Mellom sannhet og godt fjernsyn

Er det sant alt som vises i dokumentarprogrammer? Ragnhild Mølster skriver doktorgrad om retorikk i til sammen 14 norske dokumentarprogram.

Published

- Rike mennesker er et av de vanligste temaene å lage dokumentarprogram om. Det syns jeg er interessant i seg selv, sier Ragnhild Mølster ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Utgangspunktet for doktorgraden hennes var nettopp ni norske dokumentarprogram om rike. Mølster fant etter hvert ut at hun også ville inkludere fem Rikets Tilstand-programmer som grunnlag for å analysere retorikken i norske dokumentarer.

- Jeg ville bruke Rikets Tilstand-programmene som et utgangspunkt for å drøfte journalismen, som er den svenske maktutrederen Olof Petersens uttrykk. Petterson beskriver dette som en ideologi mellom elitisme og populisme, et verdenssyn som består av maktmennesker, journalister og «vanlige mennesker». I et slikt perspektiv består verden av redaksjoner, kilder og publikum. Journalistene betraktes ikke bare som en yrkesgruppe, men en egen samfunnsklasse, og bare de kan trekke sløret bort og avsløre sannheten, sier Mølster.

"Ragnhild Mølster."
"Ragnhild Mølster."

To av de ni utvalgte programmene om rike mennesker handler om kvinner. Det ene handler om Ingeborg Sørensen og Valentinballet, som skapte store diskusjoner da det ble sendt i 1997. Det andre handler om Kirsten Sundby og hennes liv i luksus blant kjendiser og sosietet i Monaco.

Latterliggjør kvinner

- Begge disse programmene er veldig latterliggjørende og bekrefter i stor grad våre fordommer om at rike kvinner er dumme og overfladiske. Om de faktisk er sånn, eller om dette er slik de fremstilles, er ikke alltid like godt å ta stilling til, sier Mølster.

Hun viser blant annet til en scene i dokumentaren om Valentinballet der Ingeborg Sørensen er i samtale med bankettsjefen. Filmskaperne fokuserer på bankettsjefen mens han hoster og gjesper og himler med øynene. Scenen er bare ett eksempel på klipping som legger føringer på publikum, som ifølge Mølster skaper en innforståtthet mellom journalisten og publikum, noe som forsterker latterliggjøringen av intervjuobjektene. Samtidig er denne innforståttheten en forutsetning for latterliggjøringen.

- Gjennom latterliggjøring blir intervjuobjektene «straffet». Måten disse kvinnene er på, blir representativt for en hel samfunnsklasse. Å angripe Ingeborg Sørensen blir et indirekte angrep på hele samfunnsklassen, sier Mølster.

- Hvor går grensen til det uetiske?

- Vær varsom-plakatens paragraf 3,9 om å beskytte kilden mot seg selv, er kanskje relevant i denne sammenheng. Det er en problematisk paragraf som man normalt tenker på i forhold til barn og handikappede. Å anvende den her ville innebære en umyndiggjøring av Sørensen, som jo bør betraktes en voksen, ressurssterk person. Men til tross for at Sørensen godkjente filmen på forhånd, reagerte hun først da den ble fordømt i media. Dette kan tyde på at hun ikke selv var i stand til å se rekkevidden av filmen før den ble vist, sier Mølster.

- Hvordan blir de rike mennene behandlet i dokumentarene?

- De blir intervjuet hovedsakelig i kraft av yrket sitt, mens de to kvinnene blir intervjuet i forbindelse med livsstil og fritidssysler. Dette er i seg selv interessant. Bildet er dobbelt: I programmet om Bjørn Gjelsten fremstilles han som en Askeladden, en eventyrer og en helt. Kjell Inge Røkke blir derimot fremstilt som en mann i konflikt. En av hans båter gikk i 1985 ned og mannskapet druknet på grunn av det dårlige været. Et sentralt spørsmål i filmen er om Røkke kan stilles til ansvar - om han går over lik for å tjene penger, så å si. Det sier seg selv at en mann som skal forsvare sin moralske integritet og yrkesmessige ære, stiller kampklar til intervju. Det samme kan ikke sies om de to kvinnene.

Dokumentarens troverdighet

Mølster tar i sin avhandling også for seg Rikets Tilstand-programmet om Kadra og omskjæring av muslimske kvinner i Norge. Dette er interessant på grunn av den kontroversielle bruken av skjult mikrofon. Videre ser hun på de to programmene om Frp-politiker Jan Simonsen og det mye omtalte programmet som hevder at norske skihelter var dopet under Lillehammer. Til slutt studerer hun programmet som stiller spørsmål om mmr-vaksinen kan føre til autisme hos små barn. I lys av sistnevnte vil Mølster også se på konsekvensene av programmet. Svært mange foreldre unnlot å vaksinere barna sine etter å ha sett programmet - noe som har resultert i at Norge nå ligger under forsvarlig vaksineringsprosent, dvs at vi er ekstra utsatt under en eventuell epidemi. Programmet er også et eksempel på at viktig informasjon som kunne nyansert bildet drastisk, ble utelatt til fordel for en dramatisk struktur.

- Spørsmålet om relevans står svært sentralt i mitt arbeid: Hvilken informasjon er relevant for å fremstille sannheten, og hvilken informasjon er med for å skape dramaturgi i programmet, sier Mølster, og understreker at det ikke nødvendigvis er noe motsetningsforhold mellom disse elementene.

- Hvor troverdige er dokumentarene?

- Det sier seg selv at dokumentarene ikke kan presentere den hele og fulle sannheten. Stoffet må ordnes og struktureres for at det skal være forståelig for publikum. Det er bestandig flere hensyn som skal overveies for filmskaperne. Hensynet til sannheten er ett av dem. Hva publikum ønsker å se, er et annet. Vel så relevant er det derfor å spør hvilke kriterier som må oppfylles for å skape såkalt godt fjernsyn, sier Mølster.

Hennes doktorgrad «Ethos representasjon og virkelighet. En retorisk studie av journalistisk dokumentarfilm i fjernsynet», forventes å være klar til høsten.