Kronikk: Hvor skal byen vokse?

Byene vokser nå gjennom fortetting, men grønne friluftsområder inne i og nær byene er truet av behovet for mer plass til bygging. Miljøargumenter kan begrense en slik utvikling, mener kronikkforfatterne.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"Det er løkker og andre grøntområder som nå trues av byveksten." (Foto: Colourbox)

Forskningen

Kronikken er basert på et prosjekt om bynært friluftsliv finansiert av Norges forskningsråd, programmet Miljø 2015.

Byene vokser, men byveksten har endret karakter. Dette har konsekvenser for bynært friluftsliv. Arealveksten i dagens byer har i løpet av de siste par tiårene hovedsakelig skjedd gjennom fortetting i boligområder og transformasjon av industri- og havneområder. Dette har ført til at selv om det bor flere mennesker i byene enn før er den arealmessige byutvidelsen målbart mindre.

Arealforbruket per innbygger i Oslo har sunket med 10 prosent det siste tiåret. I 2009 ble 96 prosent av nye bygg oppført innenfor bygrensen. Det samme gjelder de fleste andre store byene i Norge. Med andre ord har arealbehovet endret seg. Det er arealer i byene og ikke utenfor byene som er de viktigste vekstområdene.

Bynært friluftsliv er avhengig av god tilgjengelighet til grønne rekreasjonsområder. Tidligere var trusselbildet byvekst som spredte seg inn i friluftsområdene rundt byene. Fokus var i mindre grad på utbygging i den grønne infrastrukturen i byene.

Byvekst på grønne områder utenfor byene skjer forsatt, men i mye mindre grad enn tidligere da store drabantbyer og industriarealer bredte seg utover i byenes omland. De mest utsatte bynære friluftsområdene i dag er grønnstrukturen inne i byene og enkelte grønne områder tett på byene.

Parkene er sjelden truet, men oftere det som noen kaller restarealer eller byggegrunn i byene som er en del av den grønne infrastrukturen. Dette kan være rufsete, ikke opparbeide arealer. Det kan være skolehager, løkker, elvefar og 100-meter skoger. Disse mindre grøntområdene er viktige for livskvaliteten til folk i byen, for hverdagsfriluftsliv, barn og unge, fysisk og sosiale aktiviteter, og avslapning.

Konflikter mellom brukere av marka

Politisk oppmerksomhet, regler om markagrense, sterke frilufts- og miljøorganisasjoner, egne avtaler og offentlige tilskuddordninger har styrket vern av bymarker. Lokale organisasjoner er vaktbikkjer som reagerer fort dersom det fremmes utbyggingsforslag i marka. Sammen med fortetting som byplanideal har disse organisasjonene bidratt til et sterkt vern av markaområder rundt våre større byer.

Forvaltningen av markaområdene er en større utfordring. Marka forvaltes gjennom mange parallelle forvaltningssystemer med ulike regelverk og ulike kunnskaps- og verdisyn. Det er få fellesarenaer for samordning og konfliktløsning. Landbruksetaten har ansvar for skogsdrift og friluftsetaten ansvar for friluftslivet. Idrettsforeningene har ansvar for merking, anlegg og vedlikehold av løyper og markastuer. Grunneiere forvalter sine eiendommer. Kommunens arealplanlegging har få virkemidler utover å si nei til utbyggingsplaner. Det er etablert ulike råd og utvalg i mange kommuner der mange av aktørene deltar. Disse utvalgene er dominert av idrettsorganisasjoner.

Det er økende konflikter mellom brukergrupper i marka. Nye interessegrupper som syklister og ridende er i konflikt med turgåere, skiløpere og grunneiere. Dette kan splitte et sterkt sivilsamfunn som tradisjonelt har vært en garantist for vern av marka. Grunneiere ser på sine eiendommer som både byggegrunn og landbruksarealer. De er ofte også restriktive til nye brukergrupper uten historiske rettigheter. Dersom synet på landbrukseiendommene som byggegrunn forsterkes og sivilsamfunnets sterke rolle svekkes, kan friluftsområdene i marka igjen bli truet av byvekst.

Byvekst truer grønn infrastruktur

Det er byens grønne infrastruktur og grønne områder tett på byene som i dag er mest truet av byvekst. Særlig mer udefinerte grøntområder som ikke er park, turveier eller lekeplasser. De viktigste drivkreftene er overlapp mellom statlige miljømål om fortetting og private utbyggingsplaner som nesten alltid innebærer fortetting. Dermed bygger både offentlige miljømål og private utbyggingsforslag på fortetting som utbyggingsprinsipp. Begrunnelsene er imidlertid ulike. Mens myndigheten er opptatt av fortetting som miljøtiltak, er utbyggere opptatt av fortetting som økonomisk tiltak for å kunne gjennomføre sine utbyggingsplaner.

For politikere er en slik felles handling med ulike begrunnelse vanskelig å håndtere. Det blir spesielt vanskelig når utbyggere legger opp til fortetting som miljøtiltak i sin argumentasjon. Det er også vanskelig der utbygger bruker deler av grøntarealet som byggegrunn mens resten av grøntområdet bevares eller oppgraderes. Det er en transformering fra rufsete til opparbeidede grønne områder. Det går fra løkke til ballbinger, og fra selvvokste grønne områder til stramme parker. Dette skaper debatt, som for eksempel forslaget om skulpturpark på Ekeberg i Oslo.

Vi ser også et sprik i argumentene mellom planleggingens og politikkens retorikk som vektlegger klima- og miljøpolitiske mål og grasrota som er opptatt av sine lokale rekreasjonsområder. Mer debatt om bevaring av lokale grønne arealer fra grasrota kan bety bedre bevaring av slike områder. Foreløpig blir slike argumenter ofte avist som snevre nabointeresser. De er ikke alltid det.

Kombinasjonen overlapp mellom offentlige miljømål om fortetting og private fortettingsplaner kan dermed være en trussel mot grønn infrastruktur i byene. Mer fokus på slike grønne områder i byene fra lokale aktører kan sikre slike områder. Dermed kan byveksten i framtiden presses ut i grønne områder utenfor byene. Det ene gode formålet slår det andre i hjel når bevaring av frilufsområder i byene går på bekostning av grønnstruktur utenfor byene.

Nytt trusselbilde

Bevaring av grønnstruktur i byene har fått økt oppmerksomhet. Både økt politisk fokus og flere lokale protestaksjoner tyder på det. Det vil sannsynligvis styrke vern av grønnstrukturen i framtiden. Byene trenger imidlertid arealer å vokse på. Hvor vil det skje? De enkle utviklingsområdene som kan fortettes og transformeres til ny arealbruk er snart ferdig utbygd. Det er dermed få områder som er lette å bygge på i byene.

De arealene som fortsatt kan brukes til byutvikling er arealer med komplekse eier- og interessestrukturer. De er langt vanskeligere å utvikle for kommunale planmyndigheter og private utbyggere. Interessene er mange og sprikende. Framtidens byggearealer kan dermed fort bli ubebygde arealer utenfor byene.

Det er knapt politisk vilje eller egnede planredskaper til å håndtere utvikling av slike komplekse arealer. Framtidens byggegrunn kan derfor fort bli friluftsområdene utenfor byene, ikke minst der grunneiere selv ønsker byutvikling framfor skogbruk. Disse er det flere av som følge av høye eiendomspriser og lave inntekter i landbruket. Presset på friluftsområder kan altså igjen øke, i alle fall for de bynære friluftsområder som ikke er sikret gjennom markaloven eller andre verneformer.

Bebygde arealer og statlig grunn

Det enkleste og beste for friluftslivet er å øke utnyttelsen av allerede bebygde arealer i byene. I slike komplekse utbyggingsområder er tradisjonell byplanlegging vanskelig å gjennomføre. Oslo forsøker en ny form for byplanlegging i utvikling av slike områder. I Ensjøbyen er kommunen en tilrettelegger og en forhandler mellom aktørene framfor å drive maktutøvelse gjennom tradisjonell planlegging. Nye byplanstrategier som dette krever politisk mot, press fra sivilsamfunnet, velvillige utbyggere og innovasjon i planredskaper.

En annen strategi er å utfordre statlige sektormyndigheter slik at byene kan vokse på statens egen grunn i byene. I mange byer og tettsteder er det store og sentrale arealer til bruk for jernbane og havn der funksjonene ikke er direkte knyttet opp mot byen. De ligger der av historiske grunner. Aktivitetene kunne i dag like gjerne vært et annet sted. Statlige sektormyndighetene har til nå ikke vært særlig interessert i å bidra til omlokalisering av sin virksomhet på slike arealer.

Hvis det ikke tas nye grep i komplekse byområder, vil byveksten lett igjen skje i de bynære friluftsområdene. Viktige arealer vil dermed gå tapt for fremtidens byboere.

Det gjelder å lytte til miljøargumenter og ikke bare økonomiske argumenter fra utbyggere og statlige sektormyndigheter i framtidens byutvikling. Det er nemlig miljøargumenter og ikke økonomiske argumenter som kan begrense utbygging i friluftsområder.

Powered by Labrador CMS