Umoralsk å tvile?

Kommentar:Forstår klima-skeptikerne hva en vitenskapelig teori er? Forstår klima-alarmistene hvordan vitenskap må praktiseres? Og hva i all verden har moral med alt dette å gjøre? Forskning.nos redaktør, Erik Tunstad har grublet i sommerkulden.
30.7 2007 05:00

Det er umoralsk å tvile, sa Gro Harlem Brundtland i Dagbladet i mai i år. Noen måneder tidligere markerte samme avis et mulig bunnpunkt i norsk klimajournalistikk. Men artikkelen Får råd fra klimabøller er likevel symptomatisk for måten klimaproblematikken nå håndteres, både i media og i politikken: De som har et avvikene standpunkt skal svertes, mistenkeliggjøres og henges ut.

De siste årene har forskning.no vært arena for en av svært få reelle debatter rundt klimaspørsmålene. Dette har vakt oppsikt. Selvsagt ikke fordi det skrives og snakkes lite om klima i andre medier. Det er ordet debatt som er viktig her.

Forskning.no har nemlig åpnet spaltene for ulike syn. En selvsagt forteelse innen nær sagt et hvert annet samfunnsspørsmål. Men tydeligvis ikke innen klima. Det at vi har latt både såkalte klima-skeptikere og klima-alarmister kommet til orde er så uvanlig at selv internasjonale toppforskere har lagt merke til det.

Ubehagelig debatt

Da vi startet det hele, med artiklene Retten til å være uenig og Klimaskifte i miljødebatten? i 2003 hadde vi en naiv tro på at klimaspørsmål var noe man kunne og burde diskutere.

Det er selvsagt fristende å trekke fram alle de ubehageligheter redaksjonen har vært utsatt for som følge av beslutningen om å tillate debatt - ubehageligheter, for øvrig, utelukkende fra alarmist-siden.

Men, etter å ha fulgt debatten i mer enn fire år, sitter vi her imidlertid mer forundret enn såret.

Naive skeptikere

Klimaskeptikerne (en tåpelig, men anvendelig betegnelse) forundrer meg med sin naivitet.

Det stemmer selvsagt ikke, men man blir til tider fristet til å tro at de ikke forstår hva en vitenskapelig teori er og hvordan vitenskapelig konsensus oppstår.

Klimaskeptikernes strategi går ut på å påvise at klimaalarmistene tar feil. De finner et tall som ikke stemmer, en beregning som ikke holder mål, og slår oss i hodet: «Se her - du tar feil! - temperaturen har ikke økt, havet har ikke steget!»

Som om en regnefeil kan forandre noe som helst.

Det majoriteten av verdens klimaforskere i dag mener å vite om global oppvarming, baserer seg ikke på ett tall, én kurve, én idé, det baserer seg på noe langt mer robust. Klimakonsensus er tuftet på et sammenfall av data fra en lang rekke fagfelt, samt konklusjoner fra en lang, lang rekke internasjonale toppforskere. Tilsammen peker dette på én konklusjon: At verden står overfor en delvis menneskeskapt klimakrise.

Det skader selvsagt ikke at konklusjonen er adoptert og promoveres hardt av betydningsfulle politikere og toneangivende journalister.

Trenger helhetlig strategi

Det finnes likevel en sjanse for at denne konklusjonen er feil, og det finnes mange usedvanlig dyktige forskere som er uenige med majoriteten. Men du klarer ikke å snu dette toget med å påpeke en diskrepanse i satellittmålingene.

Lik det eller ikke. Samfunnet har bestemt seg for at vi står overfor en klimakrise - og at vi kan gjøre noe med den, dersom vi betaler en masse penger. Skal klimaskeptikerne klare å gjøre noe med dette, må de komme opp med en overordnet, helhetlig strategi. De må kunne skape et byggverk som står på egne bein, som et alternativ til dagens konsensus. Så lenge de ikke gjør det, fremstår deres skepsis like hjelpeløs som forsøk på å motbevise evolusjonsteorien med å bestride dateringen av en trilobitt.

Aggressive moralister

Klimaalarmistene (også dette en tåpelig betegnelse) har forundret meg enda mer.

Ta for eksempel Verdens miljøverndag, Tromsø, juni 2007: Et knippe verdenstopper og kjendiser var tilstede, blant dem vår egen Gro Harlem Brundtland. Det var gudstjenester og festforestillinger - Tv-galla og enda flere nye rapporter: Isen smelter - og vannet stiger.

I seg selv var dette en gledelig hendelse, en bekreftelse på at det finnes lys i enden av tunnelen: Verden har endelig begynt å bry seg.

Men det var noe ved Brundtland som fikk meg til å reagere negativt. Det startet lenge før Tromsø: Vi har allerede referert overskriften «Umoralsk å tvile» i Dagbladet den 10. mai. Brundtland var den gang i New York, for å gjøre EU til en enda mer klimabevisst internasjonal aktør, som hun sa det. Fra FNs talerstol skulle hun påvirke det politiske klima - til beste for klodens klima:

«- Det er umoralsk å bestride den vitenskapelige kunnskapen om dette nå.»

Moral og vitenskap?

Ryggradsrefleksen var å spørre: Hva i all verden har moral med vitenskap å gjøre? I betydningen vitenskapelige resultater.

Og: Begår ikke Brundtland her en dødssynd? Skal en politiker fortelle forskerne hva som er rett og galt? Er ikke en vitenskap uten en selvfølgelig rett til å hevde sin tvil, i realiteten død - eller enda verre.

Noen husker kanskje fremdeles at Stalins satsing på Trofim Lysenkos perverterte genetikk - og det påfølgende forbudet mot å mene noe annet enn Lysenko - til syvende og sist førte til at millioner av mennesker døde av sult?

Og husker de ikke det, minnes de kanskje hvordan Hitler dikterte vitenskapelige “sannheter” om raser og undermennesker.

Så, er ikke tvilen en av vitenskapens kronjuveler? Moderne vitenskap - og alt det den har frembrakt av medisin og teknologi - ville rett og slett ikke eksistert, hvis vitenskapsfolk blindt godtok det kollegene fortalte dem. Vitenskap og kunnskap utvikler seg gjennom debatt og uenighet - den ene bygger en teori som den andre river ned - og etter en tid er vi forhåpentligvis kommet nærmere en god forklaring på hva som virkelig foregår der ute i virkelighetens verden.

Plikt til å tvile

Men Brundtland tenkte kanskje ikke på forskerne? Og ser hun bort fra dem, har hun muligens rett.

Vårt overordnede moralske anliggende er å redde kloden fra ødeleggelse, bevare det biologiske mangfold og hindre menneskelig lidelse.

Sett på bakgrunn av all den informasjon som har tilflytt allmennheten - uavhengig av om den er riktig eller gal - så plikter samfunnet å reagere. Alt annet hadde vært umoralsk.

For forskere - og for øvrig også for journalister - er det derimot nærmest en plikt å tvile. Det finnes nemlig, som sagt over, en sjanse for at flertallet tar feil. Og hvis det er tilfelle, hvem skal oppdage det?

Det er her klima-alarmistene virkelig har forundret meg. For i motsetning til tilfellet Brundtland, snakker vi nå om en faglig debatt mellom forskere.

Likevel har debatten vært aggressiv og ufin. Det ikke vært noen mangel på sverting og personkarakteristikker, antydninger om skjulte motiver og påstander om umoral - og så å si uten unntak har det gått ut over de som hevder sin rett til å være uenige med flertallet.

Så langt, høres dette forsåvidt greit ut: Forskeren er forpliktet til å være skeptiker.

Men dessverre må jeg erkjenne, her jeg sitter småhutrende i shorts på terrassen og insisterer på at det er juli: Det er vanskeligere enn som så…

AIDS-tvil

Peter Duesberg, professor ved University of California i Berkeley, var en pioner innen forskning på retrovirus, og den første forsker som isolerte et kreftgen. Han er medlem av det amerikanske National Academy of Science (NAS) og hans lab har av NIH, National Institutes of Health fått den amerikanske varianten av vår betegnelse «Senter for fremragende forskning».

Duesberg er også AIDS-dissidenten som mener storpaten av AIDS-tilfellene i Europa og Amerika skyldes misbruk av narkotika og medisiner. HIV-viruset har etter hans mening lite å gjøre med epidemien.

Duesberg dukket opp på banen i 1987, på samme tid som da han mottok utmerkelsene over, med en artikkel som trakk både AIDS-forskningen og kreftforskningen i tvil. På den tiden var det kontroversielt å påstå at kreft til tider kan skyldes virus, og Duesberg var en av dem som ikke likte tanken på at virus hadde noe med sykdom å gjøre i det hele tatt.

Artikkelen kom omtrent samtidig med at legemiddelindustrien lanserte AZT, en av de første, litt virksomme medisinene, og samtidig med at myndighetene startet de første store helsekampanjene. Duesberg og hans medspillere (vi finner her kjente navn som Serge Lang, matematikeren og Kary Mullis, Nobelprisvinneren i kjemi for 1993) ble, ikke uventet, beskyldt for å ødelegge.

Men de ga seg ikke. De grunnla etterhvert The Group for the Scientific Reappraisal of the of the HIV-AIDS Hypothesis. Gruppen teller i dag noen hundre navn, og publiserer tidsskriftet “Rethinking AIDS”.

Umoralsk tvil?

Spørsmålet som er relevant i denne sammenheng, er om Duesberg og hans medspillere oppfører seg umoralsk.

Verden står overfor en stor fare, mange mennesker vil dø. Når brorparten av verdens forskere er enige om at trusselen, AIDS-epidemien, skyldes spredning av et virus ved navn HIV, er det da umoralsk å være uenig?

Duesberg har de faglige referanser i orden, og står for sine tilhengere fram som et faglig fyrtårn og en moralsk støtte. Og vi får tro han kan sitt fag.

Likevel må det være grunn til å tro at han i tilfellet AIDS lar seg styre mer av fikse ideer enn av vitenskapelige vurderinger. Han er rett og slett skeiv i kildebruken - et argument som de siste årene også er blitt rettet mot de såkalte klimaskeptikerne: Han baserer sin skepsis på selektiv lesning av all relevant forskning - finnes det grunnlag for tvil, finnes det et snev av en sjanse for å tolke et resultat bort fra sammenhengen virus-sykdom, så gjør han det.

Og dermed “glemmer” han i farten at en vitenskapelig “sannhet” sjelden baseres på ett enkelt bevis, eller på ett argument - men snarere er resultatet av en lang rekke resultater - ikke alle like entydige, kanskje, som til sammen gjør konklusjonen “HIV fører til AIDS” uunngåelig.

En praksis ikke ulik noe mange vil beskylde klimaskeptikerne for (selv om jeg personlig mener de har en bedre sak), men bedriver Duesberg dårlig forskning, eller er han et fyrtårn for sunn vitenskapelig skepsis? Og ikke minst: Er han umoralsk?

Galileo-illusjonen

Det er ikke uvanlig at forskere som finner seg faglig isolert, nærmest går i baklås.

Vitenskapshistorien kan fortelle noen få, heroiske historier om forskeren som den ensomme rytter til hest. Galileo Galilei er kanskje den best kjente, Charles Darwin aspirerer til tittelen og Ignaz Semmelweis inngår, takket være Jens Bjørneboe, nærmest i den norske litterære dannelse:

Som Duesberg sto også han nokså alene med sin skepsis mot rådende medisinske sannheter. Historien er velkjent: Semmelweis var lege ved en fødeklinikk i Wien tidlig på 1800-tallet, og registrerte at dødeligheten blant de fødende kvinnene var langt høyere på avdelingene der det jobbet leger og studenter, enn på avdelingene som ble drevet av jordmødre.

På denne tiden hadde man liten kunnskap om mikrobiologi, og bakterier var ukjente.

Men Semmelweis mente å finne en sammenheng mellom dødelighet og hygiene. Jordmødrene vasket hendene, akademikerne regnet seg som så forfinete og rene, at de fant det unødvendig.

Semmelweis’ resultater gikk, som Duesbergs, rett i trynet på datidens sannheter. Som Duesberg ble han uglesett og isolert.

Men i motsetning til Duesberg (får vi tro), hadde han rett. Og med tiden spredte Semmelweis’ ideer seg, legene satte hygiene i førersetet, og millioner av mennesker har reddet livet.

Hvem er den umoralske?

Men for hver Semmelweis eller Galileo, finnes det ti tusen forstokkede tapere. Max Planck forsto dette, da han påpekte at feilaktige teorier ikke forsvinner før tilhengerne dør.

Vi finner dem i alle fag, innen geologi, arkeologi, antropologi, fysikk, biologi - folk som ikke rikker seg, uansett hvor mye bevisene tårner seg opp rundt dem. For enkelte er det nesten umulig å innrømme feil (det er derfor dette, å kunne si “Sorry, jeg tok feil”, regnes som en av de høyeste vitenskapelige dyder).

Bare fremtiden vil vise om det er klimaskeptikerne eller klimaalarmistene som er dagens forstokkede tapere - og det er svaret på dette spørsmålet som vil avgjøre hvem av dem som er umoralske (hvis, altså, dette ordet i det hele tatt kan brukes).

Hvis det er slik majoriteten i dag hevder - at verden rammes av en menneskeskapt katastrofe, og at vi kan hindre den - da er det klimaskeptikerne som opptrer umoralsk.

Hvis det derimot er skeptikerne som har rett, hvis de altså likner mer på Semmelweis enn Duesberg, hvis det viser seg at klimaet nå går igjennom en av sine naturlige og uavvendelige svingninger, og at vi bruker milliarder av dollar vi ellers kunne ha brukt på å redde liv, bevare biomangfold og hindre forurensning - ja, hva sier Gro Harlem Brundtland da?

Jeg tror politikere, forskere og journalister bør være forsiktige med å dele ut merkelapper.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse