Til 11-årsdagen sist helg fikk min sønn Jamie Uys’ film “Gudene må være gale” i gave av mor.

Og filmen om buskmannen Xis møte med moderne, vestlig kultur er selvsagt en festlig harselas over moderne vestlig kultur.

Det hele begynner når en Cola-flaske blir kastet fra et fly og havner hos en gruppe San (buskmenn). Den fremmede gjenstanden blir snart opphav til konflikt i den tidligere så harmoniske leieren, og en indignert Xi bestemmer seg for å returnere flasken til de ikke så veldig hjelpsomme gudene i himmelen.

Når Xi når sivilisasjonen, blir han arrestert og vikles etter hvert inn i en lokal krig. Hele veien fremstår Xi som en rolig, klok og ikke minst fredelig observatør av de svarte og hvite modernisters dumhet og hjerteløse ondskap, aggresjon, og vold.

Underteksten er noe sånt som at krig og vold, det er noe moderne sivilisasjon har frembrakt - egentlig er mennesket fredelig og lever i harmoni med seg selv og naturen.

Både mor og sønn hylte av latter i stuen denne søndag morgen. Far var ikke like fornøyd, og det skyldtes ikke bare at han måtte stå opp så tidlig.

Mord i Kalahari

Kalahariørkenens Kung San blir av antropologer generelt ansett som svært fredelige. Elizabeth Marshall Thomas’ bok om dem heter “The Harmless People” (1989). Men mordraten deres var i perioden 1920 til 1955 fire ganger høyere enn den i USA, og på 1950- og 1960-tallet mellom 20 og 80 ganger høyere enn mordraten i flere store, vestlige industriland, skriver arkeologen Lawrence Keeley i boka “War before civilization” fra 1996.

Begrunnelsen for likevel å kalle San “det ufarlige folket”, kan kanskje være at arkeologer har vist at førhistoriske beboere av Illinois hadde en mordrate 1400 ganger høyere enn vår tids Storbritannia, eller 40 ganger høyere enn USA på 1980-tallet! I dét selskapet fremstår Xi som, ja både rolig, klok og fredelig.

Den edle ville

Vår siviliserte, vestlige kultur har i hundrevis av år hatt to ulike syn på mennesket i eller nær naturtilstanden. Vi har enten demonisert dem, eller idolisert dem. Begrepet “Den edle ville” er velkjent.

I siste halvdel av det tjuende århundre var det den siste varianten som var toneangivende blant arkeologer, historikere og antropologer. Mennesket er naturlig fredelig, ble det hevdet, og i den grad man fant tegn til krig eller konflikt i arkeologiske utgravninger, ble de bortforklart, skriver Keeley. Fant man tilsvarende i nåtidige, antropologiske studier, ble volden forklart som et resultat av kontakten med vestlig kultur.

Selvsagt måtte pendelen svinge, og Keeleys bok fra 1996 var en del av denne prosessen.

Krig i europeisk steinalder

Her tar han utgangspunkt i observasjoner han selv gjorde under utgravninger av flere tusen år gamle bosetninger i Belgia. Hvorfor var disse antatt fredelige landsbyene omgitt av palisader - eller “innhegninger” som arkeologene yndet å kalle dem? Hvorfor hadde så mange av menneskene de fant lidd en voldelig død? Hvorfor lå det mange pilespisser der? Og hvorfor var det flest rundt inngangene til landsbyen? Osv.

Keeley fikk ikke forskningsmidler til å fortsette sine studier av det han kaller et arkeologisk anatema, men gjennomførte til sist en bok der han kunne legge frem en imponerende mengde dokumentasjon på utbredelsen av vold, aggresjon og krigføring i primitive kulturer - de være seg førhistoriske eller nåtidige.

En studie av indianerstammer fra det vestlige Nord-Amerika viste for eksempel at bare 13 prosent av de 157 gruppene som ble undersøkt “sjelden eller aldri” deltok i krigshandlinger. “Sjelden eller aldri” betydde i denne sammenheng “mindre enn en gang i året”.

Bare sju grupper deltok “aldri” i krigshandlinger. Men om de ikke kriget eller raidet, så hadde disse gruppene, som San, usannsynlig høye drapstall.

Hva er krig?

Og det er her Keeley spør: Når man er veldig få mennesker, hvordan skiller man da krig fra slagsmål, eller fra hevntokter, tyveriraid osv?

Faktum er, uansett, at det finnes påstått fredelige samfunn der samtlige voksne menn har vært involvert i drapshandlinger, og samfunn der alle barn som fødes med meget stor sannsynlighet vil oppleve krig - eller “krig” - med nabostammer.

Riktignok dør det flere i moderne krig, fortsetter Keeley, så krig målt som akkumulert lidelse kan vel på ett eller annet vis anses som et større problem enn primitiv krigføring.

På den annen side, dersom all krig hadde blitt utkjempet slik våre fjerne forfedre gjorde det - hvordan hadde det sett ut da? Noen har hevdet at 100 millioner mennesker ble drept i krig i løpet av det tjuende århundre, skriver Keeley - dette er tjue ganger færre enn det som ville ha gått med, dersom vi fremdeles hadde levd i familiegrupper, stammer og høvdingdømmer.

Sjansen for å oppleve kamp

Sjansen for at et gitt individ, for eksempel i Norge eller Vietnam skal føle krigen på kroppen er svært liten, skriver Keeley, sammenliknet med for eksempel en representant for Ny Guineas Gebusi: For å komme opp i mord/drapsraten til Gebusi, måtte USA ha drept alle sørvietnamesere, samt en god del til i løpet av de årene de kriget i landet.

For selv om primitiv krigføring kan virke ufarlig og i en viss grad ritualisert for en utenforstående observatør - krigen blir ofte avblåst etter at et par krigere har måttet bite i gresset - må vi ta med i regnskapet at krigshandlingene vanligvis blusser opp igjen etter noen måneder (når potetene er satt og kornet vel i hus), og slik kan det fortsette i tiår etter tiår.

I en befolking på 200, er to, fire eller åtte døde menn årlig en betydelig belastning. Mens for eksempel det ikke så veldig fredelige Japan i perioden 1900 til 1990 opplevde en dødelighet som resultat av krig på 0,03 prosent av befolkningen, er et gjennomsnittlig stammesamfunns tilsvarende tap på 0,5 prosent årlig - hvilket omregnet til siviliserte samfunn ville bety at kriger i det tjuende århundre skulle kostet oss ikke 100 millioner, men 2 milliarder liv!

Og så skal vi heller ikke glemme massakrene.

Førhistoriske massakre

Primitive og uorganiserte samfunn har ingen infrastruktur som rettferdiggjør å ta fanger. I mer alvorlige konflikter, altså kriger mellom landsbyer og stammer som ikke på noe vis er forbundet med hverandre, er det/var det rutine å drepe alle menn, og det var heller ikke uvanlig å drepe alle kvinner og barn også.

Keeleys bok er fylt av sjokkerende detaljer, og vi skal ikke gå innpå disse her, utover å nevne funnet av en 12000 til 14000 år gammel gravplass i Egyptisk Nubia, der alle barna hadde skuddår fra pil i bakhodet eller nakken.

Funnet av 38 jeger/samlere, menn, kvinner og barn, i Ofnet-hulen i Tyskland er like grufullt. Alle hadde hodeskader og skallene lå ordnet som egg i kartong - vi snakker åpenbart om en trofésamling.

Oppgjør på AAAS

På AAAs’ årlige møte i St. Louis for et par ukers tid siden droppet jeg en tidlig morgen innom et seminar med tittelen “Man the Hunted: The origin and nature of human sociality”. Det viste seg å være en samling for forskere som hadde til hensikt å ta et oppgjør med forestillingen om “Man the Warrior”.

- Dogmene vil ha det til at mennesket alltid har vært voldelig og krigersk, sa antropologen Robert Sussman i sin innledning.

Sussman er en av forfatterne av boka som ga navn til seminaret, ” Man The Hunted: Primates, Predators, and Human Evolution”.

- Antagelig har våre forfedre fått dette dårlige ryktet fordi vi har ment at de utviklet seg som jegere, fortsatte han.

- Men sannheten er, hevder Sussman, - at jegerne jaktet på oss og ikke omvendt. Det tidlige mennesket var mer byttedyr enn rovdyr.

Og det var dette livet som jaget vilt som ga opphavet til våre sosiale instinkter, det var de andre jegerne som tvang oss sammen, som gjorde oss til flokkdyr. Det tidlige mennesket hadde ingen åpenbare fysiske attributter å forsvare seg med, og måtte altså forsvare seg i flokk.

Vi kan i forbifarten merke oss bruken av det stigmatiserende stempel “dogme” i forhold til et synspunkt som inntil for ti år siden ble uglesett i miljøet, men vi må likevel innrømme at Sussman fremmer en fullt plausibel hypotese om opphavet til menneskelig sosial adferd.

Men dette betyr uansett ikke at mennesket ikke samtidig “alltid” kan ha vært krigersk, voldelig og aggressivt. Til og med rådyr og kaniner slåss innbyrdes om sex og mat?

Like fullt virket det som om det var nettopp dette Sussman og hans kompiser ville argumentere mot.

Det menneskelige fredspotensial

En av kompisene var antropologen Douglas Fry, som nylig utga boka “The Human Potential for peace - An anthropological challenge to assumptions about war and violence”.

Her reeksaminerer Fry det han kaller “den tradisjonelle vestlige oppfatning av krig og vold”.

- Er mennesket virkelig så voldelig som enkelte vestlige mener?, spurte Fry.

Han var imidlertid ikke så dristig at han gikk løs på arkeologiske funn som sådanne. Fry la seg således på linje med de arkeologer og antropologer som mener “krig” er noe som oppsto da mennesket krysset grensen fra jeger/samler til å bli bonde.

Når de snakker om det naturlig fredelige menneske, snakker de dermed om vår aller fjerneste fortid (for eksempel om de som i sin tid kanskje utryddet neandertalerne i Europa) eller vår egen tids jeger- og samlersamfunn, for eksempel Kung San i Kalahari.

Frys innlegg gikk dermed ut på å vise at jegersamfunn egentlig er langt mer fredelige enn det for eksempel den kjente antropologen Napoleon Chagnon har beskrevet i sine studier av Sør-Amerikas Yanomamo, eller i Carol R. Embers klassiske studie “Myths about hunter-gatherers” fra 1978.

Samtidig måtte han overse de tidligere nevnte massakrene i Nubia og Ofnet - og i Talheim, i Roaix og mange, mange andre steder rundt om på kloden, både i fortid og nåtid.

Hva er krig? - del 2

Et av Frys hovedargumenter var heller ikke blant de beste jeg har hørt:

- “Krig” er definert så vidt, at det ikke bare inkluderer krig, men også feider og til og med gjengjeldelsestokt som ender i drap, sa Fry fra talerstolen.

- Men i følge folks vanlige oppfatning er ikke feider og mord det samme som krig.

Som om, tenkte undertegnede, at vi mennesker bare kan anses som naturlig voldelige dersom vi marsjerer av gårde i samlet flokk, akkompagnert av trommer og hornorkester - aller helst i stilige uniformer?

Fry og hans venner har i så fall viklet seg inn i en sirkelargumentasjon: Bare det moderne vestlige samfunn bedriver krig, fordi “Krig” er krig slik det praktiseres i vesten i moderne tid.

Spørsmålet er om du vil kalle det fredelig, å leve i en kultur med mordrater fire til 1400 ganger høyere enn i vestlige storbyer?

Les mer:

War before Civilization - The myth of the peaceful savage
Av Lawrence H. Keeley
Oxford University Press, 1996
245 sider

The Human Potential for peace - An anthropological challenge to assumptions about war and violence
Av Douglas P. Fry
Oxford University Press, 2005
384 sider

Man The Hunted: Primates, Predators, and Human Evolution
av Donna Hart og Robert W. Sussman
Westview Press, 2005
312 sider