Norsk fangst av sjøpattedyr (primært vågehval og grønlandssel) har lenge vært en omdiskutert og kritisert geskjeft, særlig i utlandet. Saken er igjen aktuell i forbindelse med at EU nylig la ned forbud mot import av selprodukter.

Blant innvendingene mot den norske fangsten av sjøpattedyr er det nok de følelsesbaserte argumentene som har fått størst oppmerksomhet. Påstander av typen ”hvalene må fredes fordi de er så intelligente”, eller ”selunger er så søte, det er barbarisk å drepe dem” er eksempler på dette.

De fleste vil imidlertid være enig i at sunn naturforvaltning baserer seg på forskningsresultater og fakta. Dette er da også et budskap som gjerne formidles fra politisk hold, for eksempel i Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) om norsk sjøpattedyrpolitikk.

Fangst nødvendig for fiskeriene

Motstanden mot sel- og hvalfangst er stor mange steder i verden, og dette har gjort at norske myndigheter har gått aktivt ut for å forsvare seg. Siden sjøpattedyrene konsumerer enorme mengder fisk er ett av kronargumentene for fortsatt fangst at den er nødvendig av hensyn til fiskeriene.

Påstanden om hval- og selfangstens nødvendighet dukker til stadighet opp i ulike sammenhenger – i debatter på Stortinget, i media og på offisielle norske nettsteder. For eksempel heter det på Fiskeri- og kystdepartementets (FKD) internettsider at det er nødvendig å fange sel for ”å holde selbestanden på et fornuftig nivå”. Eller som Thomas Langeland fra FKD sier det i Dagbladet 31. mai 2006: ”Norge vil holde bestanden av sel nede av hensyn til den økologiske balansen”.

Media er lite kritiske til denne tankegangen. I en lederartikkel i Bergens Tidende 7. mai 2009 kan vi for eksempel lese at det vil få negative konsekvenser for flere fiskebestander dersom selfangsten blir avskaffet som en konsekvens av EUs importforbud. Men er det nå egentlig så enkelt?

Urealistisk syn

Realiteten er at det ikke finnes forskningsresultater som viser at fangst på marine pattedyr gjør situasjonen bedre for fiskeriene. Oppfatningen om at det blir mer fisk til oss bare vi fjerner en del sel og hval vitner om et forenklet og urealistisk syn på økologi generelt, og på havet som økosystem spesielt.

Vågehval og grønlandssel er nemlig ikke de eneste artene som spiser fisk i våre farvann. Vi har en rekke andre arter av marine pattedyr, sjøfugler og fisk som er med på å beskatte kommersielle fiskebestander. Om vi reduserer bestandene av vågehval og grønlandssel blir det mer mat tilgjengelig for andre fiskespisende marine dyr. Resultatet kan derfor lett bli at disse andre bestandene øker, og at det totale predasjonstrykket på fiskestammene opprettholdes som før.

Matematisk modellering er et viktig redskap for å forstå dynamikken mellom fiskeriene og de økologiske forholdene i havet. Peter J. Corkeron oppsummerer noen slike modellstudier fra Barentshavet i en fersk artikkel i tidsskriftet Biology Letters (2009, s. 204-206). Her viser han til at størrelsen til viktige fiskebestander (torsk, sild og lodde) i stor grad kan predikeres ut fra fiskerienes omfang, klimavariasjon og økologiske forhold mellom og innen fiskebestander. Modeller som søker å finne en sammenheng mellom predasjonstrykket fra sjøpattedyr og størrelsen på fiskebestandene har derimot en lav forklaringsverdi.

Forvaltning basert på tro

Som Corkeron peker på er det interessant at norsk fiskeriforvaltning legger så stor vekt på de urealistiske modellene her. Ta rapporten ”Økt satsing på fangst av sel” fra en arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridirektøren (15. august 2006) som eksempel. Selv om man først slår fast at det ikke er mulig å si hvordan selfangsten virker inn på kommersielle fiskebestander, trekker man den lite logiske konklusjonen at selfangst har ”en positiv effekt” på fiskeriene.

Ut fra mangelen på empiri som kan underbygge påstanden er det overraskende at myndighetene og andre i så stor grad holder fast ved at norsk hval- og selfangst er en nødvendighet. I tillegg til å være feil, er påstanden problematisk fordi den tar oppmerksomhet bort fra reelle problemer i det marine miljø, nemlig overfiske og forurensing.

Det uunngåelige resultatet av dette er at man skaper et inntrykk av at norsk naturforvaltning er useriøs og basert på (over)tro i stedet for vitenskap.

Lenker:

Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk

Fiskeri- og kystdepartementets temaside om hval og sel

Artikkel i Dagbladet 31. mai 2006: Staten betaler for brenning av selfangst

Peter J. Corkeron: Marine mammals’ influence on ecosystem processes affecting fisheries in the Barents Sea is trivial. Artikkel i Biology Letters 23 April 2009 vol. 5 no. 2 204-206

Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridirektøren Økt satsing på fangst av sel, 15.8.2006