, stive stoffer.

- Klærne kunne være sydd sammen av en rekke kileformede biter og ofte ble det benyttet avansert plissering. Dette er svært tidkrevende og avansert håndarbeid, sier Vedeler. Farger som gikk igjen var forskjellige rødfarger, blant annet oransjerød fra planten krapp. Men farging av klær var både dyrt og tidkrevende, så ikke alle plagg ble farget.

Vil tegne middelalderklær

I sin doktoravhandling har Vedeler beskrevet klærne og fått litt hjelp til tegning. Nå ønsker hun å tegne rekonstruksjoner av alle de nyfunne plaggene for å nå ut til et større publikum.

- Gravfunnene gir ikke så mye mening for folk flest, det ser mest ut som uformelige filler. Men interessen for min forskning har vært stor, både bunadsentusiaster, middelaldergrupper og teaterkompanier har vært i kontakt med meg og ønsker å få vite mer om hvordan norske middelalderklær virkelig så ut, sier Marianne Vedeler, som til daglig er tilknyttet Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Pekere:

• Middelalderens klær - pressemelding om disputasen
• Om gamle gravskikker og fem lik fra Uvdal - intervju med Marianne Vedeler i NRK Verdt å vite, 2003