Filmproduksjon, både i Norge og internasjonalt, er ved et veiskille.

De siste årene har det vært en overgang fra anloge til digitale produksjonsformer, og det er de praktiske og estetiske konsekvensene av denne digitaliseringen som er tema for Nordås’ avhandling.

Allerede i 1968

- Mange tror at dette er noe nytt. Men japanerne begynte testsendinger med det vi kaller HD-format (High definition) allerede i 1968. Dette var ikke digitalt, men skulle erstatte datidens systemer og være en felles platform for hele verden, forklarer førstelektor Frode Nordås ved Høgskolen i Oslo.

- Slik gikk det ikke. I 1981 ble det lansert et nytt videoformat, HDVS, som også ble skrinlagt.

Nordås har disputert om bruken av digital filmproduksjon i Norge. Forskningen brakte ham blant annet på settet til Pelle Politibil og grøsseren Villmark.

90-tallet

I Hollywood begynte man eksperimentering med digital redigering, i forbindelse med effekter og etterarbeid, tidlig på 90-tallet.

Filmer som Jurrassic Park (Spielberg, 1993) hadde vært umulig uten denne begynnende revolusjonen.

- Star Wars Episode II (Lucas, 2002) ble verdens første digitalt produserte spillefilm i alle ledd, også i opptaksfasen, sier Nordås.

På settet med Pelle Politibil

Nordås startet arbeidet med doktorgradsavhandlingen rett før dette, i 2001. Da tenkte han at han måtte reise til utlandet for å finne filmproduksjoner han kunne bruke som case-studier.

- Så fikk jeg tips om at den norske barnefilmen Pelle Politibil skulle spilles inn i HD-format, og jeg fikk være deltakende observatør på settet. For å virkelig komme under huden på prosessen var jeg innspillingslederassistent, forteller Nordås.

Flere formater

Det er flere formater å velge mellom for de som produserer digital film i dag. HD-formatet er det som ligner mest på tradisjonell film.

Det betyr for eksempel at man jobber mye med lyssetting under opptak og etterbehandler for å skape en litt uskarp bakgrunn, mens forgrunnen er i fokus.

Dette er svært tidkrevende å få til, og gjøres for å etterligne estetikken i det filmuttrykket de fleste av oss kjenner fra kinolerretet. Skal filmen også ha spesialeffekter velger man gjerne HD-format.

- En HD-produksjon innebærer gjerne en stor rigg, mange folk på settet og et budsjett som ikke skiller seg fra en tradisjonell 35mm-produksjon.

- Det koster mye penger å lage film, og det er lite å spare på å velge HD-formatet. Men man digitaliserer altså hele prosessen og slipper overføringen fra filmruller til digitale filer, forklarer Nordås.

Ny film, ny teknikk

Til forskerens hell var en annen norsk filmproduksjon under planlegging omtrent samtidig som Pelle Politibil.

Regissør Pål Øie sto klar til å starte innspillingen av Villmark, en av de første norske filmene på DV (digital video), perfekt nok et av de andre digitale formatene som har gjort sitt inntog i filmproduksjon.

Også på denne filmen fikk Nordås være innspillingslederassistent, og fulgte produksjonstemaet tett i alle kreative og produksjonstekniske valg de tok underveis i prosessen.

Utfordrer

- DV-formatet utfordrer den klassiske filmestetikken. Det er kreativt og nyskapende, og endrer fagfunksjonene på settet en del.

- Folk gjør flere ting, og fotografen tar for eksempel alle bildene selv. Det gjør at langt færre deltar i innspillingen, budsjettet er mye lavere og produksjonstiden kortere, forklarer Nordås.

Mens det er vanlig at det tar lang tid fra idé til ferdig film, tok det bare ett år fra Villmark var et manus til filmen hadde premiere.

Videoestetikk på filmlerretet

Hvordan kan seerne så merke at det er en DV-produksjon de ser på?

- Dybdeskarpheten er veldig god på video, og det ser man ved at hele bildet er like skarpt, i motsetning til HD-produksjoner og filmer der bakgrunnen gjerne er ute av fokus.

- Man gir gjerne blaffen i å lyssette veldig mye, dette er video og det skal vises! Man kan også se mye bruk av håndholdt kamera, i tillegg til at fargene gjerne er litt blasse.

- Jeg har vist eksempler på de store forskjellene fargebruk i avhandlingen. I Villmark har man forsterket dette ved å fjerne farger ytterligere fra bildet, forteller Nordås.

Sammenlignet med 35mm

I avhandlingen konkluderer han med at det digitale HD- og DV-formatet ikke kan utkonkurrere analog 35mm film verken når det gjelder oppløsning, kontrast, svartnivå eller arkiveringsformat.

Men formatene har andre styrker. Når kostnadene reduseres og produksjonstiden går ned kan flere lage film. Det er demokratiserende, konkluderer Nordås.

Han trekker fram Villmark som et eksempel på en film som trolig ikke ville fått støtte om den hadde blitt produsert på klassisk 35mm film. Istedet ble den skutt i DV-format og ble både en publikumsvinner og en kritikerfavoritt da den kom i 2003.

Annerledes tilnærming

Nordås er høgskolelektor på Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonfag og underviser bachelorstudentene på Media og kommunikasjon.

Tidligere har han blant annet studert TV-produksjon, og har både dokumentarfilmer og en spillefilm på samvittigheten.

Doktorgraden avla han på NTNU etter å ha hatt stipend ved Høgskolen i Lillehammer, Avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap.

Hans akademiske tilnærming til film og video er annerledes enn det som har vært mest vanlig til nå.

- Det er mye litteratur på filmteori, filmkritikk og filmens forhold til samfunnet og publikum. Men jeg ville koble teori og praksis og skrev blant annet hovedfagsoppgave om filmproduksjon. Samme fokus har doktorgradsavhandlingen.

- Jeg tror de som lager film vi ha nytte av den forskningen jeg nå har gjort. Målet er å øke kunnskapsnivået både i produksjonsmiljøene og blant de som skriver om film, forteller Nordås.