I 1902 offentliggjorde det berømte engelske medisinske tidsskriftet Lancet en artikkel om barn med nedsatt viljestyrke og konsentrasjonsevne. Det var den første medisinske drøftelser av det som i dag omtales som hyperaktivitet hos barn.

Tilstanden ble omtalt under forskjellige navn, som minimale cerebrale forstyrrelser og hyperkinesi, inntil den amerikanske psykiatriforening (American Psychiatric Association - APA) i 1987 besluttet å bruke betegnelsen ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder). Det er blitt den profesjonelle betegnelsen også i Norge, men i dagligtalen er hyperaktiv fortsatt vanlig.

Foreldre har gjennom tidene hatt store problemer med sine ADHD-barn. Før medisinerne for alvor kom på sporet av lidelsen, var det først og fremst tale om vanskelige barn. Mange foreldre visste ikke sine arme råd. Å banke såkalt forstand inn i hodet på disse barna, var forgjeves, men det var antagelig den vanligste “behandlingen”.

Både foreldre og barn led ofte betydelig overlast. Alle foreldre med syke eller uvanlige barn blir grepet av dårlig samvittighet. Mange ADHD-barn har vært dypt ulykkelige. Enkelte har forsøkt å skade seg selv, og barn helt ned i elleveårsalderen har ønsket å ta livet av seg.

Etter gjennombruddet i hjerneforskningen i forrige århundre har man endelig kommet på sporet etter årsaken til denne forstyrrelsen.

De gode nyhetene er også at det i dag finnes virksomme medikamenter mot ADHD. Det sentralstimulerende middelet methylphenidat har vist seg å være meget effektivt. Det selges på apotekene under betegnelsen ritalin.

De dårlige nyhetene er at preparatet har bivirkninger: nedsatt appetitt, mavesmerter, brekninger og innsovningsvansker er blant de vanligste. Disse plagene er imidlertid som regel forbigående.

Enkelt sagt har lidelsen sammenheng med dårlig forbindelse mellom visse nerveceller i hjernebarken. Nerveimpulser formidles ved kjemiske signalstoffer, og ritalin øker virkningen av signalstoffet dopamin. Ritalin er beslektet med kokain, som har den samme sentralstimulerende virkning. Men ritalin gir ikke noe “kick” og skaper ikke avhengighet på samme måte som kokain.

Det finnes mange oppmuntrende beretninger om ritalinens helbredende virkning. Likevel er preparatet meget kontroversielt. En av grunnene til dette er at det siden 1991 har funnet sted en dramatisk stigning i bruken. I USA regner man med at nærmere fem millioner barn går på ritalin. En tilsvarende stigning har funnet sted i Tyskland. I 1991 lå bruken på 0.4 millioner dagsdoser, i 2000 lå den på 13,5 millioner dagsdoser (Ifølge Der Spiegel nr 29/15.07.02).

At det har funnet sted en økning i bruken av medisinen er ikke i seg selv et tegn på at noe er galt. Tvert om kan man vel hevde at dersom det er en virksom medisin, bør flest mulig syke få behandling. Ingen ville hindre sukkersyke i å få insulin.

Fullt så enkelt er det ikke med ritalin. En ting er at man ennå ikke kjenner de langsiktige virkningene, en annen at leger kan være for slepphendte med preparatet. Det kreves en omhyggelig diagnose før ritalin ordineres. En riktig diagnose krever en spesiell ekspertise som ikke alle leger behersker. Men dette er et forbigående problem. Ved Harvard Medical School er det nå utviklet en datatest som kan fastslå om barnet virkelig trenger ritalin, den lavest effektive dose, og den kan gi beskjed om når medisineringen kan stoppes.

Kritikken mot ritalin kommer først og fremst fra psykoterapeuter, og striden minner om den vi har hatt her hjemme om de nye antidepressive medisinene som ganske feilaktig omtales som lykkepiller. Enkelte hevder med stor autoritet at det er gal medisinering, og betegnelsen kjemisk lobotomi er blitt brukt. Slike oppfatninger må skyldes manglende innsikt og erfaring. Det er like fåfengt å snakke til rette en alvorlig depresjon som å banke opp et hyperaktivt barn. Av og til hører man som et slagord: Ingen kjemi uten terapi. Det er lett å erklære seg enig, men hva gjør foreldre når alle kompetente terapeuter har månedlange ventelister?

I visse tilfeller kan man mistenke at motstanden mot psykofarmaka er mer ideologisk enn rasjonelt begrunnet. Ritalin sidestilles av enkelte med narkotika, og man kan av og til havne i en ren avholdsdebatt med mennesker som setter sentralstimulerende medisiner på linje med alkohol. De mest ekstreme er scientologene, men de har, som vi vet, sine spesielle svin på skogen.

Den svenske legen og farmakologen Arvid Carlssom, professor ved Universitetet i Gøteborg, som ble tildelt Nobelprisen i medisin i 2000 for sine arbeider med signalstoffer i hjernen, hevder at det er på tide at vår kultur innser at piller er en del av moderne livsførsel. Moderne medisin har forlenget livet og bedret livskvaliteten for millioner av mennesker. For enkelte hyperaktive barn kan ritalin være langt viktigere enn tran, og kan bli en nødvendig del av dietten i mange år.