Et slag utkjempes på billedvev fra Oseberg, 800-tallet.

Fortellinger om magiske veversker holdt liv i middelaldersk billedvev­tradisjon

POPULÆRVITENSKAP: I over 300 år har historier om Heknesøstrene vært en viktig del av muntlig fortellertradisjon, men ingen har funnet håndfaste bevis for at de faktisk har levd.

I begynnelsen av 1700-tallet skrev presten Stockfleth i «Dovrekirkens kallsbok» at to sammenvokste søstre fra plassen Hekne gav et åkle til kirken som de selv hadde vevet. Han kalte dem for et monstrum. Siden har sagnet levd videre i Gudbrandsdalen.

Historien om Heknesøstrene henger sammen med en helt spesiell form for vevkunst. Gjennom tekstile bilder formidlet lokale kunstnere sentrale fortellinger fra Bibelen, men også fra ridderballader. Denne måten å fortelle historier på hadde dype røtter i middelalderens fortellertradisjon.

En spesiell teppetradisjon i Gudbrandsdalen

På 1600-tallet blomstret det opp en spesiell måte å veve tepper på i Gudbrandsdalen og enkelte andre steder i Sør-Norge. Det var billedtepper vevet i en teknikk som trolig kom fra Flandern, men i Gudbrandsdalen utviklet de sin helt egne stil.

Teppe fra Gudbrandsdalen, 1600-tallet med motiv av de hellige tre konger, Foto: Nasjonalmuseet

Den særegne måten å veve sammen figurer og mønstre på, sammen med fargene, gjør disse teppene karakteristiske og lette å kjenne igjen. Men det er ikke minst historiene som fortelles på teppene som gjør dem til levende og skattede kunstuttrykk.

At han kalte dem et monstrum er en svært viktig detalj, for ordet hadde dengang en annen betydning enn nå.

Professor Marianne Vedeler (UiO) og forfatter Lars Mytting

Når gamle historier skulle fortelles høyt i haller og stuer var tekstile bilder godt egnet til å skape følelser. De viste høydepunkter fra felles fortellinger som alle kjente. På den måten kunne de også fungere som «minnepinner» for fortelleren.

Det går en linje fra vikingtidens billedtepper i Oseberggraven gjennom middelalderen og frem til renessanseteppene fra Gudbrandsdalen. Middelalderens sagaer antyder at billedtepper på denne tiden hadde en helt spesiell posisjon i fortellertradisjonen.

I Gudrunkvadet i «Den eldre Edda» vever Gudrun hele sin sorg inn i den blodige historien om Sigurd drakedreper. I Orknøyingasoga settes en scene der to skalder konkurrerer om hvem av dem som kan lage det beste kvadet om fortellingene som skildres på billedteppene i hallen. Her går veversken og skalden hånd i hånd.

Veversker med uvanlige evner

I fortellinger fra middelalderen er veverskene ikke bare visuelle historiefortellere. Ofte har de også magiske evner som kan endre historiens gang. De kan se inn i fremtiden, men også påføre ulykke og sykdom, frarøve folk vettet og styrken, åpne fjell og gravhauger og til og med begå drap.

Etter reformasjonen synes sammenkoblingen mellom magi og billedvev fremdeles å være levende. Nedskrevne rettsdokumenter fra slutten av 1500-tallet viser at minst to av kvinnene som ble brent som hekser på denne tiden, ble assosiert med flamskvev. Heknesøstrene gav derimot bort sitt fantastiske åkle til kirken for at Gud skulle ordne det slik at de døde samtidig. Og det gjorde da også Gud, skriver Stockfleth. Likevel er det flere hentydninger i sagnet om at Heknesøstrene hadde nesten magiske evner.

Heknesøstrenes fysikk var et varsel

Da presten i Dovre kirke skrev ned historien om Heknesøstrene, brukte han mest plass på å beskrive søstrenes uvanlige fremtoning. De hadde hver sitt hode, sier han, men bare en hånd og en fot hver. At han kalte dem et monstrum er en svært viktig detalj, for ordet hadde dengang en annen betydning enn nå. Det er avledet av monere, som betyr å varsle.

Fødsel av misdannede barn var regnet som varsler fra Gud, og måtte fortolkes grundig og avkodes som budskap. Dette inngikk i en felles europeisk idé, og i det tidligmoderne Europa fant monstrøse fødsler veien til alt fra trykte tegninger til bøker om undere og til medisinske verk. De var overskridende skapninger i skjæringspunktet mellom menneske og dyr, mellom mann og kvinne, mellom en og flere. Dette peker tilbake mot en førkristen naturvarselsymbolikk som nå ble tolket inn i en ny, tidligmoderne forståelse av verden.

Fortellingene holdt hverandre levende

I over 300 år har historier om Heknesøstrene vært en viktig del av muntlig fortellertradisjon i Gudbrandsdalen, til tross for – eller kanskje nettopp på grunn av – at ingen har lykkes i å finne håndfaste bevis for at de faktisk har levd. Det er påfallende at mange øvrighetspersoner på 17- og 1800-tallet, deriblant Gerhard Schøning, fant plass til å beskrive Heknesøstrene i ellers kortfattede beskrivelser av Dovretraktene.

Vevnaden er beskrevet i flere gamle registre, og har lokalt blitt kalt Hekneveven eller Heknerosa. Det er neppe galt å kalle den Gudbrandsdalens mest sagnomsuste vevnad. Den forsvant etterhvert fra kirken, og ble – særlig etter antikvitetshandleres reiser på 1800-tallet – et myteomspunnet objekt.

Beskrivelsen av motivet varierer, likedan vevnadens skjebne. Den kan ha blitt solgt til utlandet, kanskje kjøpt tilbake, eventuelt forvekslet, forfalsket, eller holdt i skjul. Fortellingene om søstrene hadde neppe holdt seg så godt om de ikke var knyttet til en forsvunnet vevnad, og likedan ville ikke fascinasjonen for vevnaden vært så stor om den var laget av en person med vanlig livshistorie.

Hva var motivet på Hekneveven?

De eldste kildene gir oss ingen pekepinn på hvilket motiv Hekneveven hadde, men en av de mest innflytelsesrike slektene av veversker i dalen har vært overbevist om at den fremstilte historien om de hellige tre konger fra bibelen. Kvinner i denne slekten lagde to vevnader med dette motivet, én i 1860 og en annen omkring 1931. Dette var lenge etter at blomstringstiden for den spesielle teppetradisjonen var over.

De «nye» teppene er nesten identiske, og begge veverskene beskriver dem i familienedtegnelser som kopier av Hekneveven, sammen med beskrivelser av Heknesøstrene. Slik levde sagnet om Heknesøstrene videre gjennom nye vevnader.

Felles undring

Fortellingene om de fabelaktige veverskene fra Hekne løfter frem aktører som ellers ofte er tause eller lite synlige i kildene. De gir et bilde av at dyktige kvinnelige håndverkere har vært med på å sette agendaen for kollektiv historiefortelling og på den måten løftet en kontinental trend inn i en lokal tradisjon. I denne sammenhengen spiller det liten rolle om de utrolige fortellingene om dem er «sanne».

Sagnet om Heknesøstrene og de bevarte billedteppene fra Gudbrandsdalen er kilder til både undring og ny kunnskap om fortiden. De er vår felles kulturarv. Hva er mer naturlig enn å ta dem fram i lyset og se på dem fra flere vinkler på en gang? Å jakte på kildene og diskutere dem med nysgjerrighet kan åpne rom for såvel fortellinger som forskningsspørsmål.

(Teksten er basert på en artikkel av Marianne Vedeler om billedtepper fra Gudbrandsdalen og sagnet Heknesøstrene, et motiv og en fortelling som både fascinerer og inspirerer, samt utgjør viktig kildemateriale og kunnskap for såvel en forskar som en skjønnlitterær forfatter)

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Powered by Labrador CMS