Venezuela er på randen av sammenbrudd. Befolkningen mangler mat og medisiner.

Det ressursrike landet er kastet ut i en langvarig økonomisk krise.

Den politiske situasjonen er overspent.

Etter omfattende demonstrasjoner i gatene erklærte opposisjonsleder Juan Guaidó seg som president 23. januar. Den sittende presidenten Nicolás Maduro nekter foreløpig å gi seg.

Før var det et land folk innvandret til på jakt etter et bedre liv. Nå har tre millioner venezuelanere utvandret, ifølge FNs høykommissær for flyktninger.

Hjerneflukt

Hjerneflukten er også stor. Mens krisen herjer, prøver de gjenværende akademikerne å holde hjulene i gang.

Men kunnskapsproduksjonen i landet er alvorlig svekket. De som skal sørge for at det forskes også i framtida, møter vanskelige kår.

– Jeg kan ikke be en student om å kjøpe en bok eller engang å kopiere opp en artikkel. Jeg vet at det er studenter som ikke har råd til det. Da blir det vanskelig å lære, sukker kriminologiprofessor Andrés Antillano på telefon fra hovedstaden Caracas.

Han jobber på Universidad Central de Venezuela. Universitetet fra 1721 er det eldste i landet og regnet blant de aller beste.

– Like dramatisk som forfølgelse

Universitetsområdet er tegnet av en kjent arkitekt, utsmykket av kunstnere og erklært verdensarvsted av Unesco.

Nå er det hardt rammet av den økonomiske krisen.

– Vi lever under svært dårlige forhold. Det gjør det veldig vanskelig å forske, sier Antillano til forskning.no.

– Det er en forverring av den materielle situasjonen ved universitetene, i forskningen og i livene til akademikerne. Det kan være like dramatisk som forfølgelse.

Professor tjener 168 kroner i måneden

Med en galopperende inflasjon er pengene lite verdt. Antillano har mistet oversikten over hvor mye han tjener fordi beløpet stadig skifter verdi. Lønna er uansett ikke til å leve av.

– Jeg har ikke regnet på det, men jeg tror at månedslønna mi nå er om lag 20 dollar, sier han. Det tilsvarer 168 kroner.

– Bare ved å reise fram og tilbake til universitetet har jeg brukt opp mesteparten. Med lønna til en professor, eller en hvilken som helst arbeider i Venezuela, kan ingen leve med en viss verdighet.

Antillano har likevel flere forskningsprosjekter gående.

– Vi forsker av ren lidenskap. Det hender at jeg får noen midler fra utlandet til internasjonale prosjekter, men det er lite, sier professoren.

Les også:

Myndighetene i Venezuela gir ikke lenger ut viktig statistikk om fattigdom og kriminalitet

Forminsket forskning

Venezuela sto for nærmere fire prosent av den publiserte forskningen i Latin-Amerika i 1999. I 2017 var andelen én prosent, ifølge nettportalen Scimago, som teller antall vitenskapelige publikasjoner.

Mens det totale omfanget av publisert forskning i Latin-Amerika har skutt i været i denne perioden, har produksjonen i Venezuela stagnert.

– Forskningen har kollapset, konstaterer Guillermo T. Aveledo på telefon til forskning.no.

Han er dekan for jus og statsvitenskap ved Universidad Metropolitana i Caracas.

– Jeg tror det finnes et punkt der det er for seint å snu, sier Aveledo.

– Samtidig finnes det en form for overlevelse. Vi holder ut krisen. Viktige forskningsområder er svekket, men vi klarer å opprettholde noe.

Også han skraper sammen penger for å forske.

Verst for offentlige universiteter

Mens Universidad Central er offentlig, er Universidad Metropolitana privat. Både ansatte og studenter der har generelt sett mer penger.

– Vi holder ut litt lenger, sier Aveledo.

I tillegg til en lønn på rundt 300 kroner i måneden får han støtte utenfra, særlig fra utlandet. Men dette er ustabile inntekter.

Også det private universitetet merker de vanskelige tidene.

– Ved mitt fakultet har vi mistet 30 prosent av de ansatte de siste to årene på grunn av utvandring eller naturlig avgang. Vi kan ikke erstatte dem, sier Aveledo.

Akademiker uten bøker

Det er et tegn på at krisen har kommet langt når den treffer de øvre sosiale sjiktene i samfunnet.

Dekanen kan ikke huske sist han kjøpte en bok. Kino unner han seg aldri lenger.

Han overlever blant annet på oppsparte midler og små oppdrag utenfor jobben, som å skrive kommentarer for utenlandske medier.

– Dette er ikke noe jeg liker å snakke om, sier Avaledo stille.

– Vi akademikere har en viss stolthet.

Han skynder seg å legge til at andre har det langt verre.

– Vi i middelklassen er fortsatt privilegerte. Vi har sparepenger, snakker engelsk og har flere muligheter til å tjene penger.

Spiser mindre enn før

Matmangelen og det elendige helsetilbudet går mest ut over de fattige i landet.

To av tre venezuelanere sier at de mistet i snitt 11 kilo i kroppsvekt i løpet av 2017, ifølge spørreundersøkelsen Encovi i rundt 6000 hjem som tre universiteter står bak.

Innbyggerne kjøper mindre kjøtt og frukt, og selv mindre av maismelet som brukes til å lage det typiske brødet arepa.

Folk kaller det med et snev av sarkasme «Maduros diett», etter navnet på presidenten.

– Jeg har gått ned 18 kilo. Ironisk nok var det sikkert bra for meg – jeg spiste mye søtsaker og var overvektig, sier Aveledo og ler litt.

Politikken splitter folket

Mange venezuelanere har sterke meninger om regjeringen – de er enten for eller mot. Det politiske klimaet er ekstremt polarisert. Det splitter familier og arbeidsmiljøer.

– Det er vanskelig å samarbeide med kolleger med en annen mening, gitt polariseringen, hevder Aveledo.

Han støtter opposisjonen og håper den får gjennomslag for kravet sitt om nyvalg.

Opposisjonen argumenterer med en paragraf i grunnloven som sier at lederen av nasjonalforsamlingen kan overta som midlertidig president dersom presidentstolen står tom.

Juridisk sett er det ikke mye å lene seg på, for presidenten sitter der jo fortsatt, forklarer Aveledo.

Men mange mener at han ikke har rett til å være president på grunn av et tvilsomt gjennomført valg i fjor. Verken opposisjonen eller en god del land i verden anerkjente presidentvalget.

Stillingskrig

President Nicolás Maduro mener derimot at han nå blir utsatt for et kuppforsøk, regissert av USA. Kupp og kuppforsøk har det vært flere av i Venezuelas nyere historie.

For øyeblikket er det en slags stillingskrig mellom de to leirene. Opposisjonen klarer ikke på egen hånd å kaste presidenten, som enn så lenge har støtte fra militæret – selv om en general i flyvåpenet har skiftet side.

Makthaverne har på sin side ikke arrestert den selverklærte presidenten Juan Guaidó.

Flere land har meldt seg på i striden. Noen av dem anerkjenner Guaidó som landets leder. Norge gjør det ikke, men støtter nyvalg.

Tror ikke presidenten går frivillig

President Maduro har sagt nei til kravet fra EU om å holde nyvalg, men at han gjerne forhandler med opposisjonen om andre ting.

USA, som allerede har innført økonomiske sanksjoner mot Venezuela, truer med invasjon.

– Opposisjonen er avhengig av støtte enten fra militæret eller utenlandsk press, eventuelt invasjon, sier Aveledo.

Statsviteren mener at målet akkurat nå helliger middelet, statskupp eller ei.

Mange håper på forhandlinger som vil føre til presidentens avgang, men Maduro kommer neppe til å gi seg frivillig, tror han.

– Det ser ut til å være en fordel for regjeringen jo lenger den holder ut. Samtidig påvirker tida som går regjeringen fordi den får færre økonomiske ressurser.

Selv sosialister er mot sosialist-regjeringen

– Forslaget om at militæret skal løse situasjonen er svært farlig og kan gjøre den mye verre, sier Andrés Antillano.

Professoren satser på fredelige forhandlinger og mener at andre land bør slutte å blande seg inn i venezuelansk politikk.

Antillano tilhører venstresiden, men har for lengst mistet troen på det sosialistiske prosjektet til chavistene i maktsetet – startet av tidligere president Hugo Chávez.

– Jeg mener de har forlatt venstresiden for lenge siden, sier han.

Forskeren er lei av den sittende regjeringen. Også han vil ha nyvalg.

– Situasjonen i Venezuela er uholdbar. Det må komme en endring.

Men velgermassen til chavistene er betydelig, hevder Antillano.

– Regjeringen kan vinne et nyvalg – selv under troverdige forhold.

Andre mener at oppslutningen er sterkt svekket. Det er vanskelig å vite hvem som har rett.

Langvarig fattigdom

Antillano er usikker på om alt blir bedre hvis det kommer en ny regjering. Sosiale og demokratiske problemer har vært en del av det venezuelanske samfunnet i mange år.

Fattigdom var utbredt også før Chávez kom til makten i 1999. Det året var halvparten av venezuelanerne fattige, ifølge den offisielle statistikken fra Instituto Nacional de Estadística, gjengitt av forskernettverket Centre for Economic Policy Research.

I 2010 var fattigdomsraten nede i 27 prosent. Men så økte den igjen til halvparten av befolkningen i 2014.

I den foreløpig siste undersøkelsen gjort av tre universiteter, Encovi 2017, er andelen fattige skyhøye 87 prosent. Seks av ti lever i ekstrem fattigdom.

– En ny regjering kan uten tvil bedre situasjonen. Men hvis den ikke gjør noe med strukturene, vil det bare bli nok en runde med institusjonell slitasje, fattigdom for det store flertallet, vold og intoleranse. De bakenforliggende problemene vil være de samme, sier Antillano.