Høy beredskap – ukjent omfang

Det finnes høy beredskap på bekjempelse av kjønnslemlestelse i Norge, til tross for at omfanget av problemet er ukjent.

Published
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Dette sier forskerne Wenche Jonassen og Randi Saur ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS. De er forfatterne bak den nye rapporten “Arbeid med kjønnslemlestelse i Norge. En kartlegging”.

NKVTS har på oppdrag fra Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet foretatt en kartlegging av hvordan tjenester og organisasjoner arbeider med kjønnslemlestelse i Norge.

– Kartleggingen gir ingen indikasjon på hvor utbredt kjønnslemlestelse er, men gir et innblikk i hvordan tjenestene arbeider på feltet, hvilken kunnskap de sitter inne med, og i hvilken grad de er i befatning med problematikken, sier Jonassen.

Omfattende opplæring, begrenset erfaring

– Helsetjenestene, barnevernet og asylmottakene er de tre instansene som dominerer i arbeidet med kjønnslemlestelse, forteller Jonassen.

I disse tjenestene er mye av innsatsen rettet mot opplæring av de ansatte. Over halvparten av tjenestene som er med i kartleggingen, har medarbeidere med utdannelse eller opplæring om temaet.

Mange av disse har imidlertid ikke arbeidet med konkrete saker om kjønnslemlestelse.

– Mye av den forebyggende innsatsen skjer i form av informasjonsspredning til de berørte, men mer enn én av fire tjenester oppgir samtidig at de har lite eller ingen kunnskap om hva som faktisk virker i bekjempelsen av problemet.

– Kunnskapsnivået i tjenestene har sammenheng med graden av erfaringer med denne typen saker, sier Jonassen.

Barnevernet i fokus

Barnevernet og asylmottakene har i hovedsak en forebyggende rolle, mens helsetjenesten, herunder helsestasjoner, skolehelsetjeneste, og sykehusavdelinger, har i oppgave både å drive forebyggende opplysningsarbeid og behandling av jenter og kvinner som er omskåret.

Asylmottakene er pålagt å informere alle nyankomne om at kvinnelig omskjæring er forbudt i Norge og de skal sørge for at de som er omskåret ved ankomst til landet, får tilbud om nødvendig helsehjelp.

– Barnevernet innehar en sentral rolle i arbeidet med kjønnslemlestelse, ved at ansatte i andre deler av tjenesteapparatet er pålagt å sende bekymringsmelding til barnevernet ved mistanke om at kjønnslemlestelse kan komme til å skje, sier Jonassen.

Mangler grunnleggende kunnskap

Wenche Jonassen.
Wenche Jonassen.

Kartleggingen viser at nærmere halvparten av barneverninstansene oppgir at medarbeiderne mangler grunnleggende kunnskap om kjønnslemlestelse.

Samtidig oppgir ett av tre barnevernskontor at medarbeiderne har liten eller ingen kjennskap til praktisering av avvergelsesplikten.

Jonassen mener at dette må ses i sammenheng med at de fleste barneverntjenestene ikke har hatt denne typen saker.

Også asylmottakene oppgir å ha lite kunnskap om praktisering av avvergelsesplikten.

– Sammenliknet med de andre tjenestene, ser det ut til at helsetjenestene i størst grad har dekket kunnskapsbehovet på feltet, sier Jonassen.

Berørte inn i arbeidet

Kunnskap er viktig både for tjenester som skal arbeide mot kjønnslemlestelse og for berørte, som ønsker å slutte med tradisjonen. I Norge har det vært omfattende satsning på forebygging gjennom opplæring av ansatte i hjelpeapparatet.

– Siden omfanget av kjønnslemlestelse er ukjent i Norge, er det vanskelig å bedømme hvilket beredskapsnivå tjenestene på sikt bør legge seg på, sier Jonassen.

For å dekke kunnskapshullene i hjelpeapparatet anbefaler NKVTS at opplæringen av ansatte fortsetter, samtidig som tjenestene trekker fagpersoner og personer med bakgrunn fra land der kjønnslemlestelse praktiseres inn i arbeidet.

– Aktører med kulturbakgrunn fra land der kjønnslemlestelse praktiseres kan bidra til å legitimere arbeidet med å bekjempe tradisjonen i tillegg til at de ofte har førstehånds kjennskap til problematikken, sier Jonassen.

Referanse:

Jonassen & Saur: Arbeid med kjønnslemlestelse i Norge. En kartlegging, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Rapport 1/2011.