Dyp og raskt økende kunnskap innen biomedisin og bioteknologi tilbyr menneskeheten betydelige fordeler i forskning og utvikling på alle områder.

Men denne kunnskapen kan også bli misbrukt. Derfor er det viktig å etablere ett effektiv og hensiktsmessig system for biosikkerhet ‐ et system som styrker “biosafety” og “biosecurity”.

“Biosafety” er tiltak som er utformet for å beskytte arbeidstakere og publikum fra farlige biologiske stoffer, og “biosecurity” betyr beskyttelse mot kriminelle eller terrorister.

Diskusjonene om biosikkerhet blir gjennomført intensivt i ulike institusjoner og organisasjoner, både i FN og EU, men dessverre veldig lite i Norge. Det finnes relevante nettverk som for eksempel European Biosafety Association (EBSA) og Nordic Biosafety Network som er vesentlig for kompetanseformidling.

Internasjonalt jobbes det hele tiden med å utvikle og etablere høykvalitative standarder for biosikkerhet. Norge bør også etablere slike standardar. I det ligger risikobevissthet hos alle parter, rapportering av tilfeller av misbruk, samt eksportkontroll og beskyttelsestiltak for arbeidstakerne, inkludert studentene, og resten av befolkningen.

En norsk standard

En milepæl for et effektivt biosikkerhetssystem er CWA 15793:2008. Dette dokumentet ble utarbeidet sammen med sentrale aktører innen biosikkerhet, inkludert den europeiske og amerikanske Biosafety Association (EBSA og ABSA) og Det Norske Veritas.

Standarden er basert på eksisterende internasjonale normer (WHO) og nasjonale og regionale lovgivning (EU), og er fastsatt som Norsk Standard.

Målet er å sette krav til hva som er nødvendig for å kontrollere risiko med håndtering eller lagring og deponering av biologiske faktorer som virus og bakterier og giftstoffer i laboratorier.

Standarden legger ansvar på organisasjoner for å vise at egnede og validerte risikoreduksjonsprosedyrer har blitt etablert og implementert. Dette er i tråd med blant annet forskrift om systematisk HMS i virksomheter og med arbeidsmiljølovens krav om at «Standarden for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø skal til enhver tid utvikles og forbedres i samsvar med utviklingen i samfunnet».

Det er viktig med en helt klar og tydelig forpliktelse fra institusjonens ledelse og et klart ansvar for at systemet skal virke i realiteten og ikke kun på papiret. Dette betyr blant annet at tilstrekkelige ressurser må stå til rådighet og ansvar for pålitelig gjennomføring av lovlige krav, samt relevant kommunikasjon og opplæring av ansatte og aktuelle tredjemenn er klart definert.

Det må være en struktur, med den hensikt at det fungerer, fordi en eventuell svikt innen biosikkerhet er helt klar et systemansvar.

Biosikkerhet i utdanningsinstitusjoner

Kunnskaps‐Norge vokser og det gjelder også det biomedisinske institusjoner som utdanner framtidens realister, leger og ingeniører ved landets universiteter og høgskoler.

Bare det medisinske fakultet ved NTNU har det siste seks år vokst fra 800 ansatte til nå over 1000, i tillegg til over 1000 studenter. I Ås er man i gang med å bygge en av de største fasilitetene i hele landet, samt at vi i hele Norge ser mer forskning og bruk av nanoteknologi og rekombinant DNA teknologi.

På basis av denne kvantitative økningen, vokser den potensielle risiko forbundet med biologiske faktorer og giftstoffer i laboratorier.

Det er også viktig å være klar over at forsknings‐ og utdanningslaboratoriene ikke kan likestilles med rutinelaboratoriene ved for eksempel sykehusene. I sykehus‐laboratoriene er ansatte bevisst på at de arbeider med potensiell human‐patogene mikroorganismer, nyutdannete arbeider sjelden aleine og det finnes klare arbeidsinstrukser.

Ved universitets‐ og høgskole laboratorier jobber det naturligvis mange studenter og nyutdannete, som ikke har like mye kunnskap om og erfaring med rutinene for sikkerhet.

I tillegg er forskningslaboratoriene arbeidsplasser der folk gjør uvanlige ting med potensiell farlige stoffer og organismer. Ut over det er det mer sannsynlig at vitenskapelig personale håndterer mer farlige stoffer, og dermed øker risikoen for denne gruppen av arbeidstakere.

Mange er nok ikke klar over om den potensielle biologiske risikoen. Molekylærbiologer og mange leger og veterinærer som jobber i laboratorier er ofte ikke trent innen biosikkerhet.

Biosikkerhet og misbruk

Nesten all vitenskapelig forskning har potensial til å gjøre både det «gode» og det «onde» og kan misbrukes til å skade mennesker, dyr eller miljø.

Denne dikotomien er beskrevet som et «dual‐use» dilemma. Et aktuelt eksempel beskrives i to publikasjoner fra Nederland om produksjon av en mutert versjon av influensaviruset. Det som utløste bekymringer var at den muterte H5N1‐influensa hadde en enda større dødlighet enn den beryktede spanskesyken. Den drepte flere mennesker i løpet av  vintrene i 1918 og 1919, enn i hele første verdenskrig.

Mange eksperter er enig i at forskning er viktig for utvikling av effektive vaksiner. Likevel er samfunnsmessig støtte og aksept for moderne vitenskap avgjørende og avhenger av at samfunnet har tillit til beskyttelse mot misbruk av forskning.

En rekke løsninger på dette problemet er allerede identifisert, som for eksempel gjennom CWA 15793:2008. En annen sentral komponent er engasjement fra forskere, forskningsledere og politikerne i Norge.

Studentene må kunne risikovurdering

Økt kvantitet, iboende risiko ved utdanningsinstitusjoner og dual‐bruk problematikken krever tildeling av ansvar, veletablerte biorisiko‐analyserer, tilstrekkelig engasjert ledelse og hensiktsmessig infrastruktur. God kjennskap til relevante lover og standarder, eksportkontroll og beskyttelsestiltak må være på plass.

Universitetene og høgskolene bør sørge for at studenter skal kunne foreta en innledende risikovurdering av biologiske eksperimenter, og minst kjenner de grunnleggende lovgivninger. 

Læreplanene for biomedisinske og nanoteknologiske programmer bør inneholde vesentlige aspekter av biosikkerhet og biorisiko‐arbeidet.