Dødelige virus og bakterier er intet nytt under sola eller snøen for verdens mange urfolkssamfunn.

Det er vel kjent at en katastrofal effekt av Columbus sin «oppdagelse» av det som blei hetende Amerika var at bakterier og virus fulgte med på lasset. Kolonimakta sine i utgangspunktet ganske harmlause bakterier og virus blei dødelige våpen da de blei sluppet laus på mennesker og samfunn som ikke hadde opparbeida flokkimmunitet. Tilsvarende fortellinger kommer fra store deler av verden. Epidemier har en brutal og viktig del i folkemordene på urfolk.

I dag, med koronapandemien, kan dette skje på nytt igjen. Særlig er urfolkssamfunn som i utgangspunktet lever delvis isolerte fra storsamfunn i faresonen.

I Brasil er det flere stammer som holder til i Amazonas, og som bare har delvis kontakt med omverden. Det betyr at motstandskrafta mot nye virus er forholdsvis liten. De samme urfolkssamfunna er allerede under sterkt press fra utbyggere på jakt etter profitt gjennom gullgraving, plantasjedrift og tømmerhogst. Og landets president, Jair Bolsonaro er ikke spesielt kjent som en forkjemper for urfolks rettigheter. Resultatet kan bli katastrofalt.

Demografi

En gjennomgripende tendens for urfolkssamfunn i store deler av verden er at de er overrepresenterte når det gjelder dårlig helse.

Både i Australia, Aotearoa New Zealand, Canada og USA er det slik at folk i urfolkssamfunn statistisk sett har lavere gjennomsnittsalder, dårligere økonomi og dårligere helse enn de respektive storsamfunna de er en del av. Årsakene til dette er flere, men handler for en stor del om kolonisering og flere hundreår med undertrykkelse og urettferdighet.

Konsekvensene i den situasjonen verden er inne i nå, er at de samme urfolkssamfunna har dårligere motstandskraft mot det nye viruset. Heller ikke virus rammer sosialt rettferdig. Har du dårlig økonomi og dårlig helse, har du dårligere sjanser om du blir smitta av korona. Ettersom vi har en global politikk som er gjennomgående og altoppslukende urettferdig, blir konsekvensene av koronakrisa også gjennomgående og altoppslukende urettferdig.

Kulturtap

Mindre livstruende er det som handler om kulturtap og om ikke å kunne følge tradisjonelle praksiser. Samtidig er dette åpenbart sårt og vanskelig.

I Aotearoa New Zealand har māoriene sterke rituelle tradisjoner. Noen av disse er vanskelige å etterleve i et land med strenge restriksjoner på grunn av koronautbruddet. Flere vil kjenne til hvordan en tradisjonell māorihilsen utføres, gjennom en hongi. Her hilser to personer gjennom å trykke panne og nese mot hverandre. Det er lett å skjønne at dette ikke går under et regime av sosial distanse.

Mer alvorlig har det vært å endre begravelsespraksisen. Da lederen og aktivisten Huirangi Eruera Waikerepuru døde tidligere i april, skulle han etter tradisjonen bli gravlagt og bli tatt imot gjennom en omfattende seremoni i sin egen iwi (stamme). Regelverket tillot imidlertid ikke mer enn 20 deltakere i seremonien, som dermed blei ganske annerledes enn det hans utvidede storfamilie, whanau, hadde ønska. Samtidig klarte de å finne en måte å gjennomføre seremonien på som fulgte tradisjonene.

Kulturelle nyvinninger

I kriser ligger alltid muligheten for kulturelle nyvinninger. De fysiske og nære seremoniene til māoriene er et sett eksempler på tradisjoner som må finne nye veier i en ny verden der sosial distanse er rådende prinsipp.

Ettersom også de fleste urfolkssamfunnene er på sosiale medier, er det nyvinninger å se her i ei tid der mange, verden over, kommuniserer gjennom skjermer. Et fenomen i tida er #passthebrushchallenge, som er å finne på TikTok og andre sosiale medier. En person filmer seg usminka, får en sminkebørste kasta til seg, tar den foran kameraet, og dukker opp ferdig sminka og kaster børsten videre.

I urfolksversjonen av denne er sluttresultatet ikke sminka ansikter, men tradisjonelle urfolksdrakter. Det er blitt en måte å vise fram urfolkskultur og – ikke minst – stolthet over urfolkskultur. Det finnes nå både nordsamiske, lulesamiske og sørsamiske versjoner!

Jeg avslutter teksten med en nyskrevet karakia, eller bønn, fra Aotearoa New Zealand, skrevet av professor Poia Rewi, og formidla gjennom forskernettverket Ngā Pae o te Māramatanga - New Zealand's Māori Centre of Research Excellence.

Kowhiti19
Kowhiti19, kei hea tōu mārie?
Covid 19, where is your calm?
E te momo kaitangata, kei hea tōu āiotanga?
O human-eating species, where is your serenity?
Ngaua i runga, ngaua i raro.
Devouring from above, devouring from below
Ngaua i tata, ngaua i mamao.
Consuming from close by, consuming from afar
Pōkaihia tōu takapau hei waha i tō mate hei hoa mōu.
Wrap your ceremonial mat of death as your friend to accompany you,
Waiho mai mātou hei apakura ki ērā kua kāhakihia e koe,
Leave us to lament those whom you have snatched away
hei manawawera i a koe me te riha whakaharahara
As we denounce you and the deadly virus
nāu i tuku mai ki te ao.
You released upon the world.

- Poia Rewi

Les også denne artikkelen fra Universitetet i Oslo:

Urfolk under press i Canada