Dette er en vortebiterhunn. Denne arten har fått navnet sitt fordi den ifølge folketro kan brukes til å bite av vorter. (Foto: Inger Johanne Aag / CC BY-SA 4.0)

Hør så forskjellig de norske gresshoppene synger

Det sies at man kjenner lusa på gangen. Gresshoppene derimot, kjenner man best på sangen.

Gresshoppene hører, sammen med sirissene, til ordenen Rettvinger, som det finnes rundt 24 000 arter av i verden. Deres nærmeste slektninger er spøkelsesinsektene, det vil si vandrende pinner og vandrende blader.

En velkjent side ved rettvingene er den karakteristiske sangen, som kan høres overalt fra de tropiske regnskogene til våre hjemlige gress- og blomsterenger.

I Norge har vi 30 arter av gresshoppe. De fleste av disse synger - for å trekke til seg en partner, eller som en del av kurtisen. For de fleste av oss er gresshoppenes sang en varm dag i juli selve lyden av sommer.

Nå er det ikke bare det motsatte kjønn som tiltrekkes av gresshoppenes sang, men også predatorer og parasitter. For å unngå å bli noens middag sitter gresshoppene gjerne urørlige og godt kamuflert i vegetasjonen når de synger. Dette gjør at de er vanskelig vanskelig å få øye på - og dermed vanskelig å artsbestemme visuelt.

Heldigvis er sangen, som vanligvis skapes ved at dyrene gnir beinet mot vingene eller vingene mot hverandre, unik for hver art. Ved hjelp av lyden kan vi dermed finne ut hvilken art gresshoppe vi har foran oss, på samme måte som vi bestemmer fuglearter ut fra sangen.

Under kan du møte noen rettvinger, som du kanskje gjenkjenner på sangen fra sist sommer?

Ta deg heller en tur til legen

Hunn av vortebiter (Decticus verrucivorus) (Foto: Inger Johanne Aag / CC BY-SA 4.0)

Vortebiteren er en av våre største gresshopper, og har også et berømmelig kraftig bitt. Som navnet tilsier, kan arten ifølge folketroen brukes for å bite av vorter. Det vitenskapelige navnet Decticus verrucivorus gjenspeiler også denne forestillingen (verrucivorus = vortespiser). En tur til legen er likevel sterkt å anbefale om du har et vorteproblem.

Rettvinger (Orthoptera)

Rettvingene (Orthoptera) er en insektorden som foruten gresshoppene er også omfatter sirisser.

Selv om de fleste gresshopper og sirisser har vinger er de dårlige flygere. Isteden er mange av artene utstyrt med kraftige bakbein, og baserer seg på hopp, kombinert med glideflukt, når de skal forflytte seg.

De aller fleste rettvingene er planteetere, men det finnes også arter som forsyner seg av mindre insekter.

Rettvingene har såkalt ufullstendig forvandling, som vil si at de ikke har larve- eller puppestadium, men kommer ut av egget som bittesmå vingeløse kopier av de voksne dyrene.

Disse såkalt nymfene utvikles gjennom flere stadier før de er utvokste gresshopper.

– Vortebiteren finnes på Østlandet, Sørlandet og sydligste Vestlandet, der den særlig trives i tradisjonelt drevet kulturmark. Dette sier Hallvard Elven, som forsker på rettvinger og andre insekter ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Arten har en kraftig sang som kan høres på 50 meters avstand. Sangen er imidlertid ganske høyfrekvent, og eldre personer kan derfor ha problemer med å høre den.

– Vortebiter forveksles ofte med grønn løvgresshoppe, en annen meget stor gresshoppe med ganske likt utbredelsesområde. Begge artene har dessuten en sang som kan høres ut som en symaskin, sier Elven og fortsetter:

– Men mens vortebiteren starter «symaskina» ganske sakte og så gradvis øker intensiteten, starter grønn løvgresshoppe sangen med full intensitet fra første sekund.

Under kan du høre begge artene.

Vortebiter:

(Opptak: Baudewijn Odé CC BY-SA 4.0)

Stor løvgresshoppe:

(Opptak: Baudewijn Odé CC BY-SA 4.0)

De 30 beste sommerlydene samlet på ett sted

Resten av gresshoppene våre kan du møte i Arter på nett hos Artsdatabanken, der du i tillegg til lyd også finne utfyllende tekster om hver art, samt flotte bilder og kart. Informasjonen er tilrettelagt av Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Den vanlige du nok har hørt

Grønn markgresshoppe er en middels stor markgresshoppe, som finnes over hele Sør-Norge nord til Nord-Trøndelag. Den trives på kulturmark der graset blir slått, men ikke gjødslet, og gjerne på enger i skogen. Og navnet til tross, denne arten kan variere i farge fra helt grønn til gulbrun eller gråbrun.

– Sangen til grønn markgresshoppe er ganske kraftig og kan høres på opptil 20 meters avstand. Dette er en gresshoppe mange i Norge nok har hørt flere ganger, for det er en ganske vanlig art, sier Elven.

Grønn markgresshoppe er tidlig ute om sommeren til gresshoppe å være og kan høres fra slutten av juni.

(Opptak: Baudewijn Odé CC BY-SA 4.0)

Hann av grønn markgresshoppe (Omocestus viridulus). (Foto: Hallvard Elven / CC BY 4.0)

Med kølleantenner

Skulle du få øye på stor køllegresshoppe, er det faktisk ganske lett å artsbestemme den fordi antennene har en «kølle» ytterst. Bare to norske gresshoppearter har kølleformede antenner. Den andre, som heter liten køllegresshoppe, er ikke uventet en betraktelig mindre kar.

Stor køllegresshoppe finnes typisk i middels fuktige gressrike biotoper i skogen og er vidt utbredt i Sør-Norge nord til Trondheim.

Den er også ganske grei å kjenne igjen på lyden.

– Sangen til denne arten består av en fire sekunder lang hvesende strofe, som begynner forsiktig, men raskt øker i styrke. Så tar den noen sekunders pause før neste strofe, sier Elven, og forstsetter:

– Men strofene kan også flyte litt over i hverandre, og slik gi en mer sammenhengende sang.

(Opptak: Baudewijn Odé CC BY-SA 4.0)

Hann av stor køllegresshoppe (Gomphocerippus rufus) (Foto: Hallvard Elven / CC BY 4.0)

Sangfugl, som ikke egentlig er norsk

Det er ikke alle rettvingene som egentlig hører hjemme i Norge. Hussiriss er en slik fremmed art som har kommet hit ved hjelp av mennesker. Opprinnelig fra Nord-Afrika og Midt-Østen, er arten i dag spredt over det meste av verden. Den blir også jevnlig funnet i Norge. Hussirissen klarer seg ikke utendørs vinterstid, men den kan etablere bestander innendørs.

Hussirissen var trolig mer vanlig i Norge i tidligere tider.

– I dag regnes den som et skadedyr, men i tidligere tider vernet folk litt om den fordi den ble ansett å være en lykkebringer, sier Elven, og fortsetter:

– Den er dog ikke det ideelle husdyret om man ikke liker høy musikk. Sangen er nemlig svært kraftig og minner om fugletriller.

(Opptak: de:Benutzer:Morray / CC BY-SA 4.0)

Ingen bibelsk landeplage i Norge

Europeisk vandregresshoppe er én av rundt 15 gresshoppearter i verden som har den egenskapen at de år om annet kan danne enorme svermer som forflytter seg over store avstander og gjøre skade på naturlig vegetasjon og avlinger. Disse svært destruktive svermene er beskrevet utallige ganger opp igjennom historien. Kanskje mest berømt er beretningen fra det det gamle testamentet, der gresshoppesvermer var en av ti landeplager som rammet Egypt.

På sine vandringer kan Europeisk vandregresshoppe komme langt utenfor kjerneområdene sine i Sør- og Øst-Europa.

– Arten er funnet mange ganger i Danmark, og det er observert store svermer så langt nord som i Sør-Sverige. I Norge er det imidlertid bare funnet enkeltindivider av arten noen få ganger. Man kan trygt gå ut fra at vi ikke kommer til å bli rammet av en landeplage av bibelske dimensjoner her i Norge. Til det er klimaet vårt for kaldt, forsikrer Elven.

Hunn av hussiriss (Acheta domestica). (Foto: Hallvard Elven / CC BY 4.0)

(Opptak: Baudewijn Odé CC BY-SA 4.0)

Hunn av europeisk vandregresshoppe (Locusta migratoria) (Foto: Göran Liljeberg / CC BY-SA 3.0)

Samarbeid

Artsdatabanken har utviklet denne artikkelen i samarbeid med Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Powered by Labrador CMS