Når vi ikke kan stole på forskere, resultater og studier, faller tilliten til forskningen i samfunnet.

Hvorfor tar ingen tak i useriøs forskning på produkter som ikke virker?

Redaktøren har ordet:

Det er ingen som vil eller kan gjøre noe med at humbugforskning blir brukt til å selge slankeprodukter. 

16.9 2016 04:16

Det er ingen som er så opptatt av ryktet sitt som forskere. De er redde for å framstå som useriøse. De legger stor vekt på at fagfeltet deres framstår som viktig og troverdig.

Allikevel bryr de seg ikke når forskning blir brukt til å lure forbrukerne. Helseforskere sitter helt stille når useriøse forskere grovt misbruker tilliten til helseforskning.

Det er en fallitterklæring for forskningen at det er journalister og bloggere som driver med gransking og avsløring av humbugforskning.

Bittesmå studier, store resultater

forskning.no har i en rekke artikler undersøkt en mindre aktverdig gren av forskningen – den som tar oppdrag for firmaer som vil selge drømmen om en slank kropp, pen hud, topp potens og fyldig hår. Firmaene betaler, forskerne gjør bittesmå studier som konkluderer med at produktet virker. Deretter deltar forskerne i markedsføringen og noen ganger salg av produktet.

Les artiklene om forskerne som gir syltynn dokumentasjon på at slankeproduktene virker.

Virkningene som disse forskerne kommer fram til, er minimal. En av studiene forskning.no så på, brukte røntgen for å finne virkningen av en slankepille. Uker med bruk av pillen ga ingen utslag på vekta eller var synlig med det blotte øyet.

Forskere som Erling Thom, Grethe Støa Birketvedt og andre har holdt på i årevis. På siden av det etablerte forskningsNorge, som ser ut til å bry seg svært lite.

Her er lista over alle som ikke vil eller kan gjøre noe:

FORSKERNE

I arbeidet med useriøse studier på slankeprodukter, intervjuet jeg Jøran Hjelmesæth. Han er i den etablerte delen av fedmeforskningen, professor på Universitetet i Oslo og på Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold. Han er også en av de som faktisk stiller opp når journalister ringer om den lugubre delen av slankeforskningen.

Etterpå spurte jeg hvorfor seriøse forskere som han ikke griper inn i den useriøse delen av fagfeltet.

Han svarte at tid er det største problemet. Mellom pasientbehandling, egen forskning, all rapportering og arbeidet med å sikre at de selv følger regelverket, kjennes det som bortkastet tid å ettergå de som ikke følger spillereglene. Han mente det også ga liten kredd, kanskje heller tvert imot.

Jeg tror forskeres opptatthet av egen troverdighet gjør at de aller fleste av dem nøler med å gå inn i opphetet mediedebatt med useriøse aktører og kommersielle firmaer. De kan miste kontrollen, bli dratt ned i søla. De er redde for eget omdømme og det blir viktigere enn fagets og forskningens rykte.

TIDSSKRIFTENE

De vitenskapelige tidsskriftene har egen kvalitetsskontroll av studiene de publiserer. Men forskerne bak de små produktfremmende studiene velger å publisere i tidsskrifter med ingen eller lite slik kontroll. Det holder med å betale eller bare sende inn artiklene. Allikevel havner noen av studiene i Pubmed og andre store databaser over forskning. Slik kommer de inn bakveien til det gode selskap. 

Det finnes lister over anbefalte og godkjente tidsskrifter. Rovtidskriftene - de som er ute etter penger og ikke kvalitet - tar seg navn som ligger helt opptil kvalitetstidsskrifter. For hvem ser forskjell på Journal of Nutrition & Food Sciences (ikke godkjent) og Journal of Food and Nutrition Research (godkjent). 

De gode tidsskriftene er opptatt av eget arbeid og lar de dårlige være i fred. Slik får rovdyrene herje i jungelen av hundretusenvis av tidsskrifter. 

FORSKNINGSINSTITUSJONENE


 (Foto: Sturlason)

Den tvilsomme forskningen foregår gjerne på utsiden av etablerte institusjoner, som dermed heller ikke ser det som sitt ansvar å gjøre noe.

Men slik forskning har også foregått på etablerte forskningsinstitusjoner. Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) gjorde for noen år siden en studie på en slankepille på oppdrag av et kommersielt firma. De fant en liten virkning, hvorpå en av forskerne, Birketvedt, gikk inn i salg og markedsføring av produktet. 

Et minimumskrav til institusjonene er at de ikke lar seg bruke av denne typen kommersielle krefter. Men det er også en kontrast mellom den store innsatsen deres på omdømmebygging og passiviteten overfor kreftene som drar forskningens omdømme ned. 

FORSKNINGSRÅDET

Vi ser ofte til Forskningsrådet når vi mener noen skal gjøre noe med forskning, men de finansierer ikke disse studiene, og kan derfor også se bort.

FORBRUKEROMBUDET

Studien fra Universitetssykehuset Nord-Norge ble brukt av slankepille-firmaet i annonser og markedsføring. Forbrukerombudet fikk vurdert studien og slo fast at den ikke tilfredsstilte kravene til vitenskapelig dokumentasjon. Dermed var annonsene om vitenskapelig dokumentasjon villedende og i strid med markedsføringsloven.

Forbrukerombudet har ikke autoritet over forskere og studier, men de har mulighet til å stoppe hvordan de blir brukt i reklame. Innsatsen deres er ikke veldig stor, skal vi dømme etter hvor ofte vi ser reklame for slankekaffe med såkalt vitenskapelig dokumentert virkning.

MATTILSYNET

Kosttilskudd og slankeprodukter regnes som mat, og ikke medisiner. Derfor kan de selges fritt i Norge, så lenge de ikke er helsefarlige og følger regelverket for næringsmidler. At noen av slankeproduktene skilter med “vitenskapelig dokumentert virkning” er bare for pynt, for Mattilsynet stiller ikke krav til at produktene er forsket på, og de følger ikke med på om studiene holder mål.

KUNNSKAPSDEPARTEMENTET

Kunnskapsdepartementet finansierer forskning og utvikling, men kontrollerer ikke selve forskningen. Det skal akademia gjøre selv. 

ETIKKENS VOKTERE

De forskningsetiske komiteene og det nasjonale granskingsutvalget skal passe på at forskning foregår etter gjeldende etiske regler og standarder.

Da vi gikk gjennom alle studiene til Erling Thom, så vi at det ofte sto oppført at han har søkt godkjenning hos REK - De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. Og at han hadde fått godkjenning derfra. 

Men da forskning.no-journalist Ingrid Spilde gikk gjennom flere år av REKs arkiv fant hun ingen slike søknader fra Thom eller godkjenninger. REK er brukt som pynt og får studiene til å virke mer seriøse.

Men REK selv gjør ikke noe for å sjekke, kontrollere eller stoppe vitenskapelige artikler som misbruker deres navn. De har ingen egne sanksjoner. 

Det nasjonale granskingsutvalget, selve sjefsutvalget for forskningsetikk, kan granske brudd på vitenskapelig uredelighet, falske data og interessekonflikter. Men de gransker ikke forskere som jobber utenfor de etablerte forskningsinstitusjonene.

Et stort hull

Dermed er det ingen som gjør noe eller har overordnet ansvar. Humbugforskningen foregår i et stort hull der alle kan gjøre hva de vil uten tilsyn.

Forbrukerne må derfor selv forsøke å finne ut av om forskning er ekte eller tull, om vitenskapelig dokumentasjon faktisk er akkurat det.

I dag gjør altså ikke forskerne, institusjonene, etikkvokterne og statlige etater noe med at syltynne forskningsresultater om kropp og helse blir framstilt som vitenskapelig sannheter og brukt til å selge produkter som ikke virker. Det rammer den høye tilliten forskningen har i samfunnet.

Det er på tide at gode krefter samler seg. Noen har et moralsk ansvar, andre et formelt ansvar over deler av virksomheten. De ulike aktørene kan jobbe sammen for å tette det store hullet. 

Sammen kan de forhindre og motvirke feilaktige påstander og oppskrytte resultater. De kan være tydelige motstemmer når produktfremmende forskere misbruker titler og forskningsmetoder.

Skal mediene gjøre jobben?

Professor Hjelmesæth mente at pressen er godt egnet til å gjøre jobben med å avsløre useriøs forskning. Han mener at medier som forskning.no er bedre på kritiske undersøkelser av slike forhold.

Dessverre lar også mediene seg narre. Jeg har sett helseforskere blitt avslørt som useriøse i én kritisk artikkel, men brukt som ekspert i samme avis året etter.

Folkeopplysningen på NRK, VG, bloggere som Gunnar Tjomlid og forskningsjournalister flest gjør en god jobb som vaktbikkjer.  

I forskning.no avslører vi gjerne useriøs forskning, vi er stadig på jakt etter forskning som ikke holder mål, overdriver eller mislykkes. Men akademia har selv et ansvar for å holde bordet rent og sitt eget rykte intakt.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.