Langt fra likestilling i den akademiske verden

I 1882 fikk norske kvinner adgang til å studere ved universitetet. I 1999 - mer enn 100 år senere - utgjorde kvinnene likevel ikke mer enn 12 prosent av professorene.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

-Fort går det ikke, med likestillingen i akademia, sier forsker Elisabet Rogg som har forsket på kjønnsmakt og likestilling i den akademiske verden.

Rogg er sosiolog og forsker ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Fredag deltar hun i på konferansen “Kjønnsmakt i Norden” og skal snakke om kvinners stilling i den norske akademiske verden.

Hun har blant annet intervjuet sju professorer fra samfunnsvitenskapelige fag (en kvinne og seks menn) og 27 doktorgradskandidater (16 kvinner og 11 menn) om forholdet mellom kandidat og veileder og om kjønnsforskjeller.

Flere av professorene mener forskning er noe som passer best for menn.

- De understreker at kvinner fort kommer opp i konflikter mellom familie og forskning, siden forskning ikke er noen 9-16-jobb, men en livsstil som krever sin “mann” fullt ut, sier Rogg til Kildens nyhetsmagasin.

En av professorene sier at internasjonalt er forskeren enten en mann med hjemmeværende kone, eller en kvinne uten familie. En “ordentlig” forsker må jobbe med lidenskap og være hengiven overfor sitt arbeid. Her er ikke rom for så mye annet i livet.

- Noen av kandidatene aksepterer dette idealet. De tilpasser seg det som kreves: Overlater hjem- og omsorgsarbeid til kona, kutter ut venner, jobber ti timers dag og sju dagers uke, forteller Elisabet Rogg.

Men det er også de som ikke aksepterer idealet og stiller seg tvilende til om det blir gode forskere av slikt.

-Beskjedne og usikre

Professorene klassifiserer sine kvinnelige kandidater ofte som beskjedne, usikre og ute av stand til å skille mellom seg selv og arbeidet. Bare den kvinnelige professoren kaller dem ambisiøse.

- Men blant kandidatene jeg intervjuet, var det også mange usikre menn. De er bare flinkere til å skjule det, sier Rogg.

I 1984 kom det for en dag at bare 4,6 prosent av norske professorer var kvinner. Slik hadde det vært de siste 20 årene. I 1987 tildelte Stortinget og departementet Universitetet i Oslo flere opprykk til professor som var øremerket for kvalifiserte kvinner.

Det ble debatt om B-stempling av kvinnelige professorer, men opprykksordningen varte i ett år til og til sammen fikk 21 kvinner og 11 menn opprykk i perioden 1987-89. Ved Universitetet i Oslo økte andelen kvinnelige professorer til 10,3 prosent.

I dag stiller kvinner og menn likt med hensyn til å bli funnet professorkompetente når de søker opprykk. Men siden det fortsatt er langt flere menn enn kvinner som søker, opprettholdes den skjeve kjønnsfordelingen blant professorene, selv om antallet kvinnelige professorer langsomt øker.

Årsak

Både kvinner og menn i akademia er mest tilbøyelige til å legge årsaken til kjønnsskjevheten i ledende stillinger på at det er for få kvinner som søker lederstillinger.

Dessuten mener halvparten av mennene at kvinners omsorgsforpliktelser begrenser deres innsats på jobben og det er en viktig grunn til at få har lederstillinger. Bare 14 prosent av kvinnene er enige i dette. I stedet peker de på at det foregår indirekte diskriminering. Over 60 prosent av kvinnene mener at for mye rekruttering til lederstillinger skjer gjennom uformelle nettverk. Ingen av kvinnene utelukker heller helt at det foregår direkte diskriminering av kvinner gjennom forbigåelser.

(NTB)

Powered by Labrador CMS