Musikalen i bevegelse igjen?

Det er lenge siden Fred Astaire og Ginger Rogers sang og danset seg gjennom film etter film, og det begynner å bli mange tiår siden musikalens storhetstid på filmlerretet. Eller?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Med “Alt for Egil” er musikalsjangeren igjen blitt aktuell for det norske kinopublikummet. Sjangeren hadde sin storhetstid i midten av forrige århundre, og selv om sang- og dansenumrene har blitt en del av normalen i det indiske Bollywood, har Hollywood og Europa nærmest sluttet å produsere musikaler. Likevel finnes det i denne sjangeren et forhold mellom musikk og mening som en del moderne filmskapere har begynt å benytte seg av.

Film og musikk før lydfilmen

- Musikalen kjennetegnes med den utstrakte bruken av sang, dans og musikk. Film og musikk har hørt sammen siden før lydfilmen, da en ensom pianist eller et helt orkester akkompagnerte de levende bildene man fikk se, sier førsteamanuensis Sigvald Tveit ved Institutt for teater og musikk.

Han har studert filmmusikk i Hollywood, og er kjent med det kompliserte forholdet mellom musikk og film som utviklet seg i forrige århundre.

I begynnelsen ble musikken brukt slik at den passet med handlingen. Å bruke musikken som egen, uavhengig effekt ble ikke en etablert konevensjon før senere.

- Hvis det var musikk inne på saloonen i filmen, så var det et band med i den scenen som spilte musikken. Eller eventuelt en fiolinist nær paret i en kjærlighetsscene, forklarer Tveit.

Etter hvert ble lyd og handling mer atskilt - i betydningen at man ikke trengte se lydkilden. Sammenhengen lyd og handling var fremdeles viktig, som for eksempel med såkalt “mickey mousing” - at man knytter handling til musikk, for eksempel lyden av å trille ned trappene i en tegnefilm.

Etter hvert ble musikken løsrevet fra selve handlingsplanet

- På 1930-tallet og utover kom store filmer som “Tatt av vinden” og “Casablanca”, og man utviklet “click track-metoden” for å treffe med punkter i musikken på utvalgte steder i filmen. Musikken ble brukt til å understreke viktige dramatiske eller emosjonelle punkter i filmen.

- Vi aksepterer musikk i film. Den ville være unaturlig i romaner, billedkunst og teater, men i filmen aksepterer vi det, sier Tveit.

Musikaler

Framveksten av den “vanlige” bruken av filmusikk skjedde samtidig som musikalen - med sitt spesielle forhold mellom mening og musikk - vokste fram. I musikaler brukes musikken som i andre filmer, men i tillegg er den integrert i selve handlingen.

Som i dagens Bollywood ble sangen og dansen brukt som et slags ekstra handlingsnivå, gjerne for å utrykke følelser fra selve handlingen på en annen måte, eller for å sende et dobbelt budskap innenfor en streng sensur. Et eksempel på det siste er måten man i Bollywood fremdelese bruker dansenumrene til et mer direkte erotisk uttrykk enn det som er akseptabelt på det rene handlingsnivået.

"Julie Andrews i filmen Sound of Music fra 1965. (Foto: 20th Century Fox)"

Man utnytter sangen og dansens tegnsystemer for å lage en parallell historie som ikke røres av sensuren. Derfor kan Bollywood-skjønnheten ikke gå noe sted uten anstand på det ordinære handlingsplanet, men vrikke seg inntil sitt hjertes utkårede under fossefall under sang- og dansenumrene. På den måte finnes det et spenn i mange musikaler mellom et handlingsnivå og et ekspresivt nivå som kan stå i kontrast til eller forsterke den ordinære handlingen.

Kinoens røtter og musikalen

I tillegg finnes det en historisk bakgrunn for populariteten til musikaler på kino, med kinofilmens slekskap med folkelig vaudeville-underholdning og melodrama, hvor sang, musikk og sterke følelser var sentrale elementer.

I “Sound of Music” (1965) er det de populære melodiene og vitaliteten i sangnumrene som er filmens mest effektive kommunikasajon med publikum, som for eksempel når Julie Andrews danser og synger tittelsangen ned fjellsiden med skokken av von Trapp-barn rundt seg.

- Sjangerens storhetstid var 1940-, 1950- og tidlig på 1960-tallet. Storslåtte og dyre sang- og dansenumre var populære, og musikken og stilen falt i smak. Det er en samtidskultur som jo blir feil i våre dager, sier Tveit

Eller gjør den det?

Det blir ikke laget mange musikaler lenger, men de siste årene har så forskjellige versjoner av sjangeren som Lars Von Triers “Dancer in the Dark” (2000), Baz Luhrmans “Molin Rouge” (2001) og Rob Marshalls kinoversjon av “Chicago” (2002) funnet veien til et stort publikum både i Norge og internasjonalt.

"Renée Zellweger spilte hovedrollen i Chicago. (Foto: Miramax)"

Tveit holder fram “Chicago” som et eksempel på en tradisjonell musikal som har gjort det godt i vår tid - også som kinofilm. Men “Dancer in the Dark” og “Moulin Rouge” er eksponenter for en annen, moderne og selvrefleksiv bruk av sjangeren som også har funnet sin plass.Von Trier benytter seg av det melodramatiske patos som finnes i musikalsjangeren, men i kontrast til et nedtrippet visuelt uttrykk. Luhrmans film er på sin side en hyllest til det overskuddet og de overdrivelsene som finnes i musikalen - både emosjonelt og i presentasjon.

En norsk postmoderne musikal?

Woody Allen regisserte i 1996 musikalen “Everyone Says I Love You” hvor skuespillere som Edward Norton, Tim Roth og Alan Alda sang kjente showsanger med den stemmen de hadde. Den nye norske filmen “Alt for Egil” benytter seg på samme måte av “hverdagsstemmen” til skuespiller Kristoffer Joner (Egil), og dette skaper spenning mellom kravet til ekthet i skuespill og filmfortelling som vokste fram på 1960- og 1970-tallet, og musikalens overskridende måte å fortelle på.

“Alt for Egil” er også preget av dogmefilmens estetikk, og som i Von Triers film gir musikalformen en mulighet for å skape inderlighet forbi det den moderne spillefilmens krav til realisme kan tillate.

I dag er musikalens måte å fortelle film på blitt relativt uvanlig i vesten. Den lever videre - både i en renere form og i nye hybride varianter - men sjangeren er langt fra så viktig som på 1950-tallet da den virkelig var i populær og nådde ut til et stort publikum.

Powered by Labrador CMS