Det sier Unn Falkeid Butenschøn, som i dag framstiller seg for dr.art.-graden med avhandlingen Petrarca og det moderne selvet. En lesning av canzone 129.

I tillegg til å være en av de store dikterne i italiensk litteratur, er Petrarca også kjent som en forløper for renessansehumanismen.

Gjennom en lesning av hans dikt, brev og andre tekster, utfordrer Unn Falkeid Butenschøn den sterke tradisjonen for å lese dikterens tekster som selvbiografiske.

Hun hevder at Petrarcas tekster snarere påpeker leserens egen forankring i sin tid og sitt eget verdisett, samt at teksters sanne mening ikke lar seg rekonstruere.

En fragmentert verden

- Petrarcas forfatterskap er tilsynelatende selvbiografisk. Alt han skriver, tar utgangspunkt i egne erfaringer. Mange forskere er derfor blitt lurt til å tro at de har en spesiell tilgang til forfatterens sinn, sier hun.

Men gjennom sin litterære virksomhet, gjennom lesning av de gamle klassikerne og gjennom egen skriveaktivitet, fremhever Petrarca selv gang på gang det umulige i å trekke slutninger fra tekst til forfatter.

Butenschøn, som tidligere har arbeidet som redaktør og redaksjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag, forklarer at Petrarca beskriver tapet av verden som en meningsfull orden.

Beskrivelsen kan minne om det mange tenkere har vært opptatt av i moderne tid, og det som mange mennesker faktisk opplever i dag, gjennom krig, naturkatastrofer og gjennom konfrontasjonen med andre kulturer og fremmede tenkesett.

Petrarcas erfaring av meningstap kan nok skyldes ytre omstendigheter, som svartedauden, sier hun:

- Første halvdel av 1300-tallet var preget av stor optimisme. Det var økonomiske oppgangstider, stor velstand i Europa, og en oppblomstring innenfor kunst, teknologi og vitenskap.

- Svartedauden satte utviklingen tilbake, og den voldsomme erfaringen av død må ha virket rystende på samtiden. I alle fall er døden, tilværelsens flyktighet og det umulige å gripe allmenngyldige, tidløse sannheter helt sentrale temaer i Petrarcas forfatterskap.

- Han beskriver en fragmentert verden, en verden som praktisk talt har falt i grus.

Tvetydig prosjekt

I Petrarcas tekster kan vi se antydningen til en annen forståelse av verden og av mennesket enn den vi møter i samtidige tekster fra middelalderen.

- Petrarcas verdensbildet skiller seg radikalt fra for eksempel den italienske dikteren Dante Alighieri (1265-1321) som i sitt hovedverk Den guddommelige komedie beskrev verden som et sammenhengende kosmos, hvor Gud og sannheten var innenfor menneskets rekkevidde.

- Petrarcas “vandring” er ikke lineær som Dantes. Han skildrer snarere en sirkulær vandring gjennom en fragmentert verden, hvor vandreren verken får kjennskap til Gud eller til seg selv.

- Petrarcas prosjekt er altså tvetydig, sier Butenschøn:

- Som “humanismens far” fremstår han som en begeistret talsmann for subjektets suverenitet. På den andre siden formulerer han en dyp mistillit til dette nye subjektet, til dets mulighet som innehaver av allmenngyldige, ahistoriske sannheter.

- Hans “sannhet” er snarere at sannheten er retorisk betinget, det vil si avhengig av vårt språk, vårt verdisett og våre fortolkninger.