Mot historiens klimaks?

Kronikk:Er vi på vei mot historiens klimaks? Religionshistoriker Geir Levi Nilsen har lest de siste ukenes hete klimadebatt, og lurer på om enden er nær - eller om den føyer seg pent inn i rekken av tidligere hendelser, som 1980-tallet aids-panikk.
16.3 2007 05:00

Ordet klima er tidens magiske uttrykk, det åpner døren til apokalyptiske visjoner. Skal vi tro enkelte debattanter, så er verdens ende snart nær: Polene smelte, verdenshavene stige, flomkatastrofer vil øke, jorden vil bli overopphetet, avlingene svidd vekk og «klimaflyktningene» vil overstrømme verden.

Men det kan se ut som om klimaforskningen har transcendert sitt eget forskningsnivå og gått opp på et nytt plan, det moralsk-etiske og det politiske.

Såpass moralsk har det blitt at mennesker som stiller seg tvilende til klimaforskernes apokalypse-påstander har fått tittelen «klimabølle». På Dagbladets nettsider den 5. mars, ble en rekke norske og internasjonale forskere hengt ut som, nettopp, «klimabøller». De sto nemlig nevnt i et Frp-notat om klimaforskning, og skulle være knyttet opp mot oljeselskapet ExxonMobil.

Klimadebatten har også introdusert enkelte andre litt merkelige ord og uttrykk. Hva er for eksempel en «klima-gass»? Assossiasjonene angir forgiftning, biologisk avvik, forurensing.

For noen år siden, da vi skulle begynne med gassutvinning på norsk sokkel, het det «natur-gass». Assosiasjonene går til noe industrielt ufarlig og biologisk normalt.

I VG den 12 mars kan vi også lese overskriften «En Av To Har Klima-Angst». En spørreundersøkelse utført for VG, viser at halvparten at de spurte var “temmelig eller svært bekymret over menneskeskapt global oppvarming.»

De som er mest skremt av alle er Venstre-velgere, noe som fikk Lars Sponheim til å forklare at hn anså «et høyt kunnskapsnivå hos sine tilhengere som en av årsakene.»

Altså en klar sammenheng mellom angst og intelligens. Ikke regn med at den samme koblingen vil bli brukt på mennesker som er skeptisk til innvandring. Angst for klimaendringer er korrekt angst, angst for innvandring er det ikke.

Det er altså for tiden moralsk korrekt å være på parti med de toneangivende klimaforskere. At denne forskningen befinner seg i et slikt moralsk-politisk scenario bekreftes av Oddbjørn Engvold, professor ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo, som mener at «klimaforskningsfeltet, som får stor samfunnsmessig betydning gjennom å danne grunnlag for viktige politiske beslutninger, blir underlagt andre føringer enn forskning som ikke har slik status».

Verdens undergang

Etter min mening legger de fleste klimaforskere for dagen en skråsikkerhet som man ellers stort sett finner i religiøse sekter eller i marginale revolusjonære politiske partier med dertil tilhørende visjonære tendenser. Per Anker-Nilssen, forsker ved BI, sa tirsdag til forskning.no «Klimaforskningsmiljøet er lite mottagelig for kritiske spørsmål fordi det etter hvert har gått betydelig prestisje i saken…»

Hvis klimaendringer er et undergangstegn, så kan det se ut som klimaforskernes budskap allerede satt seg fast i kulturen.

Det er velkjent fra religionshistorien at apokalyptisk tenking kan slå to veier: enten inn i passivitet (slutten er jo nær og forutbestemt så hvorfor bry seg? Typisk hos strengt monoteiske) eller mobilisering (slutten er nær men vi er utvalgt til å bekjempe de onde kreftene. Typisk for dualistisk religion).

De passive monoteistene tror at endetiden er bestemt av én Gud og at det vil være blasfemisk å bekjempe undergangen. Tvert i mot den kan være en god sovepute.

En slik tendens ble bekreftet i NRK1 på Dagsrevyen 19.02.07, da Jens Gunnar Andersen fra Norsk Veivesen ble intervjuet. Han antydet at klimagasser og klimaendringer kunne være skyld i de tunnelrasene vi har hatt de siste månedene.

Deretter fulgte et innslag med Eva Solvi fra Veidirektoratet, hvor hun påpekte at snø- og israsene som hadde inntruffet mellom Sogndal og Leikanger kunne skyldes klimaendringer.

Enten kan vi opprette et nytt forklaringsparadigme, klimakausalitet, eller så kan klimaendrings-svaret bli et vikarierende unnskyldning for inkompetanse, udugelighet og manglende bevilgninger hos en del offentlige etater.

Men vår tids apokalypsedualister - klimaforskerne - har et annet forhold til det hele: de er korsfarere som skal redde oss.

Trendforskning eller apokalypse?

Hva er en klimaforsker? Hvilke vitenskapelige metoder for etterprøvbarhet og empiri anvender en klimaforsker?

For utenforstående virker klimaforskerne som en esoterisk sekt som er selvimmunisert gjennom en gnostisk innsikt som vi alminnelige dødelige er for uopplyste til å ha innsikt i. Ovenfor nevnte forsker Per Anker-Nilsen sier at: «…de fleste deltagere gjemmer seg bak tittelen klimaforsker, som de har fått ved å delta, til tross for at de har spisifikk naturvitenskapelig bakgrunn som deres motdebattanter.»

Fra utsiden - det perspektivet hvorfra man kan analysere ting litt mer objektivt - virker klimaforskning som en reprise på de tidstypiske trendforskningsfenomenene vi har sett så mange av de siste tiårene.

Trendforskningens fremste kjennetegn er dens kommersialitet, salget av angst. I ettertid virker mye av sin samtids korrekte trendforskning utrolig pinlig.

Her er noen eksempler fra 1980-tallet.

1. Videovold-debatten. I dag kan det virke utrolig, men for 20-25 år siden sto sosionomer, sosialarbeidere, psykologer og andre fram og advarte mot det de mente var videovold.

Videofilmer var farlige greier og den ungdommen som hadde sett filmen “Motorsagmassakren” var enten en psykopat eller godt på vei til å bli det.

Og løsningen var , selvsagt, forbud.

Da NRK i januar 1987 begynte med Natt-Kino, altså en helaftens spillefilm etter Kveldsnytt lørdags kveld, begynte enda et opprop.

Dette var skadelig for samfunnet. Tenk at NRK viste «Rosemary?s Baby»!

Nå, tjue år senere, kan vi antagelig se skadevirkningene av det rundt oss i samfunnet.

2. Ernæringsforskning. Noen husker kanskje kolestrol-panikken fra 1980-tallet?

Leger og ernæringsforskere hylte opp mot kolestrol, dette livsfarlige stoffet som nærmest kunne drepe med øyeblikkelig virkning. Den stakkaren som likte karbonade med egg, ble ikke levnet håp om noe langt livsløp.

3. AIDS-panikken. Da HIV og AIDS begynte å utbre seg på 1980-tallet oppsto panikk. Hos danskebåtpublikummet? Nei, hos AIDS-forskerne.

Et godt eksempel er boken «AIDS - Har Vi Skjønt Alvoret?»(Gyldendal, 1987) av overlege dr. med. Magne K. Fagerhol. Boka er mer en studie i moralsk panikk, enn vitenskap og forskning: «Uten effektive tiltak vil nemlig omkring 1 million nordmenn kunne være smittet i 1995-1996.»

Felles for all trendforskning er, kort sagt, dette:

1. bruk av stortromma: her er fare på ferde! Trendforskere angir hele tiden at de - bare de - har kommet over tidens onde prinsipp som er ødeleggende og destruktivt for samfunnet, menneskeheten, hele jorden.

2. Manipulasjon med tall og statistikker. Les Fagerhols bok og les det «regnestykket» som han gjør i sine profetier for å kunne angi hvor mange HIV-smittede vi ville hatt i 1995-1996. (side 26-31)

3. Rop om bevilgninger. Her trenges mer penger.

Hvordan kan vi vite at dagens klimaforskning ikke lider av disse svakhetene?

Til forskning.no sier professor Richard Lindzen «Når noen blir bedt om å vitne foran Kongressen i Amerika, må man selv dekke alle kostnader….Systemet er ekstremt dårlig designet, siden bare offentlig ansatte og lobbyister kan vitne uten finansielle kostnader. De som vitner på vegne av klima-alarm, er generelt støttet av miljøvern-grupper…».

Som vi vet, de største miljøverngruppene er ikke akkurat fattige.

Vitenskap krever åpent sinn

Men i apokalypsens øyeblikk må vi spørre oss: Har klimaforskerne rett i at verdens ende er nær hvis den negative utviklingen fortsetter eller er de bare et gjeng med partikularister som forstørrer opp et lite problem uten å ta forbehold til andre forklaringer?

Er vi på vei utenforfor stupet eller er det hele bare et ulverop fra tidstypiske opportunister?

Men hvis klimaforskningen er like moralsk, selvimmunisert, angstselgende og uvitenskapelig som generell trendforskning har vært de siste årene, er det sannsynlig at visjonene om den tause våren vil bli erstattet av den tause talerstolen.

Men dette kan bare tiden vise.

Dette er et dilemma, som understreker betydningen av og viktigheten av en åpen vitenskapelig debatt om klimaet - ikke den tendens til demonisering av annerledes tenkende som Dagbladet og andre har gjort seg til talspersoner for de siste ukene.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Emneord