Produktene er unike, det potensielle markedet er enormt - men til tross for 20 års intens jakt på norske investorer med langsiktige vyer, har det ikke lykkes gründerne å kommersialisere EASL DMD-teknologien. Nå går det i retning av produksjon i utlandet.

Historien om Sandefjord-bedriften PolyDisplay er lang og tornefull. Den har preget mediene i en årrekke, men det har i all hovedsak vært på grunn av bedriftens pengeproblemer. Få har vært opptatt å få frem hva bedriften faktisk sysler med og hvilket markedspotensial som faktisk finnes for de aktuelle produktene.

Historikk

Det startet i 1985 med en genial idé - den gangen billige flatskjermer basert på programmerbare, flytende krystaller bare eksisterte i noen visjonære forskeres hoder.

Selskapet Autodisplay ble etablert med sikte på å utvikle systemløsninger for digital instrumentering og “menneske-maskin-kommunikasjon” i biler. Et programmerbart display var en sentral del av helheten, og Autodisplay sikret seg eneretten til å utnytte den unike EASL-teknologien kommersielt.

De som skjønte hva som foregikk i bilindustrien, forsto potensialet. Det produseres mer enn 50 millioner person-, vare- og lastebiler årlig, og innen 10-15 år ville alle disse være utstyrt med datastyrte systemer. De fleste ville dessuten ha en eller annen form for dataskjerm for å kommunisere med føreren.

Bilindustrien kastet seg over Autodisplays løsninger. Bedriften leverte til sammen 150 prototyper til blant annet Saab, Audi, Mercedes, Volvo, Fiat og Opel, og det var samtaler med de fleste av verdens øvrige bilprodusenter med sikte på et mulig, fremtidig samarbeid.

I 1987 ble Autodisplay invitert av den europeiske bilindustrien til å bli med i det gigantiske forskningsprogrammet Prometheus, et Eureka-prosjekt initiert av industrien selv med sikte på å utvikle IKT-løsninger for bruk i biler.

Prometheus hadde en økonomisk ramme på 4,5 milliarder kroner. Målet var å gjøre kjøringen tryggere og mer miljøvennlig. Autodisplay var eneste norske deltaker og ble satt til å lede en av arbeidsgruppene.

Suksess, men for sent

Under en samling i Torino høsten 1991 ble de foreløpige resultatene av Prometheus-prosjektet oppsummert. 18 biler med fremtidsløsninger ble demonstrert av ulike produsenter, i seks av dem var “man-machine interface”
hovedpoenget.

Fem av disse var utstyrt med løsninger som var utviklet, levert og installert av Autodisplay, men det var for sent. Autodisplay var noen måneder tidligere levert til skifteretten - med kontrakter, patenter og millioner i kontanter.

For til tross for anerkjennelse og interesse i utlandet, ble det bråstopp sommeren 1991. Norsk Hydro bestemte seg for å trekke seg ut av venture-prosjekter som ikke hørte inn under konsernets kjernevirksomheter. Dermed mistet Autodisplay en av sine viktigste investorer.

Det ble ikke bedre av at italienske Fiat, som hadde 18 prosent av aksjene gjennom sitt datterselskap Magneti Marelli, endret strategi og valgte heller å satse på sine egne instrumentløsninger i bilene.

Autodisplay var blitt en konkurrent som de ønsket å bli kvitt. På denne tiden hadde Autodisplay 85 ansatte og datterbedrifter i England, Tyskland og USA. Produktutviklingen var helt i rute i forhold til tidsplanen. Det var også bygget et anlegg for testproduksjon ved Sandefjord.

Uten penger til å fortsette kommersialiseringsprosessen og uten eiere og et styre som ville satse langsiktig og offensivt, ble resultatet konkurs i juli 1991. Da var det svidd av nærmere 180 millioner kroner, og ingen av eierne ville spytte inn mer kapital.

De som tok beslutningene den gangen, kan nå bare konstatere at alle biler som selges i dag er utstyrt med datasystemer og display i en eller annen form. Markedsprognosene som lå til grunn for Autodisplays satsing, har vist seg å stemme. Det er blitt en multimilliard-industri. Men ennå har ingen klart å kopiere de løsningene som Autodisplay demonstrerte i 1991.

Patentene ble sikret

Årsaken er at Autodisplays gründer, Thor G. Kamfjord, klarte å ta vare på patentene - mot alle odds. Han fortsatte arbeidet med EASL DMD-teknologien gjennom selskapet PolyDisplay som i stor grad har overlevd på penger fra FoU-kontrakter med Forsvaret og midler fra SND.

Aktivitetene og antall ansatte har hele tiden vært tilpasset den stramme ressurssituasjonen. Teknologien og systemløsningene er blitt videreutviklet i samarbeid med SINTEF med tanke på andre markeder enn bilindustrien. I dag er det skilting i ulike settinger som er mest aktuell for storskalaproduksjon. Det betyr nye, store utfordringer:

- Vi har nylig skrevet avtale med Herbert Retail Ltd. som blant annet utvikler og leverer informasjonssystemer til noen av verdens største detaljistkjeder. De ønsker å teste våre løsninger i noen kunders utvalgte butikker, forteller Børre Holter i TechnoDisplay, datterselskapet som er ansvarlig for PolyDisplays FoU-innsats.

I første omgang kan det bli snakk om å utstyre noen få testbutikker med store, programmerbare skilt - 50 til 100 i hver butikk. Det er også aktuelt å utstyre butikkene med små, programmerbare hylleskilt. Da blir det snakk om tusentalls slike displayer i hver butikk!

- Noen av kjedene er meget teknologifokuserte. De prøver hele tiden ut nye måter å kommunisere med kundene på, og de vil ha enklere systemer for produkt- og prisoppdatering for hyllevarene.

- Flere har prøvd seg med plasmaskjermer, som ikke fungerte til disse formålene. Våre løsninger kan være ideelle. Men bestemmer man seg for å gå for oss etter en prøveperiode i testbutikkene, må vi kunne levere svære volumer i løpet av kort tid - ett år vil være sannsynlig.

- Per i dag har vi troverdighetsproblemer overfor slike kunder. Selv om vi kan tilby unike løsninger, har vi ingen volumproduksjon, og vi er knøttsmå.

- Det kunden da spør seg om, er hvorvidt vi vil være i stand til å levere og i tillegg tilby nødvendig service og vedlikehold. Dette er en kjempeutfordring, og den vil nok kreve en stor, internasjonal partner, vedgår Holter.

De største kjedene har flere tusen butikker rundt i hele verden og omsetter årlig for flersifrede milliardbeløp i kroner.

Konstant hodepine

Kapital til kommersialisering er PolyDisplays konstante hodepine. En aksjeemisjon i 2000 innbrakte 75 millioner friske kroner, men heller ikke det var nok.

Noen ny henvendelse til det norske investormiljøet synes i dag formålsløs. Nå sitter PolyDisplay med ti aktive patenter (totalt 40 gamle og nye) og flere som er i prosessen.

Teknologien er fortsatt like unik. Aktivitetene er i hovedsak konsentrert rundt tre selskaper - PolyDisplay ASA (holdingselskapet med sete i Sandefjord, som har ansvar for forretningsutvikling), det heleide datterselskapet TechnoDisplay AS (forsknings- og utviklingsavdelingen i Horten) og datterselskapet PolyDisplay Inc. i Ohio, USA (som driver forskning og utvikling i samarbeid med tre universiteter).

- Markedspotensialet er enormt, men jeg klarer ikke dette alene, erkjenner Kamfjord i dag.

Han har hele tiden nektet å gi fra seg kontrollen over teknologien, han har ikke villet selge den til utlandet for å tjene raske penger. Han vil bygge opp noe som kan bli stort internasjonalt og med kjerneviksomhet i Norge, et “centre of excellence” som skal stå for idé- og produktutvikling, prosjektledelse og produksjon av moduler.

Volumproduksjonen innser han må skje i andre land, i samarbeid med store aktører, kanskje også med støtte av “utviklingskapital”?

- Jeg har brukt alle lovlige midler for å komme dit vi er i dag, men jeg er blitt spedalsk i det norske finansmiljøet, erkjenner Kamfjord.

Det forhindrer ham ikke å ha visjonene i behold:

- Vi har hatt to store industribølger i Norge, først skipsfarten og så oljen. Det vi representerer kan bli den tredje - en kommunikasjonsindustri rundt et helt nytt “intelligent” displaymedium basert på EASL DMD-teknologien.

- Men Stortinget og regjeringen må gi oss statsgaranti, entusiasme, lån - hva som helst som kan gjøre det mulig å få dette til i samarbeid med store, internasjonale aktører. Hvis ikke, kommer noen til å stjele teknologien vår før eller siden. Det må da være lovlig å lykkes med noe annet enn forskning, Lotto og pengeflytting i Norge, sukker Kamfjord.

Dette er EASL DMD

Flatskjerm som er venn med solen. Kall det gjerne et vindu (Vindauge?) mot fremtiden. EASL DMD-teknologien (Electrically Addressed Smectic Liquid Daylight Memory Display) gjør det i all enkelhet mulig å lage transparente skjermer av usynlige molekyler som kan programmeres til å vise tekst eller bilder. Jo mer solen skinner, jo bedre blir bildet! Det er som trykk på papir, jo lysere jo bedre. Bildet er også like synlig uansett hvilken vinkel man ser det fra.

I motsetning til alle andre flatskjermer på markedet, trenger ikke EASL DMD-skjermene tilførsel av strøm når først bildet er dannet. Det står der inntil det blir fornyet - i årevis om nødvendig. Det er de såkalte smektiske krystallene som gjør dette mulig. De har “hukommelse”, og det gir store miljø- og energigevinster.

Uten bilde, er skjermen like klar og gjennomsiktig som et glassvindu. I motsetning til vanlige LCD-skjermer, er det ingen polariseringsfiltre eller andre lysabsorberende elementer i EASL-skjermen, kun de krystallene som programmeres for å danne bildet. De må nødvendigvis reflektere lys for å bli synlige. Skjermen trenger heller ingen bakgrunnsbelysning for å få frem bildet. Legges displayet på en farget bakgrunn, vises teksten mot bakgrunnen - og jo mer solen skinner, jo tydeligere blir bildet.

Selve skjermproduksjonen er enkel, mange prosesstrinn enklere og dermed betydelig billigere enn tradisjonell flatskjermproduksjon. Hvilken som helst flatskjermprodusent kan enkelt også produsere EASL DMD-skjermer. De trenger bare å kutte ut noen ledd i produksjonen. Hemmeligheten ligger i krystallvæsken og elektronikken som PolyDisplay eier og har eneretten til.

Skjermene kan bygges så store eller små som ønskelig - det er markedet som avgjør. Nå er det store skjermer som er mest aktuelle for snarlig produksjon. I dag har PolyDisplay demo-skjermer i A2-format, men de kan kobles sammen som mosaikk til å bli så store som kunden måtte ønske. Størrelsen på pixlene (billedpunktene) i skjermen tilpasses formålet. Når skjermen skal leses på mange meters hold, kan pixlene være store, noe som krever enklere og billigere styringselektronikk enn for små pixler.

Skjermene som så langt er produsert, viser bare bildene i sort/hvitt eller to-farge med mulighet for gråtoner. Datterselskapet i Ohio, USA, arbeider med å utvikle fargeskjermer i samarbeid med Kent State University, Liquid Crystal Institute, The University of Akron, Polymer Institute og Case Western Reserve, Macromolecular Science. LXD Inc., som er en av meget få amerikanske produsenter av flytende krystall-displayer, er også med i samarbeidet.

- Vi har en patentert teknologi for produksjon av fargeskjermer med de samme, gode lysegenskapene som sort/hvitt-skjermene, forteller Børre Holter. Teknologien gjør det også mulig å lage skjermene fleksible, de vil kunne bøyes og formes etter behov - noe som åpner for helt nye designmuligheter og bruksområder. Krystallvæsken vil ligge innkapslet i ørsmå plastkuler.

Fordeler og ulemper med EASL DMD

Fordeler:

• Vindauge? - helt nytt produkt som lar tekst og bilder “oppstå fra intet” i skilt, vinduer og plakater

• Som trykk på papir - lesbar i sollys, lesbar fra alle vinkler, ingen flimring, ingen stråling, sort/hvitt eller farger.
• Trenger ikke energi - skjermen krever kun energi når bildet oppdateres. Deretter står bildet like klart så lenge som ønskelig. Krystallene har “hukommelse”.
• Ingen lysabsorberende elementer - ingen polariseringsfiltre, ingen aktive komponenter (TFT), ingen justeringslag er nødvendige.
• Enkel produksjon - kan produseres ved eksisterende anlegg for flatskjermproduksjon, men med færre prosesstrinn, mindre materialer og bedre produksjonsutbytte.
• Robust - tåler mer hardhendt behandling enn andre flatskjermer. Væsken kan brukes i “plastinnpakning”. Dette muliggjør fleksible/sammenrullbare displayer.

Ulemper:

• Treg oppdateringshastighet gjør EASL DMD-skjermene foreløpig uegnet for bl. a. video-visning. Best for grafikk, tekst og statiske bilder som oppdateres ved behov (dynamisk informasjonsgiving).