Stipendiat Eivind Røssaak håper at kulene som suser gjennom Matrix-filmene treffer kunst- og medieforskerne når de samles for å diskutere medieestetikk 8. og 9. juni.
Mens medieforskningen i stor grad har vært opptatt av massemediene og mindre av kunstneriske uttrykk, har kunsthistorien på sin side manglet gode nok begreper for å kunne favne om de mest moderne uttrykksformene.
På en konferanse om medieestetikk ved Universitetet i Oslo skal man forsøke å bryte ned de tradisjonelle skillelinjene.
Mangler mediebegrep
Eivind Røssaak ved Institutt for medier og kommunikasjon arbeider for tiden på en doktorgrad hvor Matrix-filmene og kuletid-effekten spiller en viktig rolle.
"Eivind Røssaak. (Foto og illustrasjon: Annica Thomsson)"
- Vi mangler et mediebegrep som er brukbart for flere disipliner. Innenfor kunsthistorien har begrepet vært knyttet til kunstarters egenart, som skulptur, maleri, musikk og litteratur.
- I medieforskningen har begrepet på sin side gjerne blitt forbundet med massemedier som radio, tv, aviser og Internett, forklarer Røssaak.
- For første gang i Norge skal man forsøke å forene medieforskningens og kunstfagenes medieforståelse, sier han.
Galopperende hester
I 1872 revolusjonerte landskapsfotografen Eadweard Muybridge fotokunsten ved å utvikle kamerateknikker som blant annet gjorde det mulig å fange opp en galopperende hests bevegelser.
Plutselig ble det avdekket at hesten på et gitt tidspunkt løftet alle bena fra bakken - en detalj man tidligere ikke hadde kunnet registrere med det blotte øyet.
Det var den samme teknikken regissørbrødrene Andy og Larry Wachowski brukte som utgangspunkt i de kjente scenene fra Matrix-filmene, hvor det ser ut som om personene beveger seg hurtigere enn kulene som suser rundt dem. Effekten kalte de “bullet time” - kuletid.
Muybridge-effekten
Fotografen Muybridge ble en av filmmediets forfedre. Hans lynraske fotoapparater gjorde det mulig å ta nøyaktige bilder av mennesker og dyr i høy fart eller i fritt svev.
Denne såkalte Muybridge-effekten foregrep på mange måter de fabelaktige bevegelsesbildene vi kjenner fra dagens digitale effekter og filmkunst hvor lynhurtige kamerasimuleringer får objekter til å fremstå som ubevegelige.
Matrix-filmene ble berømt for denne såkalte bullet-time eller “kuletid- effekten” som ble brukt for å levendegjøre fortellinger og fiksjoner om informasjonssamfunnet.
Gamle og nye medier
Siden The Matrix hadde premiere i 1999, er kuletid-effekten blitt kopiert i det uendelige. Den har blant annet vært svært populær innenfor musikkvideoer, reklameverdenen og asiatiske filmer.
Annonse
Slike overganger og sammenhenger mellom gamle og nye medier, gamle og nye kunstformer, vil være sentrale diskusjonstemaer under konferansen om medieestetikk.
Sammen med forskere som Ina Blom, Liv Hausken, Arild Fetveit, Susanne Østby Sæther og en rekke utenlandske gjester, står Eivind Røssaak som en av arrangørene.
- Håpet er at man i løpet av konferansen skal komme frem til et mer sammensatt og pluralistisk mediebegrep som ikke er knyttet til én bestemt forskningsdisiplin, men som er tverrfaglig motivert, sier Røssaak.
