- Bildene av Timbuktu ble tidlig til myter og fortellinger om det fremmede og ukjente, og flere av disse lever den dag i dag, forteller forsker Tor A. Benjaminsen ved Norges landbrukshøgskoles Senter for internasjonale miljø-­ og utviklingsstudier (NORAGRIC). Han står bak dokumentaren sammen med produsent Carsten Sørensen fra Universitetet i Oslo.

Eksotisk

“Timbuktu” - navnet knyttes til noe eksotisk, noe langt borte. Men hva slags forestilling har vi om denne lille vestafrikanske ørkenbyen og folkene som lever der?

Vestens mytedannelser om Timbuktu har variert fra en mystisk, gullforgylt by fra Aladdins historier til en fattig by i midten av Sahel, “det fjerneste av det fjerne - verdens ende”.

- Timbuktu ble grunnlagt på 1100-tallet av tuareger som livnærte seg som nomader ved Nigerelven på grensen til Sahara. På grunn av sin strategiske plassering ved elven og som møtested mellom kano og karavane, ble Timbuktu etter hvert et viktig sentrum for islamsk lærdom og handel. Byen ble en smeltedigel av ulike folkeslag, forteller Tor A. Benjaminsen.

Afrikansk eldorado

- I middelalderen trodde folk i Europa at Timbuktu var et afrikansk eldorado. Minst to tredeler av alt gullet i verden kom fra Vest-Afrika, og ryktet spreddet seg i Europa om at Timbuktu var kilden til alt dette gullet. Det ble et rush av oppdagelsesreisende som alle hadde ambisjoner om å bli første europeer i Timbuktu, sier Benjaminsen.

Svært få overlevde. De aller fleste som startet fra Atlanterhavskysten døde etter kort tid av malaria eller andre tropesykdommer. De som forsøkte seg gjennom ørkenen fra nord ble robbet og drept av tuareger eller maurere på veien. Slik oppsto også et annet bilde av Timbuktu.

Etterhvert som man oppdaget at byen ikke var det gyldne stedet man hadde forestilt seg, ble bildet gradvis erstattet av ideen om det utilgjengelige eller uoppnåelige.

Forvaltning av ressurser

I dag blir lokalbefolkningen anklaget for å overutnytte naturressursene.

- Særlig nomadene blir beskyldt for overbeiting og å forårsake den påståtte forørkningen i Sahel. Tidlig i kolonitiden oppsto ideen om menneskeskapt forørkning. Denne ideen ble brukt til å rettferdiggjøre kolonial okkupasjon.

- Den franske kolonimakten argumenterte med at siden afrikanerne ikke kunne ta skikkelig vare på naturen, så måtte europeerne med deres vitenskapelige forvaltningsteknikker gjøre det for dem, sier Benjaminsen.

Dette var en del av det franskmennene kalte sin siviliserende oppgave i Afrika. Med tørkene på 1970- og 1980-tallet, samt fremveksten av en internasjonal miljøbevegelse, fikk ideen om menneskeskapt forørkning igjen en rennessanse.

- Dette har nomader og bønder i Sahel måttet betale dyrt for, hevder NLH-forskeren.

Resultatet har vært omfattende restriksjoner på lokal bruk og høye bøter eller fengsel for brudd på de strenge reglene som ble innført.

Benjaminsen peker også på at nyere forskning viser at folks strategier og bruk av naturressurser er tilpasset den store klimatiske uforutsigbarheten som finnes i Sahel.

- Den nåværende bruken utgjør ikke den belastning på naturen slik det tidligere er hevdet. Nomadisme ser derimot ut til å være en meget gunstig måte å utnytte de tørre områdene i Sahel på. Likevel fortsetter FNs forørkningskonvensjon å fastholde sitt syn på ørkenspredning som en alvorlig miljøtrussel i området, sier Tor A. Benjaminsen.

Fakta om dokumentaren

Dokumentaren om Timbuktu vises i to deler på NRK (20. og 27. mai. Del 1 handler om Timbuktus historie fra 1300-tallet og frem til frigjøringen fra kolonistyret i 1960, og om vestens mytedannelser om Timbuktu. Del 2 viser hvordan nomader klarer å tilpasse seg det varierende og uforutsigbare klimaet i Timbuktuområdet i dag, samtidig som nasjonale myndigheter og internasjonale miljø- og bistandsorganisasjoner fortsetter å hevde at det skjer en forørkning i området forårsaket av lokal utnyttelse av naturen.