(Illustrasjonsfoto: Dudarev Mikhail / Shutterstock / NTB scanpix)
(Illustrasjonsfoto: Dudarev Mikhail / Shutterstock / NTB scanpix)

68 drukningsulykker så langt i år: Hvem har skylda?

Skrevet av Kjersti Mordal Moen, Knut Westlie, Lars Bjørke, Øyvind Førland Standal, Trude Nordli Teksum og Marte Amundsen, Høgskolen i Innlandet.

Vi er i ferd med å legge bak oss en rekordsommer temperaturmessig. Dette har ført til at folk har valfartet til strender for å avkjøle varme kropper. Dessverre har den økte badingen også ført til flere drukningsulykker. I følge Redningsselskapet har totalt 68 mennesker mistet livet så langt i år. I kjølvannet av dette er det nok en gang svømmeopplæringen i skolen som får deler av skylden for at det går så galt. For eksempel hevder nestleder i utdanningskomiteen på Stortinget, Kent Gudmundsen, at ‘skolen har en vei å gå når det gjelder svømmeopplæringen’.

At skolen, kroppsøvingsfaget, svømmeopplæringen, og til syvende og sist kroppsøvinglæreren, holdes ansvarlig for disse tragediene får oss som kroppsøvingsforskere til å reagere. Vi ønsker derfor å dele noen perspektiver på svømming og svømmeopplæring, samt å problematisere ansvarliggjøringen av skolene når drukningsulykker inntreffer.

Vi er selvsagt enig med flere som har uttalt seg omkring problemet tidligere, blant annet gir Egil Galaaen Gjølme velbegrunnede innspill gjennom saken «Ungene må lære svømming utendørs». Der problematiserer Gjølme blant annet tilgangen på Ssvømmehaller som en faktor som hemmer god svømmeopplæring i skolen. Videre peker han på at svømmeopplæringen i all hovedsak ser ut til å foregå innendørs i oppvarmede basseng, og ikke ute i varierte vann- og værhold. Vi tenker det selvsagt er det naturlig å begynne svømmeopplæringen inne i trygge og behagelige omgivelser i et oppvarmet basseng. Problemet er kanskje at opplæringen forblir i bassenget, selv etter at elevene er blitt svømmedyktige. Det å gjenvinne kontroll i kaldt vann, håndtere strøm og andre faktorer man møter utendørs, pekes på som viktige egenskaper å inneha for å unngå drukningsulykker.

Ser vi læreplanen i kroppsøving innehar den flere kompetansemål som synes relevante relatert til svømmedyktighet, livredning og holdninger knyttet til å vann. I debatten som har pågått relatert til drukningsulykker ser det imidlertid ut som det er et kompetansemål knyttet til svømming og livredningsopplæringen som stjeler fokus. I 2015 ble det foretatt en revidering av læreplanen i kroppsøving, og komeptansemålet knyttet til svømmeferdighet ble mer detaljstyrt. I etterkant av dette har mye av fokuset i svømmeundervisningen i kroppsøvingsfaget vært rettet mot i hvilken grad skolene/kroppsøvingslærere klarer å realisere dette målet som omhandler at elevene blant annet skal kunne svømme 200 meter, flyte og dykke. I vår nasjonale undersøkelse fant vi at rundt 6 av 10 elever rapporterer at ikke kan svømme i henhold til en slik definisjon. Dette er selvsagt et stort problem. Men, læreplanen inneholder også andre komeptansemål som i debatten om drukningsulykker i større grad bør løftes fram. Etter 4. årstrinn heter det for eksempel at eleven skal kunne «ferdast trygt i, ved og på vatn og gjere greie for farane, og tilkalle hjelp». Videre heter det etter 7. årstrinn står at elevene skal kunne «praktisere trygg ferdsel og gjere risiko- og sikkerheitsvurderingar i, ved og på vatn under varierte vêrforhold».

Veldig mange av de som drukner er voksne menn (som kan svømme?) og de aller fleste drukner i nærheten av en redningsmulighet. Med andre ord, det er ikke nødvendigvis manglende evne til å svømme en lengre distanse (eller det å svømme i det hele tatt) som er det største problemet.

Med bakgrunn i dette ønsker vi å reise spørsmål om det snarere er holdninger til opphold og ferdsel i og ved vann, eller mangel på sådan, som er en like stor utfordring? Mange drukningsulykker skjer i forbindelse med bading der den forulykkede ofte altså kan svømme, mens det å gjøre vurderinger relatert til egen kapasitet, temperatur i vannet, badested etc, i mindre grad blir sett på som relevant å tenke på for den som bader

Vi har dessverre ingen forskning til å understøtte dette, men gitt at det er noe i vår påstand, vil de to ovennevnte kompetansemålene være særdeles relevante å legge trykk på i svømmeopplæringen – i tillegg til grunnleggende svømmeferdigheter.

Det altoppslukende målet om svømmeferdighet gir lite rom for å bruke tid til å sammen med elevene reflektere rundt farene ved ferdsel på og i vann ute i naturen, og ruste dem til å kunne ta gode avgjørelser omkring feks når og hvor det er trygt å bade, gjøre vurderinger av strømforhold og dybde, lære seg å kjenne igjen personer som er i fare i vannet, og lignende.

I debatten som har pågått har ansvar for svømmeopplæring og de stygge tallene for drukningsulykker i stor grad blitt ansvarliggjort gjennom mangelfull eller dårlig svømmeopplæring i skolen. Vi mener også at det er betimelig nå stille spørsmålet hvor skolens ansvar starter og slutter knyttet til svømming og livredningkompetanse i den norske befolkning. For å gjøre et tankeeksperiment. Hvis en person omkommer i trafikken, hvem får da skylden for dette? Kjørelæreren, eller trafikkopplæringen i Norge? Sansynligvis ikke noen av dem (vi har ikke lest slike overskrifter i media i alle fall). Personen i bilen har sannsynligvis har førerkort, noe som indikerer at han er vurdert god nok til å kjøre bil. Kanskje er det heller manglende vurderingsevne av kjøreforhold og egen tilstand som er årsaken til ulykken? Mao, det er altså ikke kjøreopplæringen det har skortet på, men kanskje personens holdning når han/hun setter seg bak rattet har bidratt til farlige situasjoner.

Når det gjelder svaret på antall drukningsulykker mener vi ansvaret for raskt blir tillagt skolen og kroppsøvingsundervisningen. Når en 60 år gammel mann med promille drukner etter å falt fra sin egen lystbåt, er det lite trolig på grunn av dårlig svømmeopplæring i skolen. Kanskje er det holdningen og respekten for å ferdes i et risikofylt miljø som har sviktet? Selvsagt er ikke alle som drukner voksne menn med promille. Vårt poeng er at bildet angående drukningsulykker er mer nyansert enn at alt ansvar kan føres tilbake på svømmeopplæringen skole og kroppsøving.

Hva mener du: Hvem har egentlig ansvaret for at det skal skapes gode holdninger knyttet til opphold I OG VED vann? Hvor starter og slutter skolens ansvar; har skolen Sansvaret for elevene 24 timer i døgnet – og resten av livet?