Kommentar: Klimaskifte i mangel på kunnskap?

Å uttale seg om ekstreme klimatemperaturer basert på temperaturserien fra Mann et al. er uvitenskapelig, sier den svenske klimaforskeren Hans Jelbring i denne kommentaren til Prestrud og Jansens kronikk Klimaskifte i forskning.no.

Published

Kristin S. Grønli har skrevet en artikkel som ble imøtegått av Pål Prestrud, direktør ved CICERO, og professor Eystein Jansen, direktør ved Bjerknes centre for climate research.

Mann et al. publiserte en artikkel i tidsskriftet Nature i 1998, og denne har nylig blitt utsatt for knusende kritikk av Steve McIntyre og Ross McKitrik.

Et sentralt spørsmål for Grønli og Prestrud og Jansen, er hvor stor betydning studien fra Mann et al. har hatt, sett både fra offentlighetens og vitenskapens synspunkt. For å følge mitt resonnement er det en fordel å ha lest minst de to første artiklene; Klimaskifte i miljødebatten og Klimaskifte i forskning.no.

Manns temperaturkurve i media og klimakunnskap

Mann et al. tilskriver mennesket hovedrollen i den spektakulære moderne temperaturøkningen i sin graf, og sier i sitt sammendrag: “?with (anthropogenic) greenhouse gases emerging as the dominant forcing during the twentieth century. Northern Hemisphere mean annual temperatures for three of the past eight years are warmer than any other year since (at least) AD 1400”.

Grønli spør seg: “Men tenk om dette ikke er sant?”. Hun har all rett til å stille seg dette spørsmålet, og det finnes dessuten meget gode grunner til å gjøre det.

Grønli har med sikkerhet et korrekt bilde av hvilken betydning “the hockey stick” har hatt på media og befolkninger i forskjellige land. I dette spørsmålet gjør hun sin vurdering som ekspert. Grafens betydning for stemmefiske og forskningsfinansiering har vært enorm.

Professor Erland Källén (meteorolog ved Stockholms universitet) satt med et stort bilde av Manns “hockey stick” i fanget under en nyhetssending i svensk TV for noen år siden. Jeg undret i mitt stille sinn hvilket reklamebyrå som var blitt engasjert.

"Klimaforsker dr. Hans Jelbring."
"Klimaforsker dr. Hans Jelbring."

Prestrud og Jansen forsøker å tone ned hockeykøllegrafens betydning i vitenskapelig sammenheng. De vektlegger isteden at “drivhusgassenes” innvirkning hovedsakelig er basert på tre grunner, ifølge IPCC.

Alle disse grunnene bør utsettes for en kritisk kvalitetskontroll på samme måte som den McIntyre og McKitrick har utført. Min oppfatning er at de ikke holder. En bra start for Prestrud og Jansen kan være å lese min artikkel The Greenhouse Effect as a Function of Atmospheric Mass, publisert i tidsskriftet Energy & Environment i år (vol. 14, nr 2&3, side 351-356).

Reproduserbarhet og metodikk

Et grunnleggende krav innen naturvitenskapen er at et vitenskapelig resultat skal kunne reproduseres av uavhengige forskere. Går det ikke an å reprodusere resultatet, har det ikke et vitenskapelig grunnlag. Dette kravet er så å si absolutt når det gjelder resultat som bygger på måledata og tolkninger av sådanne.

Dermed ligger det et strengt ansvar på forskeren om å bevare og gjøre grunndataene tilgjengelige, og å redegjøre detaljert for de metodene som er benyttet på veien til det foreliggende resultat. Dette gjelder naturligvis særlig statsfinansiert forskning.

Bruken av måledata er en god og vanlig måte å redusere usikkerhet, og øke presisjonen i vitenskapelig baserte uttalelser på. De gigantiske økonomiske satsningene som er gjort på satellittinformasjon motiveres for eksempel ofte av nytten måledata har for vitenskapelig forståelse. Tross i dette kan ikke all usikkerhet elimineres uten at en rekke vitenskapelige metoder og regler benyttes.

Bevisst og ubevisst fusk og slurv kan likevel elimineres med krav om A) reproduserbarhet. En reproduksjon av eget resultat i form av en selvkontroll er å anbefale. Det opprinnelige resultatet bør dessuten utsettes for ekstern vurdering i forhold til B) relevansen av den vitenskapelige problemstillingen, C) hvor representative måledataene er som grunnlag, D) metodene som benyttes ved behandlingen av måledataene, og E) tolkningen av de bearbeidede datamengdene og kurvene.

Resultat og reproduksjon

Før vi tar stilling til hva Grønli og Jansen og Prestrud uttrykker i sine artikler, er det på sin plass å innse hva McIntyre og McKitrick har gjort, og hva de ikke har gjort: De har utført en kvalitetskontroll av et vitenskapelig resultat som Mann et al. har presentert. Denne kvalitetskontrollen har skjedd via en reproduksjon av resultatet fra Mann et al.

"Blå kurve viser resultatene fra Mann et al., rød kurve viser resultatene fra McKitrik og McIntyre."
"Blå kurve viser resultatene fra Mann et al., rød kurve viser resultatene fra McKitrik og McIntyre."


Arbeidet fra McIntyre og McKitrick berører således kun spørsmålet om reproduserbarhet, det vil si spørsmålet om fusk eller slurv som i punkt A) ovenfor. Som det går frem av bildet er ikke kurvene identiske, slik de burde ha vært.

Dermed er spørsmålet nå hvorvidt McIntyre og McKitricks reproduksjon er vitenskapelig uangripelig eller ikke. Reproduksjonen har ikke vært mulig å gjennomføre uten vanskeligheter for McIntyre og McKitrick, et forhold som hovedsakelig belaster de opprinnelige forfatterne. McIntyre og McKitrick har gjort utførlig rede for disse vanskelighetene.

Anta først at resultatet fra McIntyre og McKitrick er korrekt. I så fall har Mann et al. gjort seg skyldige i:
- Å holde tilbake grunndata og mellomdata, noe som har vanskeliggjort reproduksjonsarbeidet.
- Slurv med datahåndtering.
- Slurv ved kontroll av egne resultater.
Dessuten foreligger det en sterk mistanke om bevisst fusk av forskjellig slag.

Anta deretter at resultatene fra McIntyre og McKitrick er heftet med feilaktigheter. Kritikken deres omfatter et stort antall spesifikke punkter. Etter min oppfatning, og med kjennskap til hvordan Steve McIntyre trinnvis har oppdaget flere og flere merkverdigheter i metodikken og datahåndteringen brukt av Mann et al., er det trolig at de fleste kritiske anmerkningene er korrekte.

Dermed gjelder fortsatt de to første punktene ovenfor, og sannsynligvis også det tredje. Reproduksjonsarbeidet fra McIntyre og McKitrick kommer med stor sannsynlighet til å granskes med lupe, og en slik granskning er naturligvis velkommen.

Den vitenskapelige betydningen av en global temperaturkurve

Det er av avgjørende betydning å innse at McIntyre og McKitrick ikke tilfører nye vitenskapelige resultater selv om deres reproduksjon skulle vise seg å være helt korrekt. Dette har ikke Prestrud og Jansen forstått når de påstår at McIntyre og McKitrick “kommer fram til at det var mye varmere på 1400-1500-tallet enn det er nå”.

Varmeperioden i middelalderen er derimot dokumentert av utallige andre vitenskapsfolk. Disse resultatene har Mann et al. forbigått. Hadde de brydd seg om eksisterende vitenskapelig litteratur innen paleoklimatologien, burde de ha begrepet at de kom til kort, og avstått fra publisering. Dette gjelder også de fagfellene som Nature har brukt til vurdering.

Det er trolig at begge temperaturgrafene stort sett er verdiløse sett fra et vitenskapelig synspunkt. Et vitenskapelig resultat må også oppfylle kvalitetskravene i punktene A-E. En fullstendig granskning ligger utenfor rammen for disse kommentarene, men noen synspunkter kan være viktige. Klimasystemets natur er komplekst, og det er neppe trolig at en global temperaturkurve tilfører vesentlig kunnskap.

Hvorfor har så arbeidet fra Mann et al. fått så stor betydning? Kanskje er det slik at denne betydningen vedvarer selv om studien fra Mann et al. er helt feilaktig, og det er kanskje ikke noen dum gjetning at den vedvarer nettopp fordi resultatet er feilaktig. “The hockey stick” har ikke fått sitt navn uten grunn.

La oss anta at det går an å konstruere en korrekt “global temperaturkurve”. Hvilken vitenskapelig betydning har en slik kurve? Knapt noen på kort sikt (kortere tidsrom enn 10-30 år). Grunnen er at en korrelasjon ikke beviser årsak i et komplekst system der en rekke prosesser knapt er kjente, og samvirkningene mellom dem er enda mindre kjente. Påstanden om at en global oppvarming er forårsaket av “drivhusgasser” har således ingen vitenskapelig gyldighet i det hele tatt med hensyn til årsak og virkning.

Dette vet naturligvis vitenskapelig skolerte mennesker som Prestrud og Jansen, og det lyder meget hult når de deklarerer: “Mann og medarbeidere er respekterte forskere, ansatt ved anerkjente forskningsinstitusjoner, og de publiserer i de aller beste internasjonale vitenskapelige tidsskriftene.”

Personlig har jeg ingen av de kvalifikasjonene Prestrud og Jansen etterlyser, og det fortoner seg snarere som en fordel enn en ulempe i vitenskapelige sammenhenger, om hensikten er å lære å kjenne de virkelige prosesser som må eksistere for å produsere klimavariasjoner.

En annen innvending mot å benytte en “global temperaturkurve” er at påvirkning fra klimaforandringer som er vesentlige for liv, skjer på regionalt nivå. For eksempel er det dokumentert at antikorrelerte regionale temperatursvingninger (England-Nord-Afrika) mellom 1068 og 1979 kan oppnå amplituder på opp til 1,5 grader celsius, og en varighet på opp til 50 år.

Bare seleksjonen av dataserier risikerer å jevne ut styrken på temperatursvingninger på en vesentlig eller ukontrollert måte, når man legger sammen for å få globale eller hemisfæriske variasjoner. Sammenslåingen av regionale variasjoner ødelegger de facto nytten av den innsamlede informasjonen.

Et tynt utvalg av temperaturserier gjør ikke saken bedre. Metoden innebærer egentlig at en stor mengde nyttige data reduseres til en liten mengde nyttige data. Det er vanskelig å illustrere en sirkel ved hjelp av en eller flere linjer, kan være en annen måte å uttrykke forholdet på.

Å uttale seg om globale ekstremsituasjoner i klimaet basert på temperaturserien fra Mann et al. er uvitenskapelig av flere grunner. Definisjonsmessig bruker klimatologer å mene variasjoner som strekker seg over minst et titalls år når de snakker om klima. Grunnperioden som variasjonene forholder seg til er normalt 30 år. Stort sett alle årstemperaturdata i klimasammenheng er, om ikke det motsatte er sagt, allerede filtrerte, slik at raske svingninger er eliminert.

Om fjorårets sommer var varm, så innebærer det at vi ikke vet fjorårets sommers klimatologiske middeltemperatur i for eksempel Stockholm før om fire år, når en middelverdi kan beregnes over perioden 1999-2007.

Med andre ord, selv for instrumentelle måleverdier må man regne ut middelverdier, med samme eller tilsvarende metoder som gjelder for at gamle proxydata skal være sammenlignbare. Dette har forstummet helt i det allmenne hysteri i forbindelse med uttalelser av typen “varmeste året siden 1100-tallet” og “varmeste sommer siden 1850”. Ofte er uttalelsen sann og har en reell mening for regioner, men neppe globalt eller over en hemisfære.

Mangel på vitenskapelig kunnskap

Det kommer til å bli interessant å høre Prestrud og Jansens svar på Kristins spørsmål “Men tenk om det ikke er sant?”. Men innen den tid har nok Kristin S. Grønli funnet svaret på egen hånd. Men en sak vet vi er sann: Mobile Polar Highs (MPH), som professor Marcel Leroux har døpt dem til, eksisterer og er kalde. Enorme sjokk av isende luftmasser styrter av og til ned over oss fra polarområdene.

"Kulderas over Norge; Mobile Polar High i aksjon. (Foto: NOAA)"
"Kulderas over Norge; Mobile Polar High i aksjon. (Foto: NOAA)"


Klimatologer (meteorologer) begriper ikke hvordan de oppstår, og kan heller ikke forutsi deres intensitet eller forekomst. Vårt fremtidige klima kommer i vesentlig grad til å være bestemt av disse grandiose storskalafenomenene, hvor stormer bare utgjør biprodukter. Fenomenet utgjør samtidig et meget konkret vitnesbyrd om vår nåværende mangel på vitenskapelig kunnskap innenfor klimatologiens område, tross i omfattende forskningsinnsatser de siste tiårene.