Det ble kaldere og kaldere og det var vanskeligere å holde på med prøvetakingen. Så fort prøvene våre kom opp på dekk ble de dekket av is og vannet frøs til sløsj der vi holdt på. Til og med videoriggen var nedrimet og små istapper hadde begynt å dannes på den.

I denne situasjonen var det ingenting annet å gjøre enn å pakke sammen og takke pent for denne gang.

Naturen rår man ikke med, den gjør som den vil.

Det var usikkert hvor ille været ville bli de neste timene så alle mann jobbet målrettet med å bli ferdig med prøvebearbeiding og å sikre at alt av utstyr var festet godt eller pakket ned på dekk og laboratorier.

Vi satte kursen til Kongsfjordrenna på vestsida av Spitsbergen, den største øya på Svalbard, i håp om bedre forhold.

Det tok litt over to døgn å forflytte oss til Kongsfjordrenna.

I løpet av denne tida var vi ikke uvirksomme.

Vi fikk blant annet tid til å ta ut stillbilder fra video, renskrive notater og logger, og mye annet nyttig.

Vi startet transiten i sørvestlig retning med et håp om å komme i le for det verste været når vi kom rundt hjørnet på Kong Karls Land.

Utsikten fra lugaren var ikke akkurat til å skryte av på veien. Mørke og fæle bølger som slo og herjet slik at båten kastet på seg.

Likevel følte vi oss trygge på båten – og på mannskapet. Dette kan de veldig godt!

Det var ikke før vi rundet hjørnet på Edgeøya at sjøen spaknet litt, men selv da var bølgetoppene hvite og sjøen dyster å se.

Vi passerte Hopen i morgentimene og den bratte fjelløya så ganske dramatisk ut der den steg opp fra havet i ensom majestet.

Mareano startet kartlegging i Kongsfjorden i fjor og vi satser på å bli ferdige med dette området denne gangen.

Planen for de kommende ukene i Kongsfjorden er å dokumentere havbunnen inne i selve fjorden, samt på kontinentalsokkelen og kontinentalskråningen vest for fjorden.