Også på lokalt nivå, ja, særlig på lokalt nivå.

I disse dager foregår nominasjonene til høstens Stortingsvalg. Det er kamp om de gjeveste posisjonene på partilistene. Vi ser eksempler på at menn får høye posisjoner på partilistene på bekostning av kvinner, slik det skjedde blant annet i Oslo Arbeiderparti.

I lokalpolitikken er det også menn som dominerer på toppen av listene, og som dermed får de lokalpolitiske lederposisjonene. Hvorfor er det slik, og hvordan kan praksis endres slik at vi får kjønnsbalanse i fordelingen av maktposisjonene?

KS og de politiske partiene på nasjonalt nivå arbeider for at det skal være minst 40 prosent kvinner, eller maksimum 60 prosent menn, i lokalpolitiske lederposisjoner innen 2012. De politiske lederposisjonene er ordfører, varaordfører, gruppeleder og utvalgsleder.

I 2006 fikk Østlandsforskning og Høgskolen i Lillehammer i oppdrag å vurdere hvilke aktører som kan, og må, bidra til jevnere kjønnsmaktbalanse på lokalt nivå, og hvilke strukturer, kulturelle koder og prosedyrer som hindrer en mer kjønnsjevn fordeling av politisk makt og autoritet i lokalsamfunnet.

Inspirert av aksjonsforskning har vi, sammen med en rekke lokale partiledere og -medlemmer, forsøkt å finne svar på disse spørsmålene. Før vi går inn på løsningene skal vi se på bakgrunnen for målsettingen om flere kvinner i politiske maktposisjoner.

Det går fremover, men …

Kjønnsbalansen i kommunestyrene har de siste tretti år økt fra 15/85 kvinner/menn prosentfordeling i 1975 til 38/62 prosent kvinner/menn i 2007. Kjønnsmaktbalansen, dvs. kvinners og menns andeler av politiske lederposisjoner, i figuren eksemplifisert ved fordeling av ordførervervet, har økt tilsvarende: fra 2/98 prosent kvinner/menn i 1975 til 23/77 kvinner/menn etter siste kommunevalg.

Kvinners andel, både blant folkevalgte og i utvalgte posisjoner, har altså økt, men forskjellene mellom kvinners andel i kommunestyrer og deres andel av kommunalpolitiske lederverv opprettholdes gjennom hele perioden, og forblir på knapt 15 prosentpoeng.

Tilbud og etterspørsel

Hvilke faktorer og aktører kan bidra til å få jevnere andel kvinner og menn også i de høyeste politiske posisjonene i kommune-Norge? Rekruttering til politikken avhenger av forhold på etterspørselssida, dvs. hvor villige partier og velgere er til å nominere og stemme på bestemte kandidatkategorier.

Men også faktorer på tilbudssida spiller en viktig rolle, dvs. hvor interesserte og motiverte potensielle kandidater, i dette tilfellet kvinnelige kandidater, er i å delta. Våre analyser viser at det først og fremst er de politiske partiene, dvs. etterspørselssida, som har ansvaret for rekruttering og motivering av kvinner og menn til de øverste posisjonene. Partiledelsen skal ikke bare skape kronprinser, men også kronprinsesser.

Vi skiller ut tre sentrale faser der de viktigste avgjørelsene om hvem som skal få tildelt lederposisjonene i kommunepolitikken tas: det er nominasjonen, valget og konstitueringen.

Og av disse tre er nominasjonsprosessen den helt avgjørende. Den som får stå på førsteplass på partilista er den som får tildelt lederposisjoner i de videre prosessene. Sjelden vil aktører i de to andre fasene, dvs. velgere eller medlemmer av de kommunale valgnemndene, kunne ”vrake” førstekandidaten på partilista.

Første fase - nominasjonskomiteenes innstillinger og nominasjonsmøtenes innspill

Nominasjonsprosessen starter med valg av medlemmer til og oppnevnelsen av nominasjonskomité. Komitélederen har stor innflytelse på gangen i prosessen, på hvordan kjønnslikestillingsspørsmålet blir håndtert og hvordan kjønnsfordelingen blir på toppen av valglista.

Komitélederen velges stort sett blant partimedlemmer som har lang ansiennitet i partiet, som har hatt mange verv og som nyter stor tillit. Tradisjonelt er det flest menn som er i ”posisjon” til å få oppgaven som leder av nominasjonskomiteen. I listeforslaget fra nominasjonskomiteen, og på nominasjonsmøtet, fremmes kvinner sjelden som kandidater til den eller de første plassene på lista. Gjennomgående er det slik at menn foreslår menn, men også kvinner foreslår menn.

På nominasjonsmøtet foreslås bare sjelden kvinnelige kandidater å rykke fram og helt opp til toppen av partilista. Dersom våre observasjoner er representative for det som skjer på nominasjonsmøtene, må altså kvinners plass på toppen sikres i forkant av nominasjonsmøter: nemlig i forslaget fra nominasjonskomiteen.

Hvordan er så forslagene fra nominasjonskomiteene? Forslagene har relativt god kjønnsfordeling på listene når vi ser alle kandidatene under ett, derimot er det slik at blant toppkandidatene favoriseres menn. På landsbasis var hele 72 av 100 førstekandidater menn ved siste valg, dvs. tre firedeler! Denne kjønnsfordelingen forplanter seg videre i prosessene og befester mannsdominansen i topposisjonene i det kommunalpolitiske lederskapet.

Andre fase – valget og velgernes rettingspraksiser

Andre fase er valget, og her er velgerne de sentrale aktørene. Disse kan omprioritere kandidater ved valget, og velgernes rettinger går vanligvis i kvinners disfavør.

Det er gjerne de mest synlige og profilerte kandidatene som får velgernes ekstrastemmer; slike kandidater er ofte menn. Ved de siste valg har den faktiske kvinneandelen, dvs. resultatet fra valget, vært om lag 5 prosentpoeng lavere enn forventet kvinneandel, dvs. andel kvinner som ville kommet inn dersom velgerne ikke fikk rette listene.

Det betyr at dersom partiene ønsker en jevnere kjønnsfordeling i kommunestyrene, slik de hevder at de ønsker, må partiene sikre sine kvinnelige kandidater bedre, med både høy listeplass og partiets stemmetillegg,

Tredje fase – konstitueringen: partiene forhandler om fordeling av verv og personer til vervene

I tredje fase har den kommunale valgnemnda hovedansvaret for konstitueringen etter valget. Nemnda settes sammen av kandidater som står på toppen av partilistene, og med den sterke mannsdominansen på toppen av listene, betyr det at vi også i valgnemnda får stor overvekt av menn.

Valgnemnda fordeler posisjoner til partiene, og så fordeler partiene personer i de tildelte posisjoner. Kjønnsfordeling er et tema når det handler om sammensettingen av politiske utvalg og formannskap, fordi kommuneloven har retningslinjer om kjønnssammensetning av lokalpolitiske utvalg.

Valgnemnda vurderer imidlertid ikke kjønnsfordeling i lederposisjonene sett under ett. Så selv om utvalgene har en god kjønnsfordeling blant sine medlemmer, kan samtlige utvalgsledere være menn. Etter siste valg var nesten 70 prosent av lederne for politiske utvalg menn. De politiske partiene må ta et felles ansvar dersom kjønnsfordeling i lederposisjonene skal bli et viktig hensyn, dvs. de må tenke nytt om utvalgspraksiser til lederposisjonene.

Nominasjonen til valget i 2011, selve valget og konstitueringen etterpå, vil vise hvorvidt partiene er modne for å endre den skjeve kjønnsfordelingen i de lokalpolitiske lederposisjonene. Dersom partiene tar sikte på jevn fordeling av kvinner og menn i maktposisjoner anbefaler vi følgende framgangsmåte:

Kjønnsmaktbalanse - dvs. kjønnsbalanse i maktposisjoner i lokalpolitikken - oppnås dersom:

1. Flere kvinner er medlem i nominasjonskomiteene og flere kvinner er ledere for nominasjonskomiteer.
    
2. Flere kvinner får topplassen på partilistene, og får partiets stemmetillegg for å sikre seg mot velgernes potensielle favorisering av mannlige kandidater.
    
3. Flere kvinner får medieomtale, positive og saklig sådanne, så vel under kommunestyreperioden som i valgkampen.
    
4. Flere kvinner får være medlem i kommunale valgnemnder
    
5. Kvinner og menn i kommunale valgnemnder har fokus også på kjønnsfordelingen i lederposisjoner – dvs. på kjønnsmaktbalansen, ikke bare på kjønnsfordelingen blant medlemmer i politiske utvalg

Hvorfor er det så ”selvsagt” med kvinner i ledende posisjoner – og særlig i lokalpolitikken?

• Rettferdighetsargumentet
  Fordi et kjønnsrettferdig lokaldemokrati gir et mer demokratisk politisk system.
• Interesse- eller konfliktargumentet
  Fordi kvinner i blant har motstridende interesser i forhold til menn, og til andre kvinner, og må få anledning til å ytre og forsvare sine interesser selv.
• Ressursargumentet
  Fordi kvinner er like flinke som menn, men kan ha andre perspektiv og andre erfaringer, og de kan dermed bidra til å foreslå andre prioriteringer og andre saker på dagsorden.
• Omsorgsargumentet
  Fordi menn i større grad må få anledning til å gi omsorg og bruke tid på sine barn, foreldre, familie og partner, ikke bare på politikk.