Vi ser dem fortsatt for oss: En gruppe hvitkledde dansker som høytidelig retter pekefingeren i været og besverger sin troskap til vitenskapen. Handlingene deres for øvrig utgjør imidlertid fornøyelige utslag av praksiser fjernt fra ethvert vitenskapelig ideal.

Det er uunngåelig å tenke på Lars von Triers burleske TV-serie Riget når man forholder seg til den gruppen representanter for danske forskere som utarbeidet “dommen” mot Bjørn Lomborg.

Den norske debatten om Lomborg-dommen gjør det nødvendig å spørre hva som er å foretrekke: At forskningsresultater danner premisser for politiske konklusjoner eller at forskningsresultatene dirigeres av politiske hensyn?

For forskere trodde vi knapt det var mulig å være i tvil, inntil vi leste stipendiat Reidar Müllers kronikk. Vi mener at en viktig målsetting for forskning er å peke på forhold som politikere bør gripe fatt i. For at dette skal fungere er det imidlertid nødvendig å ha mulighet for fri og kritisk forskning.

I motsatt tilfelle er det byråkrater som former snevre premisser for “forskning” der de etterspør argumenter og utredninger til å underbygge egne oppfatninger og vedtatt politikk. Vi har i tidligere kronikker gitt uttrykk for bekymring over at situasjonen innen miljøforskningen i dag er regulert og kontrollert på en svært uheldig måte.

Müller retter søkelyset mot den politiske bruken av Lomborgs konklusjoner. Hans imperative postulat synes å være at forskere ikke bør komme med konklusjoner som kan utnyttes av Fremskrittspartiet. I så fall fortjener de å dømmes av et uredelighetsutvalg.

Lomborg ble som kjent dømt av slike utvalg i Danmark, og i Norge risikerer vi nå å få en tilsvarende forskningsdomstol som kan slå ned på “uredelige” forskere, dvs. forskere som trekker selvstendige konklusjoner som bryter med en utbredt forståelse av et tema. Her er vi vitne til en innføring av orwellsk nyspråk: Det som folk i romanen 1984 kunne forstå som krig skulle kalles “fred”, og slaveri skulle benevnes som “frihet”. I vitenskapelige sammenhenger ser det ut til at det man tidligere har betraktet som redelighet heretter skal forstås som “uredelighet”. Og omvendt.

Vi er klar over at forskningsmessig integritet ikke alltid er en verdi som settes høyt i vårt samfunn. Forskning og utredning er heller i ferd med å bli varer der bestemte posisjoner og konklusjoner er viktigere for etterspørrerne enn kvaliteten. Lomborgsaken gir en indikasjon på hvor lavt noen er villige til å la seg synke for å diskreditere “ulydige” forskere med vrøvl på et intellektuelt nivå fullt på høyde med Erasmus Montanus.

Selv møter vi av og til studenter som ut fra politiske overbevisninger har sine empiriske resultater ferdigspikret før datainnsamling. Hva gjør man i slike tilfeller? De fleste forskere har forhåpentligvis fortsatt tilegnet seg normer som innebærer at de vil forsøke så langt det er mulig å oppfordre studentene til en åpen og kritisk innstilling til ulike fortolkninger av det de måtte treffe på i sine empiriske studier.

Bør vi heretter innse hvor gammeldags disse normene er og heller råde studentene til å sjekke nøye at konklusjonene deres ikke bryter med vedtatte sannheter? Bør særlig de beste studentene gis grundige innføringer i hvilke krefter som forvalter alle forskningsmidler og makten til å definere “redelige” problemstillinger så vel som konklusjoner?

Etter vår mening er vi i dag inne i en foruroligende utvikling av de strukturelle rammene rundt forskningen, noe vi spesielt erfarer når det gjelder forskning om natur og miljø. Lomborg-dommen må betraktes som et ekstremt utslag av slike tendenser.

Müller skriver at vi “hopper elegant over” en vurdering av det faglige innholdet i Lomborgs bok. Vi har tidligere konsentrert oss om å peke på alvorlige logiske brister i selve dommen. I det følgende vil vi så langt plassen tillater gå inn på påstanden om Lomborgs uredelighet i omhandlingen av to temaer som vi kjenner fra vår egen forskning - biologisk mangfold og jordens påståtte overbefolkning:

I kapittelet om biomangfold stiller Lomborg spørsmålstegn ved kunnskapsgrunnlaget bak vår tids sterke fokus på tiltak mot tap av slikt mangfold. I 1979 fastsatte den kjente naturverneren og biologen Norman Myers en gjennomsnittlig utrydningsrate på 40 000 arter i året de siste 25 årene av 1900-tallet. Lomborg setter spørsmålstegn ved grunnlaget for dette og lignende betydningsfulle “fakta”, og han viser at tallene så og si er tatt ut av løse lufta.

En nær fagkollega og meningsfelle av Myers, Thomas Lovejoy, var i perioden 1973-1987 leder for Verdens Villmarksfond (WWF) i USA. Lomborg problematiserer Lovejoys estimater i den innflytelsesrike miljørapporten Global 2000 fra 1980. Scientific American inviterte i fjor fire tilsynelatende uavhengige og framtredende vitenskapsmenn til å kommentere Lomborgs bok. Den som ble bedt om å ta for seg Lomborgs kapittel om biomangfold var ingen ringere enn Thomas Lovejoy. Dette er med andre ord ingen nøytral fagautoritet, men en mann som har mye prestisje å forsvare i forhold til sine virksomheter både som vitenskapsmann og som leder for en verneorganisasjon. Når man kjenner Lovejoys bakgrunn er det ikke til å undres over at han anlegger en meget aggressiv tone overfor Lomborg.

Lovejoy klarer å bidra til å sverte Lomborgs renommé som forsker. Likevel klarer han på ingen måte å tilbakevise Lomborgs poeng. Når de danske Udvalgene Vedrørende Videnskabelig Uredelighed (UVVU) i år kom med sin “domsavsigelse”, refererte de ukritisk bidraget fra Thomas Lovejoy.

Vi har ikke funnet et eneste element i Lomborgs omhandling av biomangfold som fortjener karakteristikken uredelig - for å nå en slik konklusjon er det nødvendig å ta i bruk orwellsk nyspråk. Derimot er UVVUs bruk av Lovejoys bidrag under enhver kritikk.

Forståelsen av at man har store artstap utgjør et grunnleggende premiss for ledende diskurser på temaområdet om biomangfold. Behandlingen av Lomborg viser hvilke krefter som kan settes i sving dersom noen våger å problematisere dette premisset. Hvis man derimot skulle holde seg til mer tradisjonelle normer for god vitenskapelighet, er det ingen ting som tilsier at man bør unngå å sette søkelys på slike forhold. Snarere tvert i mot. Det er dessuten ikke gitt at slike problematiseringer må ende opp i kategoriske avvisninger av at tap av biomangfold kan ha negative konsekvenser og av at man bør foreta seg noe for å hindre dette.

I egen forskning har vi konsentrert oss om andre sider av biomangfolddiskursene. Likevel kjenner vi godt fenomenet med resirkuleringer av myter og feiloppfatninger på temaområdet, og at det sjeldent er populært blant diskursprodusentene når forskere påpeker grunnleggende brister ved deres “sannheter”.

Det andre temaet vi vil behandle her er Lomborgs påståtte uredelighet angående befolkningsvekst. UVVUs behandling av dette temaet baserer seg på kommentaren i Scientific American av demografen Jon Bongaarts fra det New York-baserte Population Council - en organisasjon som ble opprettet av Rockefeller i 1952 og som lever av å peke på befolkningsvariabelen som årsak til verdens sult, fattigdom og miljøproblemer.

Denne delen av “dommen” er da også svært endimensjonal og reflekterer ikke verken debatten som pågår eller nyere forskning omkring det dynamiske forholdet mellom befolkningsvekst, teknologisk og institusjonell endring og miljøkonsekvenser. UVVU angriper Lomborg via Bongaarts for å neglisjere befolkningsvekst som problem. UVVUs innlegg må her betraktes som et partsinnlegg i en heftig debatt som har pågått innen fagmiljøer i hvert fall de siste 30 år.

Det Lomborg gjør i boken er å kritisere stadig gjentatte påstander om at dagens høye befolkningsvekst i Sør har ført til sult og fattigdom på den ene siden og miljødegradering på den annen side. For eksempel hevder Lester Brown, Worldwatch og andre malthusianere stadig at det faktum at kornproduksjonen per hode globalt sett har falt siden 1984, er et klart tegn på at jorden har nådd sin bæreevne. Mens kornproduksjonen per hode var 342 kg i 1984 var den 308 kg i 2000. Denne nedgangen har imidlertid lite med overbefolkning å gjøre. Den er et resultat av jordbrukspolitikken i Nord og ikke av befolkningsvekst i Sør.

Årsaken til nedgangen er hovedsakelig endringer som har funnet sted i kornarealene i Nord. Dette er jo de områdene i verden med lavest befolkningsvekst. I de største kornprodusentlandene har det skjedd et fall i totale kornarealer. Rundt 1980 var for eksempel verdens kornlager i overkant av 20 prosent av det totale årlige forbruket av korn.

Utover på 1980-tallet økte så konkurransen på det internasjonale kornmarkedet mellom EU, USA og Canada, som alle subsidierte sine kornprodusenter, og produksjonen økte. I 1986 nådde kornlageret 27 prosent av verdens årlige forbruk. Denne “overproduksjonen” førte til et fall i kornprisene på 40 prosent fra 1981 til 1987. Reaksjonen i de ulike produsentlandene var den samme. De reduserte subsidiene til kornbøndene og gjennomførte for øvrig en jordbrukspolitikk som førte til reduksjon av kornarealene. I de deler av verden hvor befolkningsveksten er høyest, har imidlertid kornproduksjonen per hode stort sett økt. På dette feltet må vi også konkludere at UVVUs anklager om Lomborgs uredelighet er alt annet enn redelige.

Når det gjelder påstanden om befolkningsvekst som en av de viktigste årsakene til forringelse av miljøet i Sør, vil vi faktisk hevde at Lomborg på enkelte områder ikke går langt nok i sin kritikk av gamle “sannheter” som lever videre til tross for resultater fra nyere forskning. Han gjentar for eksempel påstanden om at “…træ til brændsel (er) en væsentlig kilde til afskovning i u-landene” (side 102). Men dette er en tvilsom påstand som ikke støttes av forskning de siste 10-15 år.

Lomborg hevder deretter at denne “avskovning” fører til ørkenspredning, spesielt rundt urbane områder. Siden slutten av 1980-tallet har imidlertid forskning i Afrikas tørre områder snudd opp ned på ideen om ørkenspredning (se egen artikkel).

Lomborg hadde altså ikke fått med seg forskningen på dette området da han skrev sin bok, selv om den faktisk styrker hans argument.

I egen forskning har vi begge kommet med resultater som helt sikkert kunne utnyttes av Fremskrittspartiet. I henhold til Müllers resonnement og anvendelsen av orwellsk nyspråk er vi derfor like “uredelige” som Lomborg. Samtidig er det ingen grunn til at andre politiske partier langs hele det politiske spekteret ikke skal kunne bruke de samme forskningsresultatene til å utforme en mer hensiktsmessig politikk med forankring i solidaritet og fornuftig naturbruk.

Utviklingen vi nå er inne i synes å innebære at forskersamfunnet selv ikke bare skal luke ut forskning som problematiserer grunnlaget for etablerte diskurser, men også definere slik forskning som “uredelig”. Denne utviklingen undergraver fullstendig den form for kunnskapsproduksjon som samfunnet og dets beslutningstakere mest av alt kunne trenge.