Helt siden den første neandertaler ble hentet ut av en gruvegang i Neanderdalen utenfor Düsseldorf i 1856, har folk strevd med å få grep på hva og hvem han egentlig var. I perioder har han vært en primitiv villmann, andre ganger en fredfull og litt uskyldig naturånd, noen ganger har han vært en del av menneskearten, andre ganger helt sin egen art.

Av en eller annen grunn, ser vi aldri ut til å bli ferdige med denne diskusjonen. Antagelig fordi konklusjonene vi trekker har visse, om ikke politiske, så i hvertfall erkjennelsesmessige konsekvenser.

Et av de viktigste spørsmålene har i så måte vært hvorvidt, og i så fall i hvilken grad neandertalere og mennesker noensinne paret seg. Svaret vil ikke bare si noe om hvor like eller ulike de to mennesketypene var, men også noe om holdbarheten av den for tiden rådende Ut-av-Afrika-teorien i forhold til den noe mindre fasjonable Multippel-opprinnelse-teorien.

Den første impliserer at alle mennesker som lever på Jorda i dag stammer fra et fåtall individer som dro ut fra Afrika for rundt regnet 130 000 år siden, mens den andre mener at det nok skjedde, men at mye av menneskets gener også stammer fra andre deler av verden. Forskjellen på de to er selvsagt dermed hvor like/ulike verdens forskjellige raser (eller “raser”) egentlig er.

Vi har skrevet mye om dette her på forskning.no. Søker du på ordet “neandertaler”, får du et bilde av det som har skjedd de siste årene, for eksempel hvordan man for en tid siden fant et skjellett i Portugal som antydet at det barnet det stammet fra, hadde gener både fra Homo sapiens og Homo neandertalensis.

DNA-analyser fra 2003 konkluderte derimot med det motsatte.

Siste nummer av PLoS bringer nå enda et kapittel i denne føljetongen. Cro-Magnons Conquered Europe, but Left Neanderthals Alone er tittelen. Altså: Cro magnon (våre forfedre) erobret Europa, men rørte ikke neandertalerne (vi får tro de mener seksuell berøring - vi kan nemlig være ganske sikre på at de både drepte og spiste dem). Konklusjonen er trukket på grunnlag av modellanalyser, og sier blant annet at våre forfedre fordrev neandertalerne fra kontinentet over en periode på 12 500 år.

Artikkelen refererer for øvrig til “tårnende genetisk bevis” for at våre forfedre aldri blandet gener med neandertalerne. Jeg spurte nylig (i september i år) opphavsmannen til den første og aller mest tårnende av disse bevisrekkene, professor Svante Pääbo ved instituttet for evolusjonær genetikk ved Max Planck-instituttet i Leibzig, om hvor sikker han var på at mennesker og neandertalere ikke deler gener. Pääbo var mannen som i sin tid vekket betydelig oppsikt med sine genetiske analyser av Homo neandertalensis.

Svaret hans overrasket meg. Han visste ikke hvor sikker han var, sa han, men var temmelig sikker på at vi i hvert fall ikke deler mer enn 25 prosent av våre gener med neandertalerne, og antagelig mye mindre?

Vi merker oss uansett en trend, tror vi: Arbeid som konkluderer med at neandertalere og sapiens ikke er i slekt, er basert på modeller og genanalyser. Arbeider som konkluderer motsatt, er basert på arkeologiske og paleontologiske funn. Motsi meg, hvis jeg tar feil.

Homøopatiforvirring

En del litt pussige homøopatisaker har havnet på bordet mitt den siste uka. En av dem stammet fra en lettere bekymret professor Willem Betz ved universitetet i Brussel, Belgia:

“Kjære kolleger og venner, som dere kanskje har lest, var det for cirka to uker siden, rundt den 15. november, et tredagers møte for homøopater i Brussel.”

Han fortsatte med å fortelle hvordan møtet ble avsluttet med en pressekonferanse, der pressen ble fortalt at det nå finnes definitive bevis for at homøopati virker. Man krevde derfor offentlig anerkjennelse, og mer økonomisk støtte til “videre forskning”.

Kravet og påstandene var underskrevet av 12 “internasjonalt kjente forskere” og for øvrig alle konferansens delegater, fra 20 land.

“Pussig nok”, skriver Betz, “bare sa de at de hadde definitive bevis, de viste dem ikke fram, verken til pressen eller til noen andre.”

Men den ikke publiserte rapporten havnet like fullt i nyhetsbildet, og uansett hva som fra nå av vil skje med denne saken, det folk og politikere vil huske, er en ting: “Det finnes definitive bevis!”

Og, som Betz lakonisk la til: “Den belgiske helseministeren vurderer nå å godkjenne homøopati, kanskje til og med gjøre den til en egen medisinsk spesialitet.”

Men vi nordmenn trenger ikke reise til Belgia. Vi klarer oss godt selv, med politikere, også tidligere helseministere, som er troendes til å tro på det meste.

Slik sett kan vi betrakte møtet i Brussel som bare enda et eksempel på en pågående og internasjonal alternativmedisinsk offensiv. Senest for tre uker siden kunne vi lese her på forskning.no at Helse- og omsorgsdepartementet har sendt et forslag om treårig bachelorgrad i homøopati og akupunktur ut på høring.

Homøopati dreier seg som kjent om å helbrede pasienter med rent vann. Det skal man nå få en akademisk grad for å utføre.

Selvsagt finnes det positive argumenter for å opprette noe slikt. Stikkordet er kvalitetssikring - det gjelder å sikre seg at homøopatene vet såpass mye om medisin, at de gjenkjenner et sykt menneske, og får det sendt videre til ekte medisinere.

Personlig synes jeg det er en litt vel drøy pris å betale, det skinn av akademisk anerkjennelse man samtidig gir utøverne.

Hvorom allting er: Etter et par uker, kom endelig den lovede rapport fra Brussels homøopater.

“Det var en blanding av gamle, allerede tilbakeviste artikler, rein propaganda og spekulasjoner, noen forsøk som ikke kunne etterprøves, pluss noen obskure og ukontrollerbare kilder”, skriver Betz.

Og som Betz og andre kommentatorer skriver: Artikler som omhandler begreper som “homeopathic rays” og “body information theory”, bør man behandle med en viss forsiktighet.

De som vil lese “Evidence profile for the efficacy of homeopathy - A new paradigm for medical sciences: “The Body Information Theory”“, kan trykke her.

Et paradigmeskifte?

Og bare så det er sagt, intet hadde vært bedre enn “videre forskning”. Men som jeg har skrevet tidligere, hvor mange ganger skal man finne ut at homøopati ikke virker, før man finner ut at homøopati ikke virker?

Jeg siterer fra lenken over:

“Hvis det er slik at for eksempel homøopati virker, i betydningen “de homøopatiske medisinene har helbredende virkning på menneskekroppen”, da burde det vel etter 200 år vært mulig å vise dette?

Ukjent for de fleste nordmenn, helseminister og bevilgende myndigheter inkludert får vi tro, har noen faktisk for lengst undersøkt dette - og funnet at homøopati IKKE virker … Hvorfor skal vi så bevilge penger for å finne ut dette enda en gang til? Når er nok nok? Når kan man lene seg tilbake, og si “Ja vel, der tok vi feil?”“

Det faktum at man tydeligvis aldri blir ferdig med å finne ut dette, tyder på at vi her står overfor et spørsmål om livssyn og ideologi, snarere enn et spørsmål om medisin og vitenskap. Og det tyder vel også på at vi står overfor visse akademikeres behov for å ha et arbeidsfelt som det kan bevilges forskningsmidler til - det blir stillinger og institutter av slikt.

I kjølvannet av den ovenfor nevnte Brusselsak, tilfløt det meg en artikkel fra den danske Weekendavisen, datert 29. oktober 2004. Jeg skal prøve å være kort, for her lå det poenger til en liten avhandling:

Artikkelen handler om ViFAB, Videns- og Forskningscenter for Alternativ Behandling i Århus, og journalistens påstand er at det nå er behov for et “regulært paradigmeskift”, at vi står overfor vitenskapelige revolusjoner av den typen Thomas Kuhn befattet seg med, altså “gjennomgribende skift i forskerens verdensoppfattelse”.

Forskningen på alternativ behandling er nemlig i full gang med å utfordrede medisinske vitenskapenes grunnleggende ideologi og etikk, kan journalisten fortelle, vitenskapens metoder og dens krav til objektivitet er under anklage(!) og det er særlig de ekle, tradisjonelle dobbeltblinde, placebokontrollerte loddtrekningsforsøkene det går utover, skal vi tro Weekendavisen.

Alternativ behandling dreier seg nemlig om å “etablere personlige forbindelser mellem behandler og patient, og her vil den videnskabelige distance i bedste fald forstyrre behandlingen, i værste fald være direkte skadelig.”

Mon tro om journalist og kilde her ikke forveksler alternativ behandling med forskning på alternativ medisin? Det er i forskningen på medisiner og metoder den vitenskapelige medisin er “kald og objektiv” - ikke i kontakten med pasienten. I hvert fall trenger det ikke være slik. At mange leger har alt for mye å gjøre, tenker for mye på penger og setter av for lite tid til den enkelte pasient, er en helt annen ting, og har intet med paradigmer i vitenskapen å gjøre.

Senere i artikkelen kommer påstanden om at det ikke er noe problem å forske på alternativ medisin, men “vi kan ikke lave blindtests, da det ikke er mulig at blinde behandling med homøopati?”.

Dette likner uttalelser vi har hørt før, for eksempel fra Vinjar Fønnebø, lederen for det norske senteret for studier av alternativ medisin, NAFKAM ved Universitetet i Tromsø (Forskningsetikk 3/2003).

Dette er selvsagt bare tull, og en unnskyldning alternativmedisinere setter opp, for å unngå å trekke ubehagelige konklusjoner av sine evig ikke-konkluderende studier. Selvsagt kan man blinde homøopatisk medisin, slik man blinder alle andre medisinske tester: Man lar den ene pasientgruppen få medisin, den andre noe som likner - og så ser man hvem som blir frisk. Og for å sikre seg at forsøkslederen ikke påvirker resultatet, sikrer man seg at heller ikke hun vet hva som er ekte og hva som er falsk medisin.

Det samme kan man selvsagt gjøre med homøopatisk medisin - det er bare å gi den ene gruppen rent vann, og den andre gruppen rent vann. Det siste vannet skal riktignok være ristet i en mystisk bevegelse oppfunnet av Samuel Hahnemann på 1700-tallet - men verken pasient eller lege trenger å vite det.

Weekendavisen hevder derimot at dette er umulig, fordi man ikke kan utføre en placebosamtale. Samtalen mellom pasient og behandler er sentral i homøopatien, og den kan man selvsagt ikke dobbeltblinde.

Men: Er homøopatiens påstand at folk blir friske av å snakke, hvorfor driver de da med fortynnede medisiner og all verdens kunstferdige forsøk på fysisk/kjemiske bevis for de fjerneste teorier - osv?

Det er ikke noe oppsiktsvekkende, og heller ikke noe alternativt ved å påstå at en god, lang samtale har positiv virkning på et menneskes allmenntilstand. Hvis dette er alt som er ved homøopatien, forstår jeg bedre hvorfor Vinjar Fønnebø insisterer på å konsentrere NAFKAMs arbeid på å studere “det å gå til homøopat”.

Og jeg som trodde vi hadde et institutt som skulle studere om alternative medisiner virker eller ikke. Så dum jeg er!