Problemet er knyttet til ufullkomment samvirke mellom etater, ikke tilstrekkelig forhåndslagring av smittevernutstyr og manglende lokal tilpasning, skriver kronikkforfatterne.

Koronaviruset avslører svakheter i norsk beredskap

KRONIKK: Det også viktig å huske på at hver og en av oss har et individuelt ansvar for å forebygge og forhindre smitte. Uavhengig av bakgrunn eller kompetanse, så er vi alle en del av Norges felles beredskap.

Utbruddet av COVID-19 er en global utfordring, både i utbredelse og innvirkningen på menneskeliv.

Men det er en god sjanse for at denne krisen – hvis det er det vi kan kalle den – egentlig ikke er den store pandemi-krisen som de fleste eksperter har spådd og fryktet i flere tiår.

Utbruddet kan dersom vi greier å omsette erfaringen i gode nok tiltak, føre til en bedre helse- og samfunnsberedskap.

Hvordan fungerer norsk samfunnssikkerhet?

Samfunnssikkerhet defineres ifølge en Stortingsmelding fra 2016 som:

«Samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare. Slike hendelser kan være utløst av naturen, være et utslag av tekniske eller menneskelige feil eller bevisste handlinger.»

Regjeringen arbeidet med samfunnssikkerhet som en sammenhengende kjede. Denne kjeden består av kunnskap, forebygging, beredskap, håndtering, gjenoppretting, og læring. Tanken er at kjeden samlet sett skal bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag, og en mer strukturert og systematisk tilnærming til risiko.

COVID-19 viser tydelig at det er mangler på kommunenivå

Risikobasert tilnærming, handler kort fortalt om å identifisere tidligere, eksisterende og framtidige verdier, trusler og sårbarheter. Dette er tre begreper som lett blandes sammen. Liv og helse er eksempler på verdier samfunnet vårt ønsker å beskytte. Trusselen er noe som truer disse verdiene, her et virusutbrudd. Sårbarhetene blir da samfunnets motstandsevne, tåleevne og evne til å gjenopprette sin funksjon også kalt resiliens.

Ofte begrenses kartleggingen og oppfølgingen av sårbarheter til de tiltak som ikke er på plass. Det er en noe begrenset tilnærming. Det er like viktig å se på nivået av eksisterende tiltak. COVID-19 får tydelig fram at det er mangler med kommunenivåets resiliens.

Beredskap organisert i en «nedenfra og opp»-modell

I Norge er beredskapsarbeidet organisert i en delvis desentralisert «nedenfra og opp»- modell. I dette tilfellet betyr det at helse- og omsorgssektoren skal følge Nasjonal helseberedskapsplan som er det overordnede rammeverket for sektorens forebygging og håndtering av alle typer kriser og katastrofer. Samtidig skal ansvarsfordelingen og krisehåndteringen ta utgangspunkt i de fire nasjonale beredskapsprinsippene ansvar, likhet, nærhet og samvirke.

Ansvarsprinsippet sier at den organisasjonen som har ansvar for et fagområde i en normalsituasjon, også har har ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for å håndtere ekstraordinære hendelser på området. Dette inkluderer også å planlegge hvordan funksjoner innenfor eget ansvarsområde skal kunne opprettholdes og videreføres dersom det inntreffer ekstraordinære hendelser.

Nærhetsprinsippet sier at en krise skal håndteres på lavest mulige myndighetsnivå, mens likhet understreker et ønske om at den organisasjonsformen man har i det daglige, i så stor grad som mulig, videreføres i kriser.

Det fjerde, samvirkeprinsippet, pålegger myndigheter, virksomheter og etater et selvstendig ansvar om å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering.

Kommunene pålegges et stort ansvar

Den norske modellen og lovverket pålegger det lokale nivået, altså kommunene, et stort ansvar. Kommunene er en sentral aktør og har en sentral rolle i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Her inngår blant annet et ansvar for å beskytte befolkningen og bidra til å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner.

Beredskapen i Norge har på mange områder hatt en positiv utvikling etter 22. juli kommisjonens arbeid. Dessverre gjelder det ikke i like stor grad helseberedskap, både innen spesialist- og primærhelsetjeneste. Dette er ikke for å redusere betydningen av COVID-19. Det er ille for mange av de som har blitt direkte berørt av det.

Det er allikevel viktig å påpeke at når det gjelder denne sykdommen, så er vi ikke der, det er ikke den helt store pandemikrisen – enda.

Vi er alle en del av Norges felles beredskap

Det er fort gjort å føle frykt og redsel når man leser aviser, ser nyheter og innlegg i sosiale medier. Situasjonen er alvorlig, men den må holdes realistisk. Lytt til analysene og følg rådene fra fagmyndigheter og fagfolk.

Samtidig så er det viktig å huske på at hver og en av oss også har et individuelt ansvar. Et ansvar for å forebygge og forhindre smitte hjemme, på jobben og i lokalsamfunnet. Samfunnssikkerhet er ikke noe bare «proffene» skal drive med. Uavhengig av bakgrunn eller kompetanse, så er vi alle en del av Norges felles beredskap.

Vage anbefalinger gir ulike tolkninger

Det vi hittil har sett fra både Helsedirektoratets og Folkehelseinstituttets svar på utbruddet, er bra nok så langt – men én viktig ting blir ikke formidlet. Det kreves lokal tilpasning og innsats innenfor smittevern og paradoksalt nok klarere sentrale føringer fra FHI.

FHI gir i dag svake og det vi vil karakterisere som vage anbefalinger, som krever lokal tilpasning og tolkning. Dette innebærer at én kommune- eller fylkeslege bestemmer noen restriksjoner. I én annen kommune eller fylke skjer det noe helt annet.

Beredskapsplaner og forberedelse varierer også, en helseregion har bestilt ekstra smittevernutstyr, en annen ikke. Dette gir varierende tilgang til smittevernutstyr i kommunene og er fylkesberedskapsrådenes bekymring i dagens situasjon.

Tenk hvis en virkelig aggressiv pandemi utfordrer beredskapssystemene. Da vil det avhenge av hvor du bor om du får de råd og den hjelpen du trenger. Og ikke minst hvor orientert Kommunelegen er. Noen stenger skoler etter føre var prinsippet, andre opprettholder drift og foreskriver ekstra vasking etter påvist COVID19-smitte. Slik bør vi ikke ha det.

«Just in time»-prinsippet

Dårlig eller mangelfull kommunikasjon mellom ulike interessenter i beredskapsinnsatsen, som offentlige etater, helsevesen, privat industri og akademia, er trolig gjort vanskeligere etter regionreformen.

Helseregioner samvarierer ikke med de nye regionene. Nettverk for deling av informasjon så vel som forsyninger, som for eksempel antivirale midler og smittevernutstyr til kommunene under et utbrudd, mangler.

Det virker som om «just in time»-prinsippet er gjennomført fullt ut. Det gjør samfunnet sårbart at vi har såpass store mangler på ressurser. Det gir oss redusert motstandskraft som samfunn. Dette er resultatet av mangelfull planlegging og feilslått styring. Et kjent uttrykk er «en krise skjer alltid i en kommune».

Det egentlige problemet

Svært få mennesker i Norge har blitt alvorlig rammet av COVID-19 så langt. Det er tragisk nok for dem som er rammet, men det er ikke veldig mange enda. Dagens forsøk på å forsinke spredningen av viruset gjennom symbolsk hjemmekarantene og begrensning av flyreiser er stråmannstiltak.

Det egentlige problemet er systemisk knyttet til ufullkomment samvirke mellom etater og ikke tilstrekkelig forhåndslagring av smittevernutstyr og manglende lokal tilpasning.

Uansett utvikling er det ganske sikkert at vi kommer til å få en gjennomgang, hvor ingen egentlig er ansvarlig, etterfulgt av en rekke tiltak uten reell effekt. Så gjelder det å ikke være i posisjon neste gang systemet utfordres. Dessverre kan flere mennesker blir rammet ved den neste pandemi – eller til og med denne, hvis det skulle forverres.

Det viktigste nå er unngå å få panikk, og at vi får læring uttrykt i håndfaste tiltak og ikke bare kulepunkter i en rituell evaluering.

Powered by Labrador CMS