Eller?

Et nærmere studium av de vitenskapelige Nobelprisenes historie avslører et litt annet bilde - et bilde med islett av rasistiske og nasjonale fordommer, feilvurderinger, forbigåelser - og ikke så lite provinsiell svensk smålighet.

For et par tiår siden ble Nobel-arkivene åpnet for vitenskapshistorikere - vel å merke bare saker som er mer enn 50 år gamle. Professor i tverrfaglig vitenskapshistorie ved Universitetet i Oslo, Robert Marc Friedman, var blant de første som fikk komme til.

Lokalt svensk

- Det som overrasket meg mest, var å finne ut hvor lokalt svensk alt var. De fleste navnene på komitémedlemmene var totalt ukjente i vitenskapshistorien. Vi kan si det slik, at verdens fremste pris slett ikke er blitt utdelt av noe vitenskapens førstelag. En amerikansk kollega av meg sa det slik; “Who were these bozos?” sier Friedman.

Man kan selvsagt innvende at det er litt merkelig at en pris styrt av “bozos” er blitt verdens ubestridt mest prestisjetunge.

Det finnes nok av vitenskapelige priser der ute; Albert Lasker Medical Research Awards, Balzan-prisen, Crafoord-prisen, Fields medal, Heineken prisen, Japan-prisen, Kyoto-prisen, Lemelson-prisen, British Royal societys priser, Wolf-prisen. Men hvor mange Crafoord- eller Balzan-vinnere kan du nevne på strak arm?

Forholdet er et annet når navnet er Nobel. Robert Marc Friedman trekker fram en rekke forhold som til sammen har ført til at akkurat Nobelprisen har oppnådd en slik gylden status:

Ekstremt opptatt av konkurranse

- Den ble innstiftet på en tid da nasjonene var ekstremt opptatt av konkurranse. Det var verdensutstillinger og industriutstillinger, og det rådet et nærmest darwinistisk sinnelag: Hvor sterke er vi, hvor mange kolonier har vi, hvor nær nordpolen har vi kommet, hvem er mest kultiverte, - og hvem er flinkest i vitenskap?

Nobelprisen passet med andre ord perfekt inn i tidens ånd. Hvis vi så legger til den astronomiske pengesum som fulgte med - 30 ganger den tids professorlønning eller to ganger budsjettet til det franske vitenskapsakademi - forstår vi noe av sammenhengen. Men det er mer: Da prisen ble innstiftet, fantes det flere førsterangs forskere å gi den til - folk som ekteparet Curie, Pavlov og Røntgen - navn som er blitt stående i verdenshistorien. Men Friedman vil ikke uten videre gå med på at dette alene sikret Nobelprisen dens plass.

- Den som sier at Nobelprisens prestisje beror på at komitéene har gjort de rette valgt når de har delt den ut - de har ikke forstått historie, svarer han med et lett bombastisk tonefall.

- Prisutdelingen var for eksempel også et mediefenomen - helt fra begynnelsen.

Særlig Madame Curies dramatiske liv - fra fattigdom til berømmelse - ble nok elsket av ukebladene. Fra og med utdelingen av hennes pris, merker historikerne en holdningsendring i media. Spekulasjonene gikk høyt; Hvem skal få denne astronomiske summen neste år! Hvem skal få foretrede for den svenske kongen?

Sjarlatanen Einstein

Men så var det Einstein, da. Ikke akkurat noen vitenskapelig smågutt han heller. Men kunne han få prisen? Han ble foreslått om og om igjen - men det varte og det rakk - gang på gang ble hans nominasjon stanset, enten i Nobelkomitéen eller i Akademiet - prisens øverste myndighet. Grunnen var nok først og fremst relativitetsteorien: Fysikerne i komitéen forsto den rett og slett ikke, og hadde liten tro på at den ville stå for tidens tann.

Fysikk på den tiden, i hvert fall i Sverige, var først og fremst eksperimentell fysikk - nøyaktig utførte forsøk og brilliant konstruerte maskiner. Teoretisk fysikk ble av mange ansett som “jødisk trolldom”. Kunne en representant for slik jødisk trolldom, en slik “dadaistisk vitenskap”, en slik sjarlatan som Einstein virkelig motta en pris av Sveriges konge?

Men Einstein fikk til slutt sin pris. Ikke for relativitetsteorien, riktignok, men for den fotoelektriske effekt. Og det, etter at et velvillig komitémedlem behendig haddde redigert vekk alle spor av kvantefysisk teori - som han skjønte komitéen heller ikke ville like.

- Slik kunne Einstein få sin pris, uten av Nobelkomitéen trengte å åpne Pandoras eske av ny, farlig fysikk, sier Robert Friedman med et smil.

Nesten alle fikk…

Nå må vi i rettferdighetens navn si at Nobelkomitéen snart overvant sin redsel for det nye og farlige - og alle de store nye fysikere fikk etter hvert sine priser - Bohr, Planck, Schrödinger, Dirac, Fermi osv. Eller rettere: Nesten alle.

Den første store forbigåelse i Nobelhistorien fant sted allerede i Nobelprisens første tiår: Den store russiske kjemiker Dmitri Mendeleyev, han som oppdaget det periodiske system, var foreslått og innstilt av komitéen. Men han ble likevel stanset i siste instans, av Sveriges store kjemiker Svante Arrhenius. Det ble ingen pris til Mendeleyev.

- Det ble selvsagt aldri sagt offentlig, sier mannen som nesten et århundre senere fikk se arkivene, - men grunnen var at Mendeleyev en gang hadde kritisert et av Arrhenius’ arbeid. Av dette kan vi i det minste lære, at stor vitenskap ikke alltid betyr stor moral.

Tyskere og jøder

I 1945 kom en om mulig enda grovere forbigåelse: Før den annen verdenskrig arbeidet Lise Meitner sammen med Otto Hahn i Kaiser Wilhelm Institut (Nå Max Planck inst.) i Berlin - de bombarderte radiumatomer med elektroner - og fikk merkelige resultater. Lise Meitner var jøde, og måtte flykte før de kom videre med arbeidet. Først da hun var trygt forvart i Sverige forsto han hva som hadde skjedd: Det de hadde observert - og ikke forstått, var at de hadde splittet radiumatomene! Nyheten spredte seg fra Meitner til resten av den vitenskapelige verden - og kappløpet mot atombomben kunne starte.

Tilbake i Berlin satt Meitners tidligere samarbeidspartner - og antagelig kjæreste, Otto Hahn og forsto lite av det hele. Meitner sendte ham opplysninger. Dette var før krigen og vitenskapelig åpenhet var en naturlig ting.

Så - sju år senere - var det tid for priser. Otto Hahn satt nå i britisk fangenskap sammen med blant andre Werner Heisenberg og Carl Friedrich von Weizsäcker, mens Lise Meitner hadde havnet i Stockholm - i en beskjeden assistentstilling ved Manne Siegbahms Nobelinstitutt for eksperimentell fysikk. Prisen går til Hahn - og bare til ham:

- Her kom en gave - en av verdens fremste kjernefysikere slo seg ned i Sverige, sier Friedman; Men hun ble behandlet som en student, hun ble betraktet som annenrangs. Etter krigen var det stor begeistring for kjernefysikk i Sverige. Man snakket om en svensk atombombe.

Hvis Lise Meitner hadde fått prisen - ville det bety at det til og med i Sverige ville være vanskelig å forbigå denne lille, gamle jødiske damen. Manne Siegbahms monopol på kjernefysikk kunne dermed lett blitt truet. Hun ble nektet prisen rett og slett for å hindre henne i å oppnå den autoritet hun fortjente - hun var en trussel mot svensk forskning!

Og Otto Hahn viste ikke større storsinn. Han nevnte ikke Lise Meitner med et ord i sitt Nobelforedrag.

Problemer med statutter

Nobelhistorien er full av personer som ikke fikk prisen - og noen som kanskje ikke skulle hatt den. En del av dette skyldes prisens statutter. En rekke forskningsfelt er selvsagt ikke engang med i kampen - det finnes ingen Nobelpriser i matematikk, geologi, psykologi, zoologi, meteorologi etc. Dette er selvsagt en delvis forklaring på at store oppdagelser som Wegeners kontinentaldrift, Vilhelm Bjerknes’ meteorologi, Hubbles ekspanderende univers, Leakeys humanevolusjon - for å nevne noen få - står uten den ære og berømmelse som følger med en Nobelpris.

I tillegg kan en pris - det deles ut tre naturvitenskapelige priser hvert år: fysikk, kjemi og fysiologi/medisin - bare gis til maksimalt tre mennesker.

- Men hvor ofte blir en viktig oppdagelse gjort av bare én eller tre personer?, spør Friedman.

I vår tid, med HUGO-prosjekter og partikkelakselleratorer i CERN er det ofte tusener bak nær sagt ethvert framskritt. Slik sett, selger Nobelprisen en illusjon om vitenskapen - illusjonen om det ensomme geni som rokker verden.

En illusjon som nok sikrer prisen dens status - og vitenskapen den oppmerksomhet prisen fører med seg. Dette er en vinn-vinn-situasjon ingen egentlig ønsker å forandre.

Den dummeste prisen

Og så til slutt - når vi likevel snakker med en Nobelforsker: Hvilken pris har vært dummest - og dårligst begrunnet?

Vi trodde kanskje Friedman ville trekke fram medisinprisen fra 1949, den som gikk til lobotomi - men han overrasker:

- Nils Gustav Dahlen - den svenske oppfinner - fikk prisen i 1912, forteller Friedman.

- Egentlig var det overveldende enighet om at prisen måtte gå til den nederlanske fysiker Heike Kammerling-Onnes, som hadde gjort store fremskritt innen superledning. Men da gjorde akademiet opprør. “Jaha! Nu måste vi ge pris til en av våre egne!”

Og da fikk det ikke hjelpe om Nobels fysikkpris gikk til oppfinnelsen av en ny type fyrlykt!