Norge var blant de nasjoner som sendte representanter til alle verdensutstillingene mellom 1851 og 1900, i London, Paris, Chicago og Wien. Nasjonens ære sto på spill i den kapitalistiske kappestriden og det gjaldt å manifestere vekst og fremskritt foran resten av verden.

Symptom på endring

- Jeg ble fascinert av verdensutstillingene da jeg leste Eduardo Mendozas bok om Barcelona med utgangspunkt i to store internasjonale utstillinger. Verdensutstillingene er der et symptom på endringsprosesser, på industri, kultur og kunst, og alle de tingene samtidig, sier Brita Brenna, idehistoriker og forsker ved TIK-senteret ved Forskningsparken i Oslo.

I sin nylig avlagte doktorgradsoppgave har hun fokusert på den norske deltagelsen i verdensutstillingene fra den aller første i 1851, til 1900. Den gang var verdensutstillingen en konkurranse der det gjaldt å kjempe om medaljer og hederlig omtale. I en verden uten varemesser, lite reklame og få medier, kunne dette fungere som god reklame som viste at man var en del av det siviliserte fremskritt. Möllers tran, for eksempel, hadde inntil nylig bildet av medaljer vunnet på verdensutstillinger på flasken.

Små ressurser

- Det var nok ikke så veldig mange andre enn nordmenn selv som la merke til at vi deltok, en skjebne Norge delte med andre små nasjoner. De norske representantene hadde få ressurser, men gjorde så godt de kunne. Og i forhold til hva landet som helhet hadde av statlige ressurser, brukte vi mye. Det ble argumentert med at det var viktig for Norge å vise at vi var en moderne og sivilisert nasjon, samt sørge for at landet ikke framsto som en nasjon av villmenn, sier Brenna.

I perioden var Norge i union med Sverige, og en viktig begrunnelse for å delta var å vise seg fram i utlandet, siden landet ikke hadde egen utenrikspolitikk.

Brita Brenna hadde to fokus i oppgaven sin. Hun ville se på utstillingene i seg selv og måten vi stiller ut på. I tillegg så Brenna på de politiske forhandlingene i Norge forut for hver utstilling, der det ble bestemt hva som skulle presenteres som “norsk”.

Hva er “Norge”?

- Det var ingen selvfølge hva som skulle være “Norge”. Både håndverkere, politikere og industriledere deltok i debatten. Det spesielle med Norge var at ingen gruppe klarte å dominere de andre, og at prosessen her i så måte var veldig demokratisk. De fleste som ville stille ut slapp til. På denne måten ble den norske paviljongen av og til preget av underlige kombinasjoner, sier Brenna.

Det var likevel uenigheter. Den norske paviljongen i 1900 var preget av den norske elgen, med mye landskap bak og Nansens skiutstyr. Dette skulle vise naturnasjonen Norge, men skapte stor debatt innenlands. Ikke alle norske kosmopolitter som ville være moderne satt pris på at vår stadige kamp med naturen fikk fokus. Land som var kolonialisert fikk nemlig ikke lov til å stille ut annet enn naturressursene sine, og Norge ville gjerne skille seg fra disse, som et selvstendig land.

- Man kan si at “Norge” ikke finnes. Men en rekke aktører hadde ideer som på verdensutstillingen ble “Norge”, sier Brenna. Fiskeri, turisme, kunst, nasjonaldrakter og ferdighus var “norske” ting.

Kommersialitet og masseturisme

Mot slutten av 1800-tallet ble verdensutstillingene stadig mer kommersialisert og preget av underholdning, der både pariserhjul og afrikanere ble stillet ut for nysgjerrige.

Turismen disse verdensutstillingene medførte, er et kapittel i seg selv. I Paris var det 50 millioner besøkende. Det ble satt opp egne dampbåter til utstillingene, som la det første grunnlag for masseturismen.

- Det ble en økende bevissthet blant folk om verdensutstillingene, og det ble tidlig viktig å skrive hjem om den. I norske medier var det i begynnelsen mer viktig at det fantes en verdensutstilling enn at Norge var der. Senere ble den norske deltagelsen viktigere. Spesielt blomstret nasjonalismen hos vertslandet, som måtte overbevise om at deres nasjon var den største, sier Brenna. Hun leste norske aviser og departementets arbeider i forbindelse med oppgaven.

- Det er utrolig spennende å se på hvilke visjoner man hadde for fremtiden den gangen. De var ofte konkurrerende, men man trodde på en bedre verden. I dag er utstillingene mer tvetydige, avslutter Brenna.